'Mange lesere forteller meg at bøkene har gjort noe med deres blikk på verden'

Det meste av handlingen i «Drømmen om et tre» foregår på Svalbard og er lagt nesten hundre år frem i tid. Hvordan fikk du ideen? 

– Helt fra jeg bestemte meg for fire bøker, visste jeg at den siste skulle være fra Svalbard. Min fascinasjon for dette stedet så nær Nordpolen har flere årsaker. Det er et landskap som er brutalt ugjestmildt og samtidig vakkert. Man blir liten mellom de enorme fjellene. Det finnes ingen trær på Svalbard, det er ingen steder å gjemme seg. At landskapet er dekket av snø og is store deler av året, gjør at vi ser klimaendringene mye bedre der oppe enn her i sør. Og så har du Frøhvelvet, selvsagt, som spiller en viktig rolle i min fortelling. Det var også en årsak til at jeg la fortellingen hit.

Det betyr at du har vært på Svalbard flere ganger? 

– Jeg var der tre ganger mens jeg drev research til boken. Hvert opphold varte en ukes tid, og jeg var der både på sommer- og vintertid. Følgelig har jeg opplevd mye forskjellig vær. Og det kan skifte fort der oppe. Jeg har alltid blitt godt mottatt i Longyearbyen, og føler meg hjemme. Selv om det finnes familier som har bodd der i flere generasjoner, er de fleste som bor der på sett og vis innflyttere. At det er så stor tilflytning, og folk kommer til og fra, gjør det til et åpent og gjestfritt samfunn. Longyearbyen er dessuten en liten by hvor det er lett å komme i kontakt, og bli kjent med folk. Det var ekstra hyggelig å lansere boken under litteraturfestivalen i begynnelsen av september og feire sammen med alle de gode hjelperne jeg har hatt. Da kom boken hjem.

I 2110, når fortellingen starter, blir Svalbard rammet av en dødelig epidemi. To ungdommer og tre barn er de eneste som overlever, og det er disse fem store deler av fortellingen sirkler rundt. Hva er årsaken til at du lar hovedpersonene være så unge? 

– Også de tre tidligere romanene i Klimakvartetten handler mye om forholdet mellom foreldre og barn. Jeg har lenge visst at jeg ønsket at den siste boken skulle handle om barn som har mistet sine foreldre, som står alene. Hele kvartetten sirkler rundt temaet sårbarhet, og et foreldreløst barn er kanskje det aller mest sårbare jeg kan tenke meg.

Tommy på 18 år er den eldste av de fem. Hvordan vil du karakterisere ham? 

– «Drømmen om et tre» er også en roman om barn som må ta altfor mye ansvar. Tommy har, helt siden han som liten mistet moren, vært omsorgsperson for sine to små brødre. «Jeg er tråden som holder denne familien sammen», tenker han. Tyngden av ansvaret, i kombinasjon med intelligens og kunnskapshunger, preger ham. Han mister på et tidspunkt troen på andre mennesker, og setter seg selv til dommer over oss. Men innerst inne er han på mange vis et barn, redd og alene. 

Mens Tommy ønsker å forbli på Svalbard og livnære seg av det de fanger i naturen, ønsker den ett år yngre Rakel seg bort. De to er ganske forskjellige både av lynne og livsinnstilling? 

– Rakel er en overlever. Hun søker hele tiden mot andre, er ofte et midtpunkt. Rakel vet at hun trenger andre mennesker for å klare seg, og hun er dyktig på å be om det hun trenger. Rakel er ingen boklærd som Tommy, men fysisk sterk, en god jeger, hun egner seg for livet på Svalbard. Samtidig, når ungene står alene igjen, forstår Rakel at de må vekk og setter alt inn på å få hjelp utenfra. 

Svalbard globale frøhvelv er verdens største sikkerhetslager for frø og spiller en sentral rolle i romanen. Hvorfor? 

– Noe av intensjonen med romanen var nettopp å skrive om frøhvelvet. De fleste land har lokale frølagre, men dette er det eneste i verden hvor alt er samlet i en ekstra back-up. Det er så mange som ikke er kjent med hvilke verdier som befinner seg der dypt inne i fjellet, i frysehaller som holder 18 minusgrader. Flere millioner arter finnes i hvelvet, grunnlaget for matplanter fra hele verden. Når man tenker seg inn i en fremtid hvor verden dramatisk har endret seg, som jeg skildrer i denne romanen, er det ikke gull og penger som vil være verdt noe, men derimot frø, grunnlaget for liv. Vi har allerede mistet mange arter på denne kloden, flere vil forsvinne. Da vil opphavet være av uvurderlig verdi.

«Vi nordmenn har et nært forhold til naturen, nå ser vi at den endrer seg»

Tommys farmor, Louise, er en person som har vært med helt fra den andre boken i klimakvartetten – «Blå». Hun vokser opp i et tørkeherjet Frankrike, og ender som vokter av frølageret på Svalbard. Du har gitt henne et spennende – og utfordrende – liv? 

– Louise er et sentralt menneske gjennom tre romaner, men vi kommer aldri på innsiden av henne. Hun skildres som barn av faren i «Blå», som av venninnen Eva i «Przewalskis hest» og av barnebarnet Tommy i «Drømmen om et tre». Det har vært fascinerende å følge Louise, hun er kunnskapsrik, sterk og varm, men også et menneske som velger vekk samvær med andre mennesker, som velger ensomheten. Alt hun har opplevd har gjort at det eneste stedet hun virkelig føler seg trygg, er når hun er alene. Samtidig har hun sterk kjærlighet for sønnen David og barnebarna. Og hun slåss som en isbjørnbinne for deres overlevelse. På sett og vis forblir Louise et mysterium, også for meg

I motsetning til de tre tidligere bøkene i klimakvartetten er «Drømmen om et tre» en ren fremtidsfortelling. Her er ingen parallellfortelling fra nær nåtid eller fjernere historie – som i «Bienes historie». Kan den leses som ren science fiction? 

– Da jeg begynte å skrive «Bienes historie», som blant annet foregår i 2098, syntes jeg først at det var vanskelig. Jeg har ikke sett på meg selv som en science fiction-forfatter. Og det gjør jeg vel fremdeles ikke. Jeg tenker egentlig at jeg skriver samtidsromaner som er plassert i fremtiden, og det er relasjonsfortellingene som står i sentrum. Da jeg arbeidet med «Bienes historie» var det historien om en mor som desperat leter etter sin lille sønn, som drev meg. Jeg hadde selv en sønn på samme alder som lille Wei-Wen da jeg skrev romanen. Det var han jeg tenkte på, teksten ble personlig for meg, ikke en abstrakt fremtidsfortelling. Jeg bruker samme metode enten jeg skriver fra fortid, nåtid eller fremtid. Jeg forsøker å komme på innsiden av menneskene jeg skriver om og fortellingen, og virkelig være i fortellingen. Selv om «Drømmen om et tre» foregår langt inn i fremtiden, har det vært viktig for meg å finne ut av hvordan dette lukkede samfunnet ville arte seg, hvordan jeg gjennom skrivingen kunne oppleve det som mest mulig levende, med ekte mennesker og troverdige problemstillinger. I mine fremtidsscenarier er det fravær av teknologi. Tommy og den lille kretsen rundt ham må livnære seg av det de kan jakte, fiske og sanke. De lever tett på naturen.

Men Tommy tilbringer også mye tid på biblioteket?

– Ja, for dette er også et kunnskapssamfunn, og biblioteket står sentralt, både rent konkret i fortellingen, men også som et symbol. Et underliggende tema i hele kvartetten er verdien av kunnskap, verdien av boken. 

Tommy er ganske nerdete. Du har også beskrevet deg selv som delvis nerd? 

– Både han og Tao er atskillig smartere enn meg. Jeg lærte ikke å lese da jeg var tre, som Tommy, jeg var en ganske vanlig unge. Men jeg har alltid vært veldig nysgjerrig og kunnskapshungrig. Jeg har også lett for å bli engasjert i ting, og synes nesten hva som helst blir spennende når jeg først begynner å fordype meg. Da jeg skrev «Blå» måtte jeg for eksempel lære meg alt om vannkraft, og norsk vannkrafthistorie. Jeg besøkte vannkraftverk, snakket med ingeniører og pløyde meg gjennom en masse forskning og rapporter. Den gangen følte jeg at jeg var veldig på siden av det man skrev om i en norsk roman. Nå er plutselig alle veldig opptatt av vannkraft og elektrisitet.

Og kjent det på lommeboken i form av dyre strømregninger?

– Strømprisene engasjerer. Men det leserne ofte snakker med meg om, er hvordan tørkesommeren har gjort at de stadig går rundt og tenker på tørkescenariet jeg skildrer i «Blå». Vi har nok alle begynt å ta innover oss at de ressursene vi har tatt som selvsagte, er i ferd med å forsvinne. Vi nordmenn har et nært forhold til naturen, nå ser vi at den endrer seg. Vi vet ikke lenger hva som er sikkert og sant. Vi har kanskje tatt naturen og klimaet for gitt, som at årstidene skifter og at etter sol kommer regn. Verden blir veldig utrygg når vi ikke kan stole på naturen lenger. Dette er en problemstilling som mange til dels har skjøvet fra seg, inntil nå.

Det er jo også et sammenfall at pandemien kom da du selv var godt i gang med å skrive fortellingene om en epidemi som tar livet av de få menneskene som valgte å bli igjen på Svalbard etter at kontakten med fastlandet var brutt? 

– Jeg hadde i flere år visst at en epidemi skulle sette i gang fortellingen, og endre alt for dette samfunnet. I forarbeidet gjorde jeg research på virus, bakterier og pest. Jeg var ganske langt inne i den materien da pandemien kom. Det var en merkelig følelse, litt som å tråkke inn i sin egen fortelling. Samtidig var det først og fremst sårbarheten jeg kjente på, slik jeg tror mange gjorde. Vi ble på en måte revet ut av tryggheten, og vi har vel aldri egentlig kommet tilbake igjen. De fleste av oss som lever i dag, har ingen minner om krigen. Vi har ikke visst hva sårbarhet er før 12. mars 2020, da myndighetene valgte å stenge ned samfunnet. Nå lever vi i en ny tid, kanskje kan vi kalle den sårbarhetens tidsalder.

Du måtte selv ta en pause fra romanen de første ukene under pandemien? 

– Ja, det ble vanskelig for meg å være i fortellingene. Jeg klarte ikke å skrive fiksjon fordi livet selv plutselig føltes som å være i en fiksjonsfortelling. Da skrev jeg i stedet dagboken «De første dagene». Den handler om de 19 første dagene da Norge og verden stoppet opp, om hvordan livet brått ble satt på hodet. Omslaget på boken er en gutt som hopper på trampoline opp ned, hjemlig og nært, samtidig som hele verden var satt på hodet. Det var sånn det føltes.

Hva mener du at vi har lært av pandemien? 

– Vi har nok en gang synliggjort hvor utrolig tilpasningsdyktige vi mennesker er. Over natten endret vi livene våre. Vår evne til samarbeid kom også frem, bare tenk på vaksineutviklingen. Før pleide jeg å sammenligne klima- og naturkrisen med en meteor. Hvis det var en meteor på vei til jorda, hva ville vi gjøre da, hvordan ville vi ha samarbeidet, har jeg spurt. Jeg er ganske sikker på at vi på ekstremt kort tid ville gjøre alt som sto i vår makt for å prøve og stanse den. Nå kan vi bare se på hva vi fikk til under pandemien, hvor langt vi strakte oss. Jeg tror politikerne ofte undervurderer vår evne til tilpasning og samarbeid, de er ikke modige nok i møtet med klima og naturkrisen, de stoler ikke på at vi kan få det til. Under pandemien erfarte vi dessuten hvor godt det er å leve i et samfunn som har så stor grad av tillit. Vi gjorde som vi fikk beskjed om fordi vi stoler på våre ledere, og fordi vi stoler på fagfolk. Kanskje bør vi også i større grad stole på fagfolk i klima- og naturkrisen, de har i en årrekke fortalt oss at vi må gjøre mye mer, og det er på tide at vi lytter.

«Nå kan vi bare se på hva vi fikk til under pandemien, hvor langt vi strakte oss»

Opplever du at folk flest er blitt mer opptatt av miljø- og klimaspørsmål gjennom dine bøker? 

– Fiksjonen snakker til hjertet, og mange lesere forteller meg at bøkene har gjort noe med deres blikk på verden. Etter å ha lest «Bienes historie» ser de plutselig alle insektene i hagen og setter pris på dem, etter å ha lest «Blå» kjenner de takknemlighet for å kunne skjenke seg et glass vann fra springen. Og jeg har også fått tilbakemelding fra mange som har startet å engasjere seg etter å ha lest mine romaner. At mine romaner blir en levende del av leseres bevissthet og liv, også etter at de er ferdige med å lese, gjør meg utrolig takknemlig. 

Du ligger på inntektstoppen blant norske forfattere og er rett og slett blitt rik av skrivingen. Har denne tilgangen på velstand gjort noe med deg? 

– Høye inntekter har ikke ført til store endringer for meg, men etter mange år som frilanser er det deilig å være gjeldfri og ha økonomisk frihet. Jeg var 40 år da «Bienes historie» ble gitt ut i 2015. I den alderen vet man sånn noenlunde hvem man er. Jeg var glad i livet mitt, og hadde ikke noe behov for å endre på så mye. Det var mer viktig å gjøre hva jeg kunne for å bevare det, fortsette å være gift med den sammen mannen, ha de samme vennene, prioritere ungene mine og et ganske alminnelig hverdagsliv. Den største endringen er vel at vi har flyttet 700 meter ned i gaten, fra tomannsbolig til enebolig. Der har jeg både fått eget kontor og en stor hage å boltre meg i. Jeg er skikkelig glad i å arbeide i hagen. Jeg dyrker grønnsaker og tar stadig små biter av plenen til nye staudebed. Plante- og hageinteressen har vært hos meg i mange år, og var nok en avgjørende årsak til at denne siste romanen handler så mye om nettopp frø, planter, trær og alt som gror. Alt det som gjør jorda vår vakker.

Les også: Agnes Kittelsen: - Jeg er ikke redd for å si hva jeg mener