"Det gikk lang tid fra jeg forsto at jeg drakk for mye, til jeg innså at jeg måtte slutte"

Jeg tror at jeg vinner frem med å være mild i formen, innleder hun muntert en lang og perspektivrik samtale. – Jeg er verken forsker, behandler eller lege, men misbrukeren. Når noen, og det er blitt mange i årenes løp, søker råd hos meg, så vet jeg hva de snakker om. Jeg vet at de i tørrleggingsprosessen, og lenge etterpå, innimellom kjenner suget. Det vesentlige er å tørre å si det.

Gunn-Helen Øye ble kjent som sosialantropologen som alltid kunne gi en treffende aviskommentar til det siste innen trender. De siste årene har trendforskeren latt synspunkter rundt fashion ligge. I stedet har hun viet seg til rusomsorg og folkeopplysning rundt rusens skadevirkninger. Hun sier sjelden nei når hun blir bedt om å holde et foredrag, og stiller villig opp i intervjuer som handler om rus, helse og livskvalitet. De siste to årene har dessuten i stor grad gått med til å skrive boken «Jeg er alkoholiker. Og det tror jeg også du er».

På spørsmålet om hva som drev henne til å skrive en ny bok, svarer hun engasjert: – Det finnes mange bra forskningsbøker om rusmisbruk, og mange tørrlagte har fortalt sin personlige historie i bokform. Min idé var å kombinere disse to sjangerne. Jeg er grundig utdannet som akademiker, og er vant til å tilegne meg forskning. Samtidig vet jeg hva det vi si å havne i grøfta som dranker, og jeg har rikelig med erfaring etter alle årene som tørrlagt.

«Jeg er alkoholiker. Og det tror jeg at også du er» er en meget spesiell tittel. Den kan lett oppfattes som provoserende. Hva ønsker du å oppnå med den?
– Da jeg kom til Vangseter for tørrlegging, ba min behandler Harald meg om være ærlig mot ham. Jeg var så skjelven at jeg ikke engang klarte å løfte kaffekoppen. «Jeg er alkoholiker og det tror jeg også at du er», sa han mildt. For meg ble dette et vendepunkt. Jeg bestemte meg for å høre på alt han sa til meg. Jeg visste at dette var min eneste sjanse til å få tilbake et liv.

Var det å skulle bli edru en modningsprosess?
– Det gikk lang tid fra jeg forsto at jeg drakk for mye, til jeg innså at jeg måtte slutte. Da jeg ble lykkelig gravid som 29-åring, holdt jeg meg edru gjennom svangerskapet, men gjenopptok drikkingen da gutten var født. At han en gang spydde opp morsmelken, var ikke et varsku nok til å stanse meg. Jeg ble 35 år før jeg innså at jeg trengte hjelp. Da var jeg et klart offer for det som den kjente rusmiddelforskeren Jørgen Bramnes gir merkelappen kontrollsvikt. Det betyr at du ikke lenger er sjef over ditt eget alkoholinntak. Du kan bestemme deg for ikke å drikke vin før neste fredag, men allerede på mandag blir suget etter vinen for sterkt.

Hva er den viktigste drivkraften bak boken?
– Jeg vil først og fremst løfte sammenhengen mellom alkohol og helse. Alkohol spiller en viktig rolle i dagens kosekultur. Det er lett å finne grunner til å løfte et glass eller flere. Mens man i lunsjsamtalene er opptatt av hva ulike kostholdsdietter kan gjøre for helsen, stilles det sjelden spørsmål ved inntaket av alkohol. Vin er forbundet med kos og hygge, og er en del av livsnyterkulturen. Det er lett å lukke øynene for alle sykdommer, og dødsfall, som skyldes overdrevent alkoholforbruk. Statistikken er ganske skremmende. En øyeåpner er at de nordiske kostholdsrådene fra 2023 påpeker at det ikke finnes noe trygt nivå for alkoholinntak. Totalavhold anbefales, men også reduksjon i inntaket vil hjelpe. At rådene endte på null, er enkelt å forholde seg til. Vi levde lenge med at ett glass rødvin om dagen er bra for hjertet.

Betyr det at du ønsker deg et alkoholfritt samfunn?
– Absolutt ikke. Vin er nytelse og vin er kultur, men jeg mener at det også bør være en del av kulturen av og til å si nei takk. Alle kan ha godt av å kjenne på hvordan kroppen reagerer etter en hvit måned eller tre. For mange som er vant til å kose seg med alkohol, blir det gjerne en aha-opplevelse. Min bok er først og fremst ment som en tankevekker. Svært mange av de som mener at de har et greit forhold til alkohol, har grunn til å reflektere over sitt eget alkoholmønster.

Du stiller deg skeptisk til å definere alkoholisme som en sykdom?
– Jeg er ganske kritisk til definisjonen fordi det også kan bli en hvilepute. Mange trøster seg med at det er en sykdom, sier til seg selv at «jeg kan ikke noe for det», og fortsetter å drikke. Jeg har aldri betraktet min egen avhengighet som sykdom, men en lidelse jeg på egenhånd arbeidet meg frem til. I ettertid har jeg konkludert med at alkohol og jeg hører ikke sammen. Det vil jeg aldri tilbake til.

Peker alle trender mot at vi drikker stadig mer?
– Heldigvis ikke. For eksempel finnes det en global bevegelse som kaller seg «Sober Curious». Denne reflekterer et skifte i måten som særlig yngre generasjoner tenker om alkohol. Bevegelsen går ut på å bli mer bevisst sitt eget alkoholforbruk, uten nødvendigvis å bli totalt avholdende. Det er mange som er nysgjerrige på et edru liv.

Hva har du selv oppnådd med å bli edru?
– Først og fremst har jeg fått et rikere og mer spennende liv ved å være klar i hodet og til stede hele tiden. Før jeg ble edru, hadde jeg herjet mye med kroppen min. Heldigvis viste det seg at indre organer ikke var skadet, og jeg fikk en ny mulighet til å ta vare på meg selv. Det har jeg siden vært bevisst på. Jeg er for eksempel opptatt av å få rikelig med søvn, og er svært glad i sengen min. Jeg er glad i å gå turer, både i marka og langs fjorden, og gjør det hele året. Med Frognerbadet som nærmeste nabo svømmer jeg 1200 meter hver morgen i sommerhalvåret. Der har jeg fått mange bekjente som jeg er på hyggelig hils med. Venninneturer til London eller andre storbyer står derimot ikke på min agenda.

Opplever du at det er noe du har mistet?
– Jeg drikker ikke, og jeg er også vegetarianer. Det gjør meg til en outsider. Derfor har jeg i 30 år valgt venner som drikker lite, eller ikke i det hele tatt. Det er utvilsomt enklere å være som alle andre. Vi mennesker er jo flokkdyr og vil helst ikke skille oss ut. Derfor er jeg alltid den første som går fra sosiale settinger hvor det serveres alkohol, for eksempel i forbindelse med jobbtreff. Er jeg på seminar på et hotell, går jeg tidlig til sengs.

Du skriver mot slutten at du har grått mye i arbeidet med denne boken?
– Å skrive boken var å gå inn i min smerte, om det vanskelige forholdet til moren min, om ensomheten og skammen over å ha mistet kontrollen over alkoholen. Jeg gråt også litt på lanseringen. Samtidig kunne jeg ganske tidlig i prosessen si til meg selv: «Jeg har klart å løse det. Jeg er fornøyd med meg selv. Fra å være en belastning både for mine nærmeste og for samfunnet, er jeg blitt en ressurs som kan bruke mine egne erfa- ringer til å hjelpe andre. Det er jeg stolt av.