«Det er hardt arbeid å holde seg frisk og velfungerende i dette samfunnet»

– Kanskje er de sårbare, og derfor oppfører de seg irrasjonelt. I «Team Tuva» sliter alle med sitt, ikke bare Tuva. Alle halter litt, som de fleste av oss gjør, slår den bokaktuelle forfatteren fast.

Hvem er Tuva – hovedpersonen i din nye roman? 

– Tuva er en av oss. En kvinne i midten av førtiårene, hennes mor er nettopp død, hun har nylig vært gjennom samlivsbrudd og er kanskje på vei ut av en depresjon når vi møter henne. 

Du har sagt at du tror vi berører hverandre og griper inn i hverandres liv mer enn vi aner. Hva mener du med det? 

– Jeg har i hele mitt forfatterskap vært opptatt av fellesskapene rundt oss. Jeg har ofte sett på individualismen og fraværet av fellesprosjekter i vår tid, som uttrykk for at fellesskapene har vanskelige kår, men jeg ser jo at de finnes, om enn kanskje på andre måter enn vi normalt tenker. «Team Tuva» viser at vi tar med oss vår historie inn i relasjonene, både de private og de profesjonelle, og slik virker vi inn på de vi møter. Tuva virker like mye inn på sine profesjonelle hjelpere som omvendt, og selv om Teamet ikke er seg selv bevisst at de er et team for Tuva, er de likevel et fellesskap. 

Hva ønsker du å si med boken? 

– Jeg ønsker vel å si at vi først og fremst er mennesker blant menneskene, i en tid der vi enten blir kategorisert som pasienter, klienter, forbrukere, pasienter og what not. Alle de profesjonelle hjelperne i boken vippes mer eller mindre ut av sine roller i møte med Tuva, og det er kanskje i disse bristene at vi tydeligst kan se hverandre og som kan få oss til å handle.

Vi får aldri høre Tuvas egne tanker, kun hva de åtte profesjonelle hjelperne hennes tenker om henne. Hvorfor denne vrien? 

– Et viktig aspekt ved boken er å vise at vi aldri kan se hverandre fullt og helt, men bare stykkevis og delt, som formen jo understreker. Det har vært viktig for meg å vise at mennesker kan sette i gang ganske store prosesser hos hverandre, selv om vi ikke er i nære relasjoner, eller kjenner hverandre ut og inn. Tuva sier at «hun er utslitt av å være frisk» 

Hva legger du i det? 

– Tuva har et sterkt indre og ytre press, som veldig mange lider av i dag, og som gjør mange syke. Det er hardt arbeid å holde seg frisk og velfungerende i dette samfunnet, og kanskje lever man et liv som ikke genererer nødvendig energi for å holde det gående heller. Det blir man jo helt utslitt av. 

Tuva vil bare bli tatt vare på. Hvorfor denne lengselen etter trygghet? 

– Det tror jeg er et grunnleggende behov, som henger sammen med en lengsel etter tilhørighet, til andre folk, til huset vi bor i, til familien, osv. Er det hjelp å få, eller er du hjelpeløs i denne verden? Når man har en så sterk lengsel etter å bli tatt vare på, er det kanskje fordi man mangler trygghet i fellesskapene? 

Kan du selv relatere til det? 

– Jeg kan relatere meg til alt jeg skriver om, jeg tror det er en forutsetning for å skrive noe som betyr noe for andre. Jeg tror man må føle en sterk forbindelse, en empati, for det man skriver om. Jeg har fått høre at mine karakterer kan være irriterende, og da blir jeg litt fornærmet på deres vegne, altså. Man kan velge å se annerledes på det: Kanskje er de sårbare, og derfor oppfører de seg irrasjonelt. I «Team Tuva» sliter alle med sitt, ikke bare Tuva. Alle halter litt, som de fleste av oss gjør. 

Tuva i boken opplevde at hun ble mer interessant for andre etter fylte 40 – stikk i strid med hva hun forventet. Har du selv opplevd det samme? 

– Jeg tror det er sant, og det er jo komisk at mange, som Tuva, har en forestilling om at man kun er interessant som ung, at vi mister interessen for hverandre bare fordi årene går. Selv om den kommersielle verden jobber hardt for å overbevise oss om det, er det jo ikke sånn det er. Som sagt: Tvert imot! Men det er klart, dersom man lukker seg etter fylte førti og begynner å unnskylde omgivelsene for at man blir eldre, kan man kanskje føle seg mindre interessant med årene.

En fellesnevner i boken er at de fleste personene lengter etter et bedre liv. Går du selv rundt med samme lengselen? 

– Jeg har veldig mye fint i livet mitt som jeg er veldig takknemlig for. Jeg synes jeg lever et rikt, om enn noe kaotisk liv. Men ingenting har kommet rekende på ei fjøl. Jeg har nok en følelse av at det brenner under føttene mine, på godt og vondt. Jeg har ikke god tid, men derfor er jeg handlekraftig og får tingene gjort, også valg som kan få meg ut av steder og situasjoner jeg ikke vil være i. 

Hvor mye Marit er det i Tuva?

– Det er umulig å svare på hva som er meg og ikke meg i Tuva. Hun er et sammensurium av egne erfaringer, ting jeg har hørt og sett, research – og for det meste rein og skjær diktning. Opp gjennom forfatterskapet har du gjentatte ganger skrevet om boligdrømmer, psykisk helse og skattejakt på Finn. 

Hvorfor disse tilbakevendende temaene? 

– Som samtidsforfatter tar jeg utgangspunkt i sentrale omdreiningspunkt, rekvisitter og uttrykk for tiden vi lever i for skape en troverdige og realistisk ramme for fortellingen, men det betyr ikke at jeg skriver om det samme hver gang. En anmelder skrev at jeg hadde gjort det bedre før, men det forstår jeg ikke. Jeg har aldri gjort dette før! I «Team Tuva» gjør jeg noe nytt. Utgangspunktet mitt for å skrive er å få ny innsikt om noe som liksom skurrer, som jeg ikke får tak på, som jeg vil finne ut av. 

Du blir ofte kalt en samfunnsobservatør. Skriver du bevisst slike bøker? 

– Jeg vet ikke helt hva det betyr, jeg går ikke rundt og observerer samfunnet, men jeg er nok veldig åpen for inntrykk og får med meg ting: Hva skjedde der? Hvorfor ble han så sint, osv. Jeg prøver å skrive noe eksistensielt og allment om det å være menneske og det å være menneske i denne tiden. Det er liksom min profesjon som samtidsforfatter. 

Du liker å pirke i det vante og snu ting litt på hodet. Hvorfor? 

– Er det ikke det skjønnlitteraturen driver med, da? Vi går kanskje rundt med noen veldig faste forestillinger om hvordan tingene henger sammen, men tenk om det var omvendt? Det er det som interesserer meg. Tenk en gang til! Det håper jeg leserne også gjør når de leser bøkene mine.

Satire og tragikomikk preger ofte bøkene dine. Hvorfor bruker du humor i skrivingen? 

– Jeg synes ikke selv jeg er så satirisk, det er det andre som sier. Og jeg bruker heller ikke humor. Jeg har en grunnleggende alvorlig innstilling til det meste, ikke minst til mine karakterer. At det likevel blir humoristisk, eller komisk, tror jeg henger sammen med de scenene jeg skriver, som ofte handler om avstanden mellom folk, om litt rare møter og transaksjoner, om plutselig intimitet og begjær, om mistillit, og om situasjoner der vi dummer oss ut for hverandre, som egentlig er dypt menneskelig. 

Har du det selv morsomt underveis i skrivingen? 

– Mesteparten av tiden er det et slit og en kamp mot distraksjoner. Når jeg kommer i dyp konsentrasjon har jeg det fint, men morsomt vil jeg ikke kalle det. 

Hvor viktig er bokens tittel? 

– Jeg må ha tittelen på plass veldig tidlig i prosessen, og jeg liker å leke med litt slitte uttrykk, fylle dem med ny mening. Tittelen skal være mangetydig og samtidig være et veldig kort resymé av boken, da er det viktig å ha den på plass tidlig. Jeg er alltid veldig trygg på tittelen når jeg har bestemt meg. 

Du har fire barn og andre jobber ved siden av forfatterskapet. Hvordan finner du tid og ro til skrivingen? 

– Jeg finner nesten aldri tid og ro til skrivingen. Sånn har det alltid vært, og kanskje er det et karaktertrekk ved meg, at jeg alltid må fylle på, og at selve skrivingen blir et sted jeg tilkjemper meg litt fred og ro. Jeg har i det minste den egenskapen at jeg kan skrive nesten hvor som helst, og er ganske flink til å bruke ledige stunder. Skulle jeg ventet på fred og ro, hadde jeg nok ikke fått gjort så mye. Jeg vet ikke om jeg hadde skrevet flere bøker om jeg hadde hatt mer tid, jeg har skrevet ni bøker på cirka 20 år, men jeg hadde kanskje blitt mindre utslitt. Det har noen omkostninger å holde dette tempoet, og det blir ikke lettere med alderen. 

Hva er mest morsomt med å lansere bok og hva er minst morsomt? 

– Jeg liker å slippe taket på boken, gi den fra meg, både fordi det er fint å dele, men også fordi det frigjør plass til å begynne å tenke på noe nytt. Jeg liker samtaler som springer ut av det jeg har skrevet, men jeg ser ikke frem til å bli eksponert eller vurdert. Jeg prøver å ikke legge så mye vekt på anmeldelsene, verken de gode eller de dårlige, man må bare stå i det, sitte stille i båten, og vente til det går over. Det er ikke opp til anmelderne om bøkene har livets rett eller ikke. Heldigvis. Litteraturen er et saktegående felt, en bok som blir veldig hypet når den kommer, kan være helt irrelevant ti år senere. Den som lever, får se, er mitt motto.

Er du glad i oppmerksomhet rundt din egen person?

– Jeg synes det er flaut med mye oppmerksomhet, men jeg behersker det og forholder meg til at det er en del av jobben. Jeg vet også at jeg er privilegert, jeg hadde nok ikke likt å være usynlig. Jeg kan også få mye energi av å møte publikum og andre kolleger. Jeg har flere ganger, både som arrangør og forfatter, sett hvor mye forfattermøter betyr for publikum, og det har jeg veldig stor respekt for. Jeg prøver å være så ærlig og til stede på disse arrangementene som mulig. Men jeg blir jo lei av meg selv. Jeg har det mye bedre når jeg er arrangør og kan legge til rette for at andre kan skinne på scenen.

Fortell oss noe om Marit Eikemo som vi ikke ville trodd.

– Jeg er veldig glad i å sjaue, og liker fysisk hardt arbeid. Det passer bra for meg å ha ett mål tomt, det er alltid noe å gjøre på eiendommen der jeg bor. Jeg lever nesten som en småbruker her ute i Ytre Sandviken, og er i mitt ess når jeg tar på meg Felleskjøpet-dressen. For litt siden tømte jeg, med hjelp fra venner, en grotte bak huset, cirka ti kubikk med stein og jordmasser og vegetasjon. Det var en fin adspredelse til skrivingen i vår. Jeg har også truckførersertifikat, hvis noen lurte på det.

Test deg selv: Er du høysensitiv?