"Alt jeg lærte om katastrofebrannen sjokkerte meg"

Du var bare to år gammel da katastrofebrannen på «Scandinavian Star» fant sted i april 1990. Hvordan og når fattet du interesse for den?
– Det var i utgangspunktet litt tilfeldig. Jeg leste et intervju med en som selv overlevde brannen, men hadde mistet flere pårørende. Intervjuet beveget meg sterkt. Det handlet ikke så mye om skipsbrannen, men den måten han hadde håndtert det å miste så mange på. En av årsakene til at denne katastrofen tross alt har fått en del oppmerksomhet, er nettopp på grunn av de pårørende som har arbeidet og etterforsket på egenhånd. Bildet av ham med papirstablene som hadde tårnet seg opp, gjorde et uutslettelig inntrykk. Jeg tenkte at det på en eller annen måte var et forsøk på å fylle igjen tomrommet etter de døde. Begge mine foreldre var døde. Jeg kunne leve meg inn i ubehaget som oppstår når man har altfor mye plass fordi man har mistet for mange.

Da jeg begynte å lese om saken, ble jeg ganske sjokkert på flere måter. Vi snakker om det største massemordet i nyere skandinavisk historie. Jeg var sjokkert over hvor liten plass denne katastrofen har fått i vår felles hukommelse, men også over hvordan det var mulig at etterforskningen ikke forfulgte det økonomiske sporet. Jeg kan ikke la være å spekulere på om det kan ha noe med tiden å gjøre. På 1990-tallet ble det ikke stilt så mange spørsmål om kapitalisme og økonomisk kriminalitet.

Og så bestemte du deg for å skrive en serie på sju romaner med brannen som bakteppe. Det er et ganske originalt prosjekt?
– Jeg ønsket å belyse de begivenhetene vi forstår som samfunnsendrende, som gjør at vi tvinges til å tenke over oss selv som samfunn på nytt. Den statusen har «Scandinavian Star» overhodet ikke hatt. Når så mange mennesker dør, ville man forestille seg et før – og et etter. På en eller annen måte tenkte jeg at romanserien kan bidra til å løfte denne katastrofen til en hendelse som kan få oss til å tenke over og forstå mer av det samfunnet vi lever i.

Du har med andre ord en politisk intensjon med disse romanene?
– Ja, absolutt.

Har du vært opptatt av politikk hele livet?
– Følelsen av at noe er urettferdig har vært til stede siden barndommen. Jeg opplevde det som løgn at vi fikk høre at vi lever i den beste av alle verdener. Denne intuitive vissheten fikk en ideologisk overbygning etter hvert som jeg vokste til. Den første boken, «Penger i lomma», er en ren prosafortelling hvor paret Kurt og Maggie spiller en sentral rolle. Maggie kan se tilbake på en fortid som grenseløs, og har blant annet livnært seg som sexarbeider. Kurt har jobbet seg opp til å drive et lite og lønnsomt busselskap. Selv om han blir voldelig i fylla, holder hun ut med ham.

Hvor dukket disse to karakterene opp fra?
– Delvis er det et lite lån fra en virkelig historie. Det var en småinvestor på Fyn som faktisk investerte i rederiet som senere kom til å eie «Scandinavian Star». Utover det oppstår mine karakterer fordi jeg i likhet med mange forfattere projiserer en hel masse av meg selv i dem. Jeg syr sammen egne erfaringer, andres erfaringer og noe jeg for eksempel har overhørt på gaten. Ideen var å ha Kurt som et typisk eksempel på en mann med underklassebakgrunn som lykkes med å klatre opp på den sosiale stigen, men settes ut av spill når han møter moderne, spekulativ kapitalisme. At han ikke aner hva han begir seg ut i, er noe typisk i hans fortelling. «Scandinavian Star» er symbolet på katastrofen som utspiller seg i bakgrunnen av menneskers liv uten at de selv helt er klar over sin egen tilknytning til den.

Men «Djevelboka» ble helt annerledes enn leserne – og du selv – forventet?
– «Penger på lomma» slutter med at en slu forretningsmann fra København gir Kurt et godt tilbud. T, som han kaller seg, skulle være hovedpersonen i den neste boken. Jeg skrev tre utkast til romaner med ham som hovedperson, men måtte bare konstatere at karakteren overhodet ikke fenget meg. Det var umulig å leve seg inn i en fyr som er så tvers igjennom skruppelløs. Jeg må føle kjærlighet for mine karakterer.

Du måtte frigjøre deg fra din egen plan?
– Jeg måtte starte helt på nytt, med noe jeg trodde at jeg kunne lykkes med. Da jeg gikk tilbake til «Penger på lomma», spurte jeg meg selv om hva jeg ville ha svar på dersom jeg hadde lest, og ikke skrevet den. Maggie stiller et ganske fortvilet spørsmål om hva kjærlighet er. For meg ble spørsmålet om det overhodet er mulig å elske under kapitalismen. Jeg forsto at denne bokens oppgave måtte være et forsøk på å svare på dette spørsmålet. Det ble «Djevelboka».

Djevelen er til de grader til stede i novellen som innleder boken, og har tittelen «Djevelen i høyhuset». Forlaget gir merkelappen «erotisk grøsser». Hva var tankene bak denne fortellingen?
– Jeg var fortsatt ganske fascinert av T og hans ondskap. «Djevelen i høyhuset» handler om jeg-fortelleren som av en eller annen mystisk grunn gjerne vil oppsøke T, til tross for at han ikke vil henne noe godt. Under pandemien flytter hun inn hos en engelskmann som hun tilfeldig traff på toget til Vejle. Han har bedt henne komme til London. Mens han er på jobb skriver hun ned fortellingen om han som oppsøkte henne i bordellet hvor hun arbeidet, og inviterte på en reise til det ukjente. Hun føres inn i flyet med bind for øynene. Betalingen er god, men under hele oppholdet aner hun ikke hvor hun befinner seg – innesperret på hotellrommet som hun er. Betingelsen er at hun ikke skal ha noen kontakt med omverdenen. Ellers kan hun få alle sine ønsker oppfylt. Til slutt ønsker hun seg en kniv som ligger mellom dem i sengen. Slik kan en av dem drepe den andre. Pakten er også at hun heve den når hun ønsker. Hun tar toget hjem til Danmark med en bag full av kontanter.

Det er en ganske opprørende fortelling. Hva vil du med den?
– Den er det negative svaret på spørsmålet om man kan elske under kapitalismen. Jeg-personen er en desillusjonert kyniker med paranoide trekk. Hun er overbevist om at alle i utgangspunktet er ute etter å utnytte henne. Derfor vil hun komme dem i forkjøpet. Hun er følelsesmessig forskanset og fremmedgjort for sitt eget begjær. Ved å sørge for ikke å gi noe av seg selv til noen, sikrer hun seg mot alle former for skuffelse. På en måte representerer hun en sannhet om hvordan man kan komme til å agere i dette samfunnet, men hun er selvfølgelig også en karikatur – og en mytoman.

Mens «Penger på lomma» var ren prosa, veksler du i «Djevelboka» mellom prosa og poesi. Hva er hensikten med ulike litterære grep?
– Det er blant annet fordi vekslende grep i denne boken kommer frem til forskjellige svar på spørsmålet om man kan elske under kapitalismen. Boken formidler også en tro på kjærligheten. Tilsynelatende motsetningsfulle sannheter eksisterer side om side. Selv har jeg stor sans for litteratur som avbryter sin egen form underveis. På den måten kan teksten bli mer effektfull og minne om et musikkstykke.

Visste du hele tiden at du ønsket å bli forfatter?
– Det har jeg faktisk visst siden langt tilbake. Ikke fordi det er forfattere i min familie, men fordi jeg har skrevet mye helt siden jeg lærte å sette sammen setninger. Med en så turbulent oppvekst som min, handlet det mye om eskapisme. Det var vidunderlig å ha dette parallelle universet å forsvinne inn i. Der kunne jeg forestille meg at jeg var en helt annen og hadde krefter som man bare kan drømme om.

Skrivingen ble en flukt fra de fosterhjem og institusjoner du ble anbrakt i?
– Skrivingen var nødvendig for i det hele tatt å holde ut. Når man er et såkalt «kommunebarn», som det heter i Danmark, er det vanskelig ikke å få en grunnleggende fornemmelse av at man er uønsket. Man vet jo godt at det på en eller annen måte er en feil at man skal koste samfunnet så mange penger. Jeg tror at de fleste barn og unge i min situasjon har hatt denne opplevelsen. Det er jo også et faktum at ens eksistens, og eksistensgrunnlag, blir hyppig diskutert. «Skal vi bruke alle disse pengene på alle disse menneskene som vi ikke kan forvente å få noe igjen av? De vil neppe komme seg i arbeid og betale skatt». Jeg er nå i den heldige situasjon at jeg er blitt en eksemplarisk samfunnsborger.

Du er åpen om din erfaring som sexarbeider, hvor mye er sant og hvor mye er fiksjon?
– Det er sant at jeg et år arbeidet som sexarbeider, men en eventyrlig karakter som T er selvsagt oppdiktet. Jeg-personen i «Djevelboka» er også oppdiktet, selv om vi til en viss grad deler erfaringsverdenen.

I likhet med Maggie i «Penger på lomma» ble du sexarbeider for å få penger til å leve?
– Både og. På en måte var det et ønske om å bli uavhengig av disse nådepengene som man får av kommunen, og tar imot med et element av ydmykelse. Å slippe ut av dette systemet var en betydelig drivkraft. Man kan si at det var pengene som var en drivkraft, men jeg var også tiltrukket av både mytologien – og farene – ved sexarbeidet. Jeg var veldig grenseutfordrende som ung. Hvis noe luktet av risiko, var jeg villig til å prøve. Jeg var også tiltrukket av teateret ved det. Det har jeg nok til felles med jeg-fortelleren. Hun beveger seg gjennom sitt liv ved hele tiden å finne på nye roller å spille. Fordi hun hele tiden tenker at det egentlig ikke angår henne, blir hun heller ikke engstelig. Dette er en overlevelsesstrategi som jeg selv har benyttet meg av. Opplever man sitt eget liv som et teater, tenker man kanskje at det blir litt mindre ensomt.

Det er et langt sprang fra å være sexarbeider til å bli nominert til Nordisk råds litteraturpris for «Penger på lomma»?
– Selv om det selvsagt var moro å bli nominert til en gjev litteraturpris, har det også noe til felles med sexarbeidet. Jeg hadde et distansert forhold til arbeidet og den verdenen jeg var en del av. Også litteraturprisene gir en slags følelse av at det ikke helt angår meg. Det er forfatteren Nordenhof, som jeg ikke helt vet hvem er, som er nominert til priser.

Dette skal bli sju bøker?
– Det gjør det. Jeg er veldig sta, og skal nok gjennomføre prosjektet. Men jeg visste allerede fra starten av at tematikken ville kunne endre seg underveis. Det er ganske innlysende fordi både jeg og verden rundt oss vil være gjenstand for endringer underveis. Jeg har en skisse, noen karakterer og en idé om hva som i grove trekk skal skje når jeg starter, men teksten oppstår i stor grad mens den skrives. Det gjør det mye kulere å være forfatter.