Latter-aktuelle Lene Kongsvik: Jeg utleverer mennesketyper med hjertet

Tara har stilt det innlysende spørsmålet om Lene Kongsvik Johansen er i stand til å se inn i kjernen på andre mennesker, om hun raskt kan se hva som definerer en person, kanskje ikke engang for å basere en fremtidig rolleskikkelse på vedkommende. Når du har skapt så mange fargerike og vidt forskjellige figurer som hun har til sine mange TV-serier og humorshow må du nødvendigvis også ha noen observasjonsevner som overgår mangt og mye.

Mellom 2011 og 2021 har Kongsvik Johansen gledet Norge med i alt åtte sesonger av seks forskjellige TV-serier som alle kretser rundt hennes stadig voksende menasjeri av komiske skikkelser. TV-eventyret startet med «Kongsvik ungdomsskole» før det fortsatte med «Kongsvik videregående», «Costa del Kongsvik» (to sesonger), «Kongsvikklinikken», «Kongsvikfamiliene» og endelig «Kongsvika» (to sesonger). En slags sammenhengende historie fortelles gjennom i alt 70 episoder, bundet sammen av en del figurer som er gjengangere. Fremst blant disse er den evige pessimisten, sutrekoppen og hypokonderen Wenche med sin karakteristiske nakkekrage, og sine reelle og, i enda større grad, innbilte plager.

– En kompliment jeg har fått flere ganger som jeg er veldig glad for, er at jeg liksom ikke driter ut folk ensidig. Jeg utleverer mennesker og typer, men det er gjort med litt hjerte.

– Ingen av karakterene er direkte slemme, for å si det sånn?

– Nei, jeg prøver å leve meg inn i disse typene jeg har sett og tolke vedkommende innenfra. Hvis jeg er henne eller henne, så vil jeg kanskje synes at akkurat dette er veldig truende, eller at dette er jævlig fett. Men det handler om sårbarhet, eller utilstrekkelighet, eller ufullstendighet.

Denne sårbarheten er til stede i alle Lene Kongsvik Johansens skikkelser. Det er mye staffasje, og mange av dem er tøffe i trynet, men til syvende og sist er de også mennesker med alle sine feil og mangler, usikkerhet og komplekser. De har rett og slett en viss dybde.

Hun har akkurat hatt premiere med sitt fjerde soloshow «K for Kongsvik» på Latter i Oslo, der Wenche, Birgitte og andre kjente – og enda flere ukjente – skikkelser som vanlig får publikum til å le frydefullt og høyt. Forestillingen er litt spesiell fordi den også tar oss med tilbake til der det hele startet, til et «leksikon» Lene tegnet og skrev 12-13 år gammel, med sider vist på scenens backdrop. Den fulle tittelen på verket er «Menneskene våre – et leksikon fra a til å om mennesker», og må hennes daværende alder tatt i betraktning sies å være nokså imponerende, med navn og karakteristikker på hver og en figur.

– Jeg fant frem leksikonet i sommer, og husket ikke at jeg hadde laget så mange.

Jeg har på nesten alle bokstavene, men det var tydeligvis noen hvor jeg ikke klarte å finne på noe. Men «X-kone» på X, da, det var ganske bra! Y og Z klarte jeg ikke, og ikke Æ, Ø og Å heller, men de fleste andre bokstavene har fått figurer.

• Så du den gang for deg muligheten at dette var skikkelser du kunne gi liv, eller fikk de i det minste et slags liv i ditt indre?

• Jeg har bestandig vært opptatt og fascinert av mennesker og typer, helt fra jeg var barn. Vi hadde en lek som het «byen vår». Det var jeg og kusinen min og fetteren min. I den byen bodde det 12 personer, og de to spilte hver sin hovedperson, mens jeg spilte de ti andre liksom. Jeg tror jeg har en sånn tilbøyelighet i min natur, at jeg ser at hun er sånn og han er sånn. Akkurat som det for eksempel er noen som går rundt og lager musikk bestandig, så er det noe som bare er i meg. Det har vært sånn fra jeg var bitte liten.

Lene ble født en normalt kald januardag i 1972,

med far som var politimann og mor som jobbet på trygdekontor. Selv om foreldrene ikke arbeidet innen akademia eller kreative yrker, «drev pappa og musiserte» litt, så i den grad hun har arvet skapende evner, er det derfra. Hun vokste opp i Groruddalen og på Holmlia i Oslo, og var et til dels asosialt barn som trivdes best i eget selskap. Hun har ved tidligere anledninger beskrevet seg selv som introvert, men det er vanskelig å få inntrykk av når du ser henne i fri dressur på scene eller TV-skjerm. Også i en intervjusituasjon virker hun komfortabel og utadvendt.

– Jeg er ikke bare introvert, man er jo gjerne noe mer, men jeg satt inne og tegna i hele barndommen. Moren min sa alltid «Skal du ikke gå ut litt da, Lene?», «Er det ikke kjedelig å sitte og høre på vårs voksne som bare prater og prater, Lene? Nå er Stian og Øyvind inne på rommet der, kan ikke du gå inn og leke med dem da?» Jeg ville jo bare bli værende. «Nei, jeg vil sitte her med dere voksne og lytte og se.» Jeg var ikke veldig fysisk av meg, jeg fikk få blåmerker. Det var bare tegne, tegne, tegne, og lage hørespill. Det var min verden, og jeg ville ikke være sammen med så mange av gangen. Jeg trivdes veldig godt alene.

– Følte du deg litt annerledes som barn, eller tenkte du ikke så mye over det?

• På skolen følte jeg meg litt annerledes etter hvert. Jeg var veldig lite kul, jeg var ikke noe populær. Det var ikke så mye lyd i meg, så når jeg møter folk som jeg gikk på skolen med er det sånn «Tenk at du driver med det her da, lille Lene. Du sa jo ingenting på hele ungdomsskolen, du!»

– Er ikke det deilig, at vi blir helt andre personer enn alle tror vi skal bli?

– Absolutt, og skolen er en rar verden. Man blir jo helt rar.

Så rar er skolen at de første TV-seriene Lene ble kjent

gjennom er «Kongsvik ungdomsskole» og «Kongsvik videregående», men ikke nok med det. Hun var også selv lærer en gang i tiden, uten at det var derfor de to seriene foregikk i skolemiljø.

– Nå var jeg ikke så innmari mye lærer. Jeg tok sånn praktisk-pedagogisk PPU-utdanning et halvt år, sånn at alle disse årene mine på Blindern kunne liksom bli til noe, sier hun og ler. – Da prøvde jeg meg et halvt år på Lofsrud ungdomsskole, så var jeg et halvt år som kontordame på Ullern videregående, og så ble jeg lærer samme sted, men jeg likte det ikke. Jeg var bare lærer et år totalt. Det var heldigvis givende å møte disse ungdommene, jeg ble veldig grepet av dem. Jeg er jo så fascinert av folk og går all-in, så jeg ble veldig, veldig, veldig glad i dem. Men selve jobben passet meg ikke. Jeg synes det er verre enn å stå på scenen. Det er 500 betalende publikummere som vil se et show, og da har jeg tunet og trimmet og holdt på, men i et klasserom må du freestyle hele tiden. Dessuten bør du ha gode lederegenskaper, og det har ikke jeg. Jeg klarer ikke være hard nok, så jeg var veldig sårbar og brøt sammen ved kateteret og sånn. Det var en fin erfaring og mye gøy, men jeg ville ikke hatt lyst til å gå tilbake til det.

Det var mer schwung over tingene hun begynte med på fritiden mens hun studerte.

Hun møtte Hilde Louise Asbjørnsen på Universitetet i Oslo, og kort tid etter etablerte de komikerduoen Asbjørnsen & Joh. De holdt sammen i ti år med forestillinger fylt med «egen tekst og musikk», som vi kan lese på Wikipedia, og vi sakser videre:

De begynte med «Noraprisen» i Oslo og Bergen i 2000/2001, fulgte opp med forestillingen «Nye Eventyr» (2002/2003), som sørget for nominasjon til Komiprisen 2003 og deretter revyen «I tykt og tynt» (2004/2005). Fra sommeren 2006 var de i gang med showet «Snusk, snadder og Gruff».

«Enkeltindividets protestvise» fra det musikalske humorshowet «Lene for President» ble kåret til årets nummer under Komiprisen 2009, leser vi videre, og dette var Lene Kongsvik Johansens første soloshow, satt opp på Klubbscenen på Latter til stormende jubel. Her ble publikum også presentert for noen av Lenes mange karakterer, som ganske raskt førte til at TVNorge ville lage «Kongsvik ungdomsskole».

Innimellom TV-seriene har hun også fått tid til to andre show, «110% lykkelig» og «Rett fra navlen». Sistnevnte sammentraff perfekt med Covid.

– Vi rakk akkurat å spille ferdig. Eller nesten. Det var to show som måtte avlyses, men vi var veldig heldige i motsetning til så mange andre.

Lene har jobbet profesjonelt med sitt mangfoldige univers i 15-16 år eller mer, og det må sies å ha gått bra.

• Ja, men det tok litt tid. I løpet av de ti årene med Hilde gikk jeg fra å være en fattig student til å være en fattig kabaretsanger som jobbet på Manpower på si etter å ha sluttet på Blindern. Etter hvert kunne vi leve av det, men ble ikke så kjent. Vi fikk aldri følelsen av å breake, men vi spilte for eksempel i Grimstad og tjente dritmye penger. Vi gjorde også en del eventjobber, og det i markedet er det mye penger, altså. Sånne jobber har jeg gjort veldig lite av de siste ti årene.

Det ligger mye tankearbeid og skriving bak showene og TV-seriene

til Lene Kongsvik Johansen, og det er åpenbart at hun er noe av en språknerd. Når hun for eksempel leggertalefeil og misforståelser i munnen på karakterer som Kine eller Therés som for å si det mildt ikke har helt kontroll på ord og uttrykk, kommer ikke det av seg selv.

• Jeg har jo studert på Blindern og er veldig opptatt av språk, men er ikke bygd for å være akademiker og støtte meg på 17 forfattere og autoriteter, med fotnoter. Jeg vil bare påstå mine ting, lage mine ting, men jeg er ekstremt opptatt av at forskjellige mennesker har forskjellig lingo. Det avhenger av hvilket kull de er eller hvilken generasjon de tilhører, hvilken bydel de kommer fra. Jeg er selv fra arbeiderklassen, så jeg har en liten fordel der. Selv om jeg havnet på Blindern har jeg en litt annen bakgrunn enn mange av vennene mine derfra. Jeg har liksom en fot i begge leirer, og en forståelse for flere måter å prate på, tror hun.

– Språk er en fortolkning av verden. Wenche snakker annerledes enn Birgitte Greppestad Broch, og deres verdener er forskjellige. Det er mye språklige feil der de sier faste uttrykk feil, sånn som du hører på Paradise Hotel. Det er kjempegøy å sitte og lage Kines språkblomster og misforståelser, og så finne en som er virkelig god.

Lene gjør også flere andre dialekter, men her er hun ikke på like trygg grunn.

– Steinar er liksom fra Narvik, og for å gjøre ham troverdig kom jeg i kontakt med en fra Narvik som leste inn replikkene hans så jeg kunne lære dem ordentlig og ikke bare prate tulledialekt. Jeg har også en svenske som tror hun er veldig flink til å snakke norsk, og det blir gøy, og Therés snakker jo riksmål, men med det spesielle tonefallet. Jeg skulle gjerne prøvd meg på flere dialekter. Kanskje en rogalending? Eller en fra Skåne! Jeg har en venninne derfra, men det er vanskelig, det er next level altså.

Faller det deg lett å gestalte roller som menn?

– Nei, det er krevende. Det startet med Alexander og André i de første seriene. Og da lurte jeg på hvordan jeg skulle spille en gutt. Jeg har damestemme og kan ikke fake en bass. Men Alexander er for eksempel en sånn ung gutt med lys stemme, og man bare kjøper det liksom. Gerhard som hoster og harker er også sånn man bare kjøper. Jeg synes det er veldig gøy å spille menn, da kan jeg slippe kroppen løs på en annen måte, det er befriende.

– Er det vanskelig å skrive rollene da?

– Der får jeg hjelp, og både Alexander og Steinar og Gerhard er karakterer jeg har fått nesten på bestilling. Og jeg har vært uvillig alle tre gangene. Men jeg har prøvd og det har funket, men de karakterene er i hovedsak skrevet av gutter. Det er manusgjengen min som har villet ha dem, det er de som har en visjon om hva denne kirurgen lirer av seg og hva denne grisete nordnorske læreren sier for noe.

Helt til slutt – for å gjenoppta tråden om alle karakterene

til Lene Kongsvik Johansen og at alle har minst to sider – vil vi stille spørsmålet om hvordan en karakter basert på henne selv ville sett ut.

– Oi, oi, oi, det er vanskelig. Jeg sitter litt for dypt i hele det virvaret som er meg, men jeg er nok også ofte tøffere i trynet enn det jeg klarer å backe opp. Jeg er ganske emosjonell og blir lett stressa, men så blir jeg også veldig gira. Så blir jeg veldig sliten. Det er kanskje litt sånn «den emosjonelle kunstnerdamen» med mye følelser og mye vegring. Og mye lyst.

– Høye ambisjoner?

– Ja, ja. Høye ambisjoner. Det er veldig riktig, men det er ikke alltid jeg føler meg så suveren. Så ja, det spennet mellom å fly høyt og så være veldig liten og trygghetssøkende og nervøs og gråte litt. «Er dette bra nok? Og hvorfor sa han sånn?» Jeg er vel kanskje klisjeen på en kunstner da?

Og hvilken kunstner! Lene Kongsvik Johansen, Norges morsomste kvinne? Det er det ikke denne journalistens oppgave å si noe om, men ta nå en tur på Latter og se selv da!