© Aschehoug / Svein Finneide

Jan Kjærstad: - Forfattere er forelsket i seg selv

Bokaktuelle Jan Kjærstad innrømmer at han er en hund etter oppmerksomhet, selv om han er plagsomt sjenert. I sin nyeste roman skriver han satirisk om sosiale medier og den doplignende avhengigheten den skaper. – Det vet vi forfattere alt om, slår han fast.

28. september 2021 av Lisbeth Skøelv

Jan Kjærstad

Alder: 68. 

Bor: I Oslo. 

Familie: Samboer og fire døtre. 

Yrke: Forfatter. 

Sosiale medier: Jan Kjærstad (Facebook). 

«Hva var det jeg hadde innsett på den røde løperen, mens det klikket aggressivt i kameraene rundt meg? Jeg skjønte det noen skjønner tidlig, men alle skjønner mot slutten: Alt er fåfengt og sørgelig forgjengelig.» 

Fra romanen «En tid for å leve»

Den siste romanen din handler blant annet om Hedda Gabler og Ibsen, om sosiale medier og berømmelse. Hva ønsker du å si med romanen? 

– Romanen består av 12 enkeltmenneskers komprimerte livshistorier, med noen avgjørende øyeblikk der de har gjort noen grunnleggende valg. Og de møtes i et teater fordi jeg ville det skulle være et stykke i stykket. Jeg liker at «Hedda Gabler» er grunnfortellingen som man kan spille ball med, et stykke som både er kjent og diskutert, og som alle har et forhold til. Korona-pandemien gjorde at jeg kjente på et intenst savn etter å sitte sammen med folk igjen. Jeg måtte prøve å skrive frem hva som var unikt med det å møtes fysisk og være sammen i et rom. Man skaper et kraftfelt og påvirker hverandre uten at man er klar over det. Jeg liker godt den sanselige erfaringen når du går inn og skal sette deg i for eksempel et teater, og gnisser mot andres ben. Jeg har aldri tenkt over før at det er umistelig. Det er akkurat som om det skaper elektrisitet når 700 mennesker kommer sammen i Nationaltheatret.

USTRUKTURERT: – Jeg tror folk betrakter meg som en ryddig fyr, men det er jeg ikke. Jeg er kanskje Norges minst strukturerte forfatter. Men jeg bruker kaos som en arbeidsmetode, avslører bokaktuelle Jan Kjærstad.

© Svein Finneide

Og det har du savnet? 

– Ja, det har jeg faktisk. Det har jo ikke skjedd siden jeg sist var på teater i februar 2020. Jeg tenker at det skjer noe med oss – til og med med tankene våre – når vi er sammen med andre mennesker. Det har vi gått glipp av veldig lenge nå. Jeg ville også vise at vi er likere hverandre enn vi ofte tror, vi hører på samme musikk, ser samme teaterstykke, besøker samme feriested i utlandet osv. Jeg liker den oppbyggelige tanken om at vi har mange felles berøringspunkter.

Du skriver satirisk om Insta-vennlighet, svart belte i «likes» og drømmen om å gå viralt. Hva er ditt eget forhold til sosiale medier? 

– Jeg har vært veldig skeptisk lenge. Min jobb som forfatter er å stå på utsiden og betrakte, jeg har bevisst villet være en outsider. Jeg fryktet også at hvis jeg ble med på sosiale medier, ville jeg bli som alle andre – hypnotisert av likes, opptatt av å få flest mulig venner og hjerteemojis overalt. Jeg har vært ganske oppdatert på Facebook, og har jo sett både døtres og samboerens konto, så da vi under pandemien ble bedt om å distansere oss fra hverandre, gjorde jeg det motsatte. Jeg kastet meg rett inn i hele gjengen – fra å være venneløs til å få 4000 venner. Og jeg ble jo helt hektet. Familien min lo av meg. Jeg lå på sofaen og fikk plutselig kontakt med gamle klassekompiser, ringte dem opp og pratet i evigheter. Yngstedatteren min sa: «Jøss, er pappa blitt sosial? Hva er det som har skjedd?». Hun er jo vant til at jeg bare sitter og stuller med mitt, ha-ha. Sosiale medier har absolutt en verdi. Ulempen er at man blir så fort avhengig

Ja, for mange er sosiale medier og oppmerksomhet nesten som dop. Har du forståelse for det? 

– Det vet vi forfattere alt om. Vi er så kåte at vi er helt ødelagte. Jeg har – som de fleste – alltid vært en stor egoist. Men man blir det enda mer når man begynner å skrive. Vi er så avhengige av respons, vi er ingenting uten leserne. Jeg har jo også spilt i band. Og denne selvforelskelsen, denne narsissismen, den tror jeg alle mennesker har, men jeg tror den forsterkes når man begynner å utlevere seg, som man gjør når man skriver. Jeg innrømmer det – jeg er en hund etter oppmerksomhet.

Selv om du er en beskjeden kar? 

– Jeg er veldig sjenert, og det var litt derfor jeg begynte å skrive, for da kunne jeg bare sitte i et rom og skrive og si «vi sees om to år», liksom. Men jeg ble veldig paff da de på forlaget sa at jeg måtte ut og promotere boken min. Det ble turné NordNorge rundt med Widerøe i 14 dager. Folk reiste opptil 5 timer for å høre meg. Jeg, som hadde aldri hadde stått på en scene og snakket før, fikk god trening – og jeg skjønte hvor viktig det var med oppmerksomhet. Den delen av jobben som ikke består av å skrive, har imidlertid aldri ligget for meg. Jeg har alltid slitt med det.

Hvorfor? 

– Jeg synes det er vanskelig å skryte av meg selv og mitt. Det byr meg imot å reklamere på min egen Facebook-side for den nye boken, selv om forlaget forteller meg hvor viktig det er. Jeg er ingen kremmer. Det er ikke derfor jeg ble forfatter. Å signere bøker hos bokhandlere er grusomt. Er man heldig kommer det 10 stykker. Resten av tiden sitter man mellom to stearinlys og ser dum ut. Det verste er når man sitter ved siden av storkanonene. Det går ikke å signere bøker sammen med Lars Saabye Christensen eller Anne B. Ragde. Det er jo ren tortur. Ingen ser i min retning engang. 

Nei, sånt ligger ikke for meg, så jeg takker alltid nei.

SAMBOERE OG KONKURRENTER: Jan Kjærstad har vært samboer med Therese Moe Leiner i over 20 år, og paret har to døtre sammen. Profesjonelt er de «konkurrenter», hans bøker gis ut på Aschehoug forlag, mens hun jobber i Kagge forlag. 

© NTB

Hvor viktig er likes for deg? 

– Jeg tror ikke at jeg er opptatt av å få flest likes, for jeg var ødelagt allerede før jeg entret sosiale medier, ha-ha. Men jeg kan tenke meg at en som har vært mye alene og aldri fått særlig respons på andre plan, og som går på sosiale medier og plutselig får masse respons, får et kick av det. Det er helt forståelig.

«Egentlig er det skammelig, tenker hun. Mine ikke altfor seriøse blogginnlegg og YouTube-videoer har gjort meg mer berømt enn denne stakkars forfatteren som sikkert skriver verdifulle bøker», står det i boken. Er det et hjertesukk?

– Ja, det er nok det. Det har blitt skrevet mye om at berømmelsen blir mer og mer overfladisk, men sånn har det også alltid vært. Men reality-berømmelsen har fått mye større armslag i vår tid med medier som følger den tettere. Vi blir aldri kvitt det, for vi har kikkermentaliteten i oss.

Tar de plassen fra dem som har noe mer fornuftig på hjertet? 

– Til en viss grad gjør de det, men jeg tror vi dekker ulike behov. Jeg synes også at det er interessant å lese om enkelte bloggere, YouTube-ere og realitystjerner, for det er ganske sterke karakterer med mye rar historikk. Men at jeg leser om Sophie Elise betyr jo ikke at jeg unnlater å lese om Toni Morrison. Det er veldig norsk at vi er preget av at det må være enten-eller. Hele mitt liv har jeg vært en både-óg-person. Jeg har alltid lest alle sjangre og alltid fått noe ut av dem

HEDRET AV STATSMINISTEREN: Daværende statsminister Jens Stoltenberg var blant gratulantene da Jan Kjærstads tildeling av Nordisk Råds litteraturpris 2001 ble feiret. 

© NTB

Hvordan takler du din egen berømmelse? 

– Det har aldri vært noe problem, for den er status C eller D. Jeg merker det når jeg er ute, 99 prosent vet ikke hvem jeg er, den resterende prosenten kikker på meg og vet de har sett meg et sted, men de vet ikke hvor: «Det er noe kjent med han fyren, gikk han i parallellklassen?» Jeg tror forfattere er forskånet fra å bli plagsomt berømt. Det er kanskje fem forfattere med den statusen i Norge, som Nesbø og Knausgård. For oss andre er det bare hyggelig å bli gjenkjent. Eneste gang jeg har opplevd et touch av det, var da jeg var i København etter at jeg fikk Nordisk Råds litteraturpris i 2001. De lagde en kveld for meg på biblioteket, og kulturministeren og masse folk kom. Da var det virkelig kø med signering etterpå – det må være eneste gangen i livet at jeg har tenkt at sånn må det være å være berømt.

Man kan få inntrykk gjennom boken at forfatteren ikke er så stor fan av Ibsen ...? 

– Det er jeg jo, herregud. Men «Hedda Gabler» er et kontroversielt stykke og Ibsen er en kontroversiell forfatter, det er jo derfor han er så stor. Bjørnstjerne Bjørnson er på mange måter mer vellykket, men han er atskillig mindre lest og diskutert. Ibsen er av et annet genmateriale, han er i ryggmargen vår.

Du antyder at Ibsen kunne skrevet hva som helst og likevel bli oppfattet «som dypt, sant og banebrytende»? 

– Han får jo mye gratis – det gjør alle store forfattere. Samtidsforfatteres jobb er hele tiden å stille nye spørsmål, og det gjør jeg ved Ibsen. Det vil være noe av det flotteste, om noen etter å ha lest romanen min, kan samtale om «Hedda Gabler». Hva er bra med stykket, hva er passé? Går det an å hylle «Hedda Gabler» i dag? Selv skjønner jeg henne ikke, og det er derfor jeg er så fascinert av henne.

UNG FORFATTER: En ung Jan Kjærstad med den svenske oversettelsen av hans andre roman, «Speil» fra 1982. I år er det 41 år siden han debuterte som forfatter. 

© NTB

Hva er din favoritt blant dine egne bøker? 

– Det er kanskje «Det store eventyret» fra 1987, og det var fordi det var et så stort eventyr å skrive og det ligger et så stort eventyr bak med en reise til Mauritius som var «alle reisers mor» for meg. Det er en veldig eksperimentell bok, og nok den færrest har lest – mulig det er derfor også at jeg liker den så godt. Jeg sa en gang i et intervju sent på 90-tallet at jeg ble så lykkelig når jeg traff noen som hadde lest «Det store eventyret» at jeg pleide å kysse skoene deres. I ukene etterpå kom stadig folk og sa at jeg måtte ned og kysse skoene deres. Så det var faktisk noen som hadde lest den. Mange mener at «Rand» er en av mine beste bøker. Den skrev jeg da jeg bodde i Zimbabwe, og det var en tung tid for meg personlig, jeg var deprimert og desillusjonert og den er skrevet under litt giftige omstendigheter. Kanskje det er derfor jeg ikke får noen god følelse i kroppen av den boken.

Du er regnet som en av Nordens fremste forfattere, og er i utenlandske medier blitt omtalt som «en av de viktigste fortellerne i verden» og «Norges største nålevende forfatter». Hva tenker du selv? 

– Slike voldsomme komplimenter preller bare av. Jeg klarer ikke å tenke at det er hyggelig engang, for det er så overdrevent. Men å få et brev eller en melding fra en leser som jeg merker har lest boken og sier noe jeg nesten rødmer av, det er det fineste. Da kan jeg gå rundt i en hel dag og være glad. Å skjønne at noen har brukt mange timer på en bok jeg har skrevet og til og med fått noe ut av det, det er kjempestimulerende. For jeg blir jo ellers livredd når noen sier at de leser boken min, jeg blir nesten pinlig berørt og frykter at de skal si at de har kastet bort flere timer av livet på den.

Jeg har lest at du er mer redd for døden enn folk flest. Hvorfor tror du det er slik? 

– Det vet jeg ikke. Først og fremst fordi livet er så rikt og umistelig flott, at det ikke er til å holde ut at jeg ikke skal leve. Jeg har ikke ord for min angst – den går ikke på redsel for å dø, men redsel for ikke å leve mer. 

Kan du bruke frykten til noe konstruktivt? 

– Nei, den er bare ødeleggende. Det blir verre og verre jo eldre jeg blir. Frykten er lammende de sekundene jeg ser den i øyet. Jeg tenker ofte på døden, da treffer den meg i ryggen som en slags isfølelse, og jeg kan bli liggende en stund og skjelve. Døden er så absolutt til stede i boken også, det er derfor den heter «En tid for å leve». 

Berømmelse går vel ofte på å bli «udødelig». Tenker du på det slik? 

– Jeg tror ikke de tingene jeg har gjort, blir husket særlig lenge. Selv om jeg hadde vært megaberømt, tror jeg ikke det hadde vært noen trøst at jeg ville blitt husket etter min død. Hvis jeg er veldig heldig, vil kanskje historier om meg leve lenger enn det jeg har skapt. I alle fall i familien min. Og det ville jeg vært fornøyd med. Men aller helst ville jeg levd evig.

BESKJEDEN: – Jeg synes det er et lite mirakel at noen leser bøkene mine. Før tok jeg det som en selvfølge, sier Jan Kjærstad.

«Å signere bøker hos bokhandlere er grusomt. Er du heldig kommer det 10 stykker. Resten av tiden sitter du mellom to stearinlys og ser dum ut»

© Aschehoug

Om boken:

«En tid for å leve» «Tolv mennesker er på vei mot Nationaltheatret fra hver sin kant av byen. Alle har billett til premieren på Hedda Gabler. 

‘En tid for å leve’ er en roman om den umistelige verdien av å møtes, sitte tett sammen i en sal; om hvordan mennesker påvirker hverandres liv uten at de er klar over det. 

En lærer har gått for nær en elev og frykter at han vil bli viklet inn i en metoo-skandale. En far som har mistet datteren i selvmord, vet ikke om han orker å se et teaterstykke hvor en person skyter seg selv i siste akt. En samfunnsengasjert jente har planlagt å reise seg midt under forestillingen og rope ut en protest. 

‘En tid for å leve’, lagt til mars 2019, handler om alt vi ikke vet om hva som vil skje til neste år. Og om vår tids jag etter oppmerksomhet. 

Hedda Christine Foss spiller hovedrollen i Ibsens stykke, og nå står hun på scenen med en pistol – ladd med skarpe skudd. På tredje rad sitter en forhenværende kjæreste. På fjerde rad sitter en forhatt kritiker. På første rad sitter landets statsminister.» Aschehoug, 429 kr.

Du vil (garantert) også like

Kanskje er du også interessert i...