Gåten rundt morens avdøde lillebror har fascinert Tove Nilsen hele livet

«Leif Jakobssønn, 19 år. Fra en time til en annen fratatt måne og stjerner. Fra en time til en annen fratatt tanker og pust. Utslettet, men han skal ikke utslettes, kan ikke utslettes ...» 

Fra romanen «Den eneste broren»

Din siste roman, «Den eneste broren», står deg veldig nær. Hvorfor? 

– Den står meg så nær av mange grunner. Fordi den ikke bare er ren fiksjon, men handler om lillebroren til moren min, som frøs i hjel på flukt fra nazistene da han bare var 19 år. Moren min, og resten av familien, savnet ham så mye at det var vanskelig for å dem å snakke om. Dermed ble han en gåte og en hemmelighet, samtidig som jeg forsto at det var en så mangfoldig historie at den ikke burde forbli omgitt av taushet.

Hvorfor valgte du å skrive boken om Leif? 

– Opp gjennom hele livet har jeg lurt på hvem lillebror Leif var. Etter hvert forsto jeg at jeg satt på en historie full av livslyst, spenning og dramatikk. Og ikke minst sterke, men vidt forskjellige kvinnetyper. Noen ganger ser du som forfatter at du har et familiestoff som også er et historisk stoff som angår så mange flere enn deg selv.

Du måtte dikte frem et menneske på bakgrunn av minimal informasjon. Hvordan var det? 

– Om Leifs flukt hadde jeg minimal informasjon, men om alt det andre i boken, hadde jeg mye. Jeg kan disse omgivelsene i Trondheim, jeg har bodd i det vi kalte Damegården, jeg har sovet og spist i rommene til Leif, jeg har gått rundt i byen og i Nidarosdomen slik han gjorde. Jeg kan når som helst høre stemmene til personene jeg skriver om, jeg kan kjenne luktene, høre lydene og huske hva slags mat de spiste og hva de snakket om. Alt dette konkrete og sanselige er viktig å ha inne når man skriver. 

Du har sagt at dette er en roman du har gått og øvd deg til i hele ditt skriveliv. Hva mener du med det?

– Jeg tror det er på den måten for mange forfattere. Ikke at man skal underkjenne noen av bøkene sine, men du kommer til et punkt da du kjenner nå eller aldri, nå må du ta tak i dette stoffet som det ikke går an å fri seg fra. I hele mitt liv har jeg fått høre «jammen, du har jo nesa til Leif!». Han og jeg er forbundet, ikke sant. Hadde ikke jeg skrevet denne boken, ville jeg følt at jeg sviktet både ham og historien om ham, for det er virkelig litt av en historie.

Hvordan har du gjort research til romanen? 

– Jeg har krystet hukommelsen, jeg har gått opp alle gatene, dratt tilbake til Damegården og Nidarosdomen, gått gjennom avisarkiver fra de siste årene han levde (frem til 1942), tatt kontakt med historikere og snakket med alle jeg kunne spore opp som kanskje visste noe om hvorfor Leifs skjebne ble så dramatisk. 

I albumene hjemme var det tomme flekker. Hvilke reaksjoner fikk du fra din mor da du stilte spørsmål om de manglende bildene? 

– Mor svarte kort at det var lillebroren hennes, som var død. Jeg trengte ikke engang å spørre hvorfor bildene var fjernet. Savnet var så stort at de bar ham i tankene, men klarte ikke å se bildene. De gangene mor sprakk opp og fortalte, så jeg at hun virkelig elsket broren sin. Det lyste av henne når hun fortalte hvordan hun og han kjørte kjelke og hoppet på ski sammen. Ja, moren min hoppet faktisk på ski. Det er flott å se for seg. Liv og Leif, de var så nær hverandre at mor aldri kom over tapet av broren sin.

Tror du også det er skam som ligger bak at de prøvde å skjule sporene etter ham? 

– Leif og kameraten stakk i hui og hast fra byen en novemberdag uten å informere noen. Ved Røros fikk de hjelp av en ung kvinne, Ingeborg Anna Feragen, på flukten over fjellet mot Sverige. Hun bodde på en gård sammen med foreldrene sine og en to år gammel sønn. Da snøstormen kom, like før de var i sikkerhet, frøs hun i hjel sammen med Leif. Det blir ekstra hjerteskjærende ved tanken på at hun trodde at hun skulle få møte kjæresten sin, faren til den lille sønnen, i Sverige. Noen ganger har jeg lurt på om familiens taushet ikke bare skyldtes sorg, men også skam over at en liten gutt ble morløs på grunn av de to flyktningene som trengte hjelp. Men det siste vet jeg altså ikke, det blir spekulasjoner fra min side. 

Leif vokste opp sammen med mor, mormor og tre søstre. Hvordan var det å skrive en historie der han var omkranset av så sterke kvinner? 

– Å, jeg elsket å skrive om Damegården. Den het jo ikke det offisielt, men mor brukte det navnet fordi det bodde så mange kvinner og barn uten menn der. Fra oldemoren min, som var dameskredder, går det en sterk kvinnelinje i denne familien, mennene deres var enten på fiske, til sjøs eller hadde dratt sin kos. Det var arbeidsomme damer som klarte seg selv, som oppdro barn alene og som støttet hverandre når det gjaldt. De var så humoristiske og fandenivoldske, jeg savner dem alle sammen, og den eneste måten å få møte dem igjen på, har vært å skrive dem frem.

Du hadde et øyeblikk under researchen da du følte deg ekstra nær Leif. Fortell.

 – Jeg ba om å få komme inn i Nidarosdomen alene, siden jeg visste at Leif ofte satt der for å få være i fred. Han bodde trangt med fem damer og fullt av damegreier rundt seg, så han trengte et sted der det bokstavelig talt var høyt under taket. Domprosten viste meg Kvinnenes Minnekapell, der oppbevares en bok med navnene på alle som ga sitt liv i årene 1940–45. Boken er gitt av Norske Kvinners Nasjonalråd, og hvert navn er skrevet med sirlig håndskrift. Da jeg så navnet til Leif på en av de første sidene, ble jeg grepet. Da visste jeg at jeg var så nær ham som det gikk an å komme. 

Du møtte aldri onkelen din. Har det vært et savn under arbeidet med boken? 

– En 17-åring som kommer fra små kår, blir aktiv antinazist, som begår en farlig motstandshandling, som går på et tog fullt av tyske offiserer og er så iskald at han setter seg sammen med dem og spiller nazist for ikke å bli tatt, det er klart man savner å bli kjent med en som ham. Like viktig er det at jeg vet at mor og de andre i familien hadde fått et mye lysere liv om han hadde fått leve. Det er først ved å skrive denne romanen at jeg skjønner hvilke tanker moren min strevde med og hvorfor hun så ofte virket tankefull og trist. 

Hva tror du moren din ville tenkt om boken? 

– Moren min var en kul leser. «Du må da itj vær redd for ka folk mene, du må jo bare skriv ailt du vil», pleide hun å si. Jeg har fulgt det rådet. Jeg tror særlig hun ville likt at jeg diktet inn en kjæreste til Leif: En gutt som bare får bli 19 år, fortjener å få kysse.

«Savnet var så stort at de bar ham i tankene, men klarte ikke å se bildene»

Hva har vært sårest under arbeidet? 

– At de tre som kjempet mot kulden, var så nær målet, men at Leif og Ingeborg Anna ikke klarte det. Og å vite at dette er en historie som fikk så mange ringvirkninger. Alle som var glad i Leif fikk en knekk, og en liten gutt ble morløs etter denne flukten. 

Hvilke tanker har du om din onkel i dag? 

– At historien tvang ham til å bli bråvoksen og at han hentet frem et mot han kanskje ikke trodde at han var i besittelse av. 

Boken har fått fantastisk gode anmeldelser. Hvordan opplevdes det? 

– For å være ærlig, så tenkte jeg mens jeg skrev at hvis ikke denne boken blir god, så er det bare å slutte som forfatter. Nå tenker jeg at dette er et stoff jeg har fått for å løfte frem og gi videre. At noen da ser hva jeg har prøvd på, gjør meg takknemlig og glad. 

Hva følte du da du var ferdig med boken? 

– At jeg aldri blir ferdig med akkurat den. At den sitter i tankene og forlanger en ny bok, ikke om Leif, men om andre som er involvert i denne historien.