Lars Mytting forfatter hel ved Svøm med dem som drukner Søsterklokkene
IKKE GLAMORØS:

– Man sitter inne og skriver i tre år, så går man ned fra loftet med en manusbunke, og senere er man litt i avisen. Den overgangen er like pussig og brå hver gang, sier forfatter Lars Mytting.

© Svein Finneide

Forfatter Lars Mytting: – Suksessen preller litt av på meg

Lars Mytting har solgt over en million eksemplarer av «Hel ved» og «Svøm med dem som drukner». Suksessen feiret forfatteren med å spise skoleboller med mekkekompisene og kjøpe brukt skrot.

30. september 2018 av Lisbeth Skøelv

Skriver om tøffe jenter

Lars Mytting (50), mannen bak bestselgerne «Hel ved» og «Svøm med dem som drukner», er ute med sin fjerde roman, «Søsterklokkene». 

Astrid Hekne var så frittalende og hadde en kunnskapssult og utferdstrang som var uvanlig for kvinner på 1800-tallet. Hvorfor har du valgt en så sterk kvinne som hovedperson i din nye roman «Søsterklokkene»?

– I en roman er det alltid flott å ha personer som utfordrer andre på flere plan. Men det var enda viktigere for meg at hun er en jente født kanskje hundre år før sin tid. Jeg kan fortelle om hverdagslivet hennes, og at hun drømte om muligheter som vi tar for gitt i dag, men som var helt fjerne for kvinner på den tiden. Og ikke minst hvordan det er å opponere mot et tradisjonelt mannssamfunn. 

De bruker uttrykk som at hun var «vanskelig å få kustus på», derfor var hun ikke så populær blant potensielle friere. Hun kjemper tappert, men det viser seg at skjebnen er streng mot henne, mer kan jeg ikke røpe.

Lars Mytting forfatter
INTERNASJONAL SUKSESS:

Lars Mytting et internasjonalt forfatter­navn som har passert en million solgte eksemplarer og er oversatt til 18 språk. Nå er han klar med en ny roman, som overbeviser både anmelderne og leserne.

© Svein Finneide

Vokste opp med sagn og overtro

Det er veldig mye overtro i boken. Er dette sagn du har hørt om selv?

– Et par av dem er oppdiktet, men det viktigste av dem er et faktisk sagn fra hjembygda mi. Sagnene ble meg fortalt da jeg var liten, de er en del av den muntlige kulturen i hjembygda mi. Jeg tar meg ganske få kunstneriske friheter når jeg beskriver livet på 1800-tallet, så det meste av det som gjennom boken påstås å være riktig, er det. At de rev en kirke i 1840 og satte opp en ny, som er et av hovedelementene i boken, det skjedde. Og det er blitt fortalt i generasjoner om den spesielle klangen kirkeklokkene i Ringebu har, og de heter faktisk Søsterklokkene. 

For meg har fiksjonen det best når den utspiller seg i en ramme av faktiske og kraftige hendelser, da kan jeg dikte desto mer, juge bedre og større.

Skrev inn slekta

Klara Mytting er også en av karakterene. Skriver du om slekten i den nye boken?

– Det er to årsaker til at hun heter Mytting, selv om jeg i ettertid ikke vet hvor lurt det var. Det ene er at jeg har lyst til å drive litt ap med virkelighetslitteraturen ved rett og slett å skrive inn en person med samme etternavn som meg. 

Klara er ingen virkelig person, men boken er full av gårdsnavn og etternavn fra hjemtraktene mine, noe jeg gjorde for å få en autentisk smak av Gudbrandsdalen. Gårdsnavnene var så sterke og betydningsfulle på den tiden at det var umulig for meg å bruke andre oppdiktede navn. Fordi mange karakterer i romanen har lokale etternavn, valgte jeg for skams skyld å bruke vårt eget til den aller rareste karakteren i boken, hun som det går hardest utover.

Blakk

Du var det du kaller «klassisk forfatterblakk» da sakprosa-boken «Hel ved» fra 2011 ble en megasuksess og plutselig gjorde deg til rikskjendis og mangemillionær. Hvordan opplevdes det?

– Jeg sa jo opp en ok jobb for å skrive på heltid, og økonomisk var det helt suicidalt. Verken jeg eller forlaget hadde i våre villeste fantasier sett for oss at ved-boken skulle bli så stor. Men det preller litt av på meg, for som forfatter var jo boken allerede skrevet da suksessen kom, så den var på en måte et tilbakelagt kapittel for meg. 

Det kan sammenlignes litt med når man ser at det går bra for ungene sine ute i verden. Det er på et vis noe som skjer utenfor ens egen kontroll. Jeg kan glede meg over at jeg har gjort et godt grunnarbeid, men suksessen er på en måte bokens egen fortjeneste, som om det var et selvstendig barn som var blitt voksent. Men det tok jo helt av. Jeg tør ikke telle hvor mange intervjuer jeg har gjort med utenlandske medier. 

Lars Mytting
TARA TREFFER:

Taras journalist Lisbeth Skøelv dro til Elverum for å møte Lars Mytting på hjemmebane. 

© Svein Finneide

Fikk telefon fra New York Times

– En gang ringte telefonen mens jeg kjørte bil. Det var en engelskspråklig dame, og jeg oppfattet vel navnet «Lyall» og ordet «New York», men bilen var gammel og hadde masse vindsus og jeg fikk ikke med meg hva hun ville. Da jeg kom hjem forsto jeg at det var Sarah Lyall fra New York Times som hadde ringt. Det endte med en diger artikkel om vedfyring i Norge og om den særnorske diskusjonen om barken skal ligge opp eller ned.

En stund etterpå så vi på Disney-filmen «Frozen», og helt i starten er det to viking-aktige karer som krangler om nettopp barken skal ligge opp eller ned. Jeg skal ikke ta æren for det, men kanskje hadde de plukket det opp fra den avisa.

Takker nei til mye

Du bor på Elverum i Hedmark, ikke i Oslo. Har det noe å si for mulighetene for jetsetliv?

– Ja, det har nok det, men på den annen side er man mer anonym i Oslo enn på Elverum. Jeg takker mye nei til invitasjoner til festlige ting for å bevare skrivetiden. Det rare er at når noe blir så kjempepopulært som «Hel ved» ble, så blir det et fenomen. Da slutter man nesten å være forfatter, og blir i stedet en slags maskot for det som skjer. Og det merket jeg begynte å nærme seg med den boken. Jeg begynte å bli invitert til forskjellige tv-program, som «4-stjerners middag» og lignende. Men det ligger ikke helt for meg, jeg kjenner meg litt forknytt når jeg er på fjernsyn.

Som en søkkrik ekskone

Hvor lei er du egentlig av å snakke om ved-boken?

– Veldig lei. Man blir jo det. Jeg er selvfølgelig takknemlig over suksessen boken har hatt. 

«Hel ved»-boken er litt som ei søkkrik ekskone som du har fem unger med. Du blir aldri helt kvitt henne. Men det er ikke helt ubehagelig heller. 

Hvordan har livet endret seg etter suksessen?

– Ikke så mye. Jeg liker meg best, og skriver best, når livet er litt kjedelig, og jeg så også på suksessen som et engangsfenomen. Det er heller ikke de helt enorme summene vi snakker om. Jeg liker å handle brukt, men har den uvanen at jeg drar på meg mye halvgammelt skrot som trenger stell og dermed blir til unødig frustrasjon. Så har vi hatt mange bra ferieturer, og endelig fått fornyet bilparken litt, nå har jeg fire biler og en motorsykkel, men gårdsplassen er for trang til dem, så to må bort. 

Ga seg selv forfatterstipend 

– Resten av pengene har jeg satt av til et forfatterstipend til meg selv for de neste årene, slik at jeg kan ha mulighet til å skrive de bøkene jeg har lyst til å skrive.

Hvordan feiret du den engelske bokhandlerprisen, som du vant i 2016 for «Hel ved»?

– Jeg har et fristed i det lokale bilverkstedet. Går ofte ned dit, og det gjorde jeg også den dagen. Kjøpte en pose skoleboller. Skulle bare være oss, men lokalavisa fikk snusen i det og tok bilde av oss ved smøregrava. 

Lars Mytting bok Søsterklokkene
BOKAKTUELL:

«Søsterklokkene» av Lars Mytting, Gyldendal, 399 kr. 

© Gyldendal

Nervøs

Og så fikk du en ny suksess, med romanen «Svøm med dem som drukner» …?

– Jeg var fryktelig nervøs for mottakelsen til den boken. Hvis den hadde floppet, ville jeg kjent på at det kun var den ene sakprosaboken jeg hadde i meg. Da ville jeg nok måttet ta et skritt tilbake og fortsette å skrive sakprosa. Derfor var det viktig å lykkes med romanen. Nå har jeg heldigvis to sjangere jeg behersker, men det er romanformatet som ligger meg nærmest.

Det er lite selvbiografiske elementer i bøkene dine?

– Ja, ganske lite. Jeg har alltid vært mer fascinert av den store fortellingen. Det selvbiografiske du finner i mine romaner, er at jeg bruker elementer fra hjemtraktene til å avtegne en kultur jeg kan bruke som utgangspunkt for min tankeflukt, og jeg kan formidle mine egne inntrykk, minner og selvopplevde stemninger.

Jeg merker at når jeg i romanene stanger borti noe som er virkeligheten, da brister fiksjonsdrømmen litt. Jeg vil heller ta de helt frie og store fantasisprangene enn å utlevere meg selv eller andre. Likevel kommer det ofte folk til meg og sier at de kjenner igjen den og den i bøkene mine, men det viser vel bare at jeg i beskrivelsene favner bredt.  

«Frir» til kvinner

De tre første bøkene dine ble mest lest av menn, men ved den prisbelønte «Svøm med dem som drukner», oppdaget også kvinnene deg. Hva tror du skjedde?

– De første bøkene mine har jeg litt flåsete sagt var skrevet for menn som ikke leser bøker. Jeg måtte etter hvert dempe meg litt på lukten av bensin og oljeblanding og få ned testosteronnivået. Kvinner leser annerledes enn menn. I «Svøm ...» er familiedramaet mye sterkere, og man ser mer de mellommenneskelige relasjonene enn man kanskje ser den ytre sverdkampen som i de foregående bøkene. 

Lars Mytting forfatter hel ved Svøm med dem som drukner Søsterklokkene
KJENNER SEG IGJEN:

– Jeg tror det emosjonelle nivået nok er mer gjenkjennbart for kvinner i de siste romanene mine, sier Lars Mytting.

© Svein Finneide

Ni fingre

Over til noe helt annet. Du har bare ni fingre. Hva skyldes det?

– Vi kan godt juge og si det skyldes enten sprit, tvilsomme kvinner eller et ulveangrep i Alaska. Sannheten er at jeg kløna da jeg som 20-åring skulle rense kjedet på en mo­torsykkel. Jeg var så stressa da jeg rensa den med motoren i gang, at jeg kappet av meg høyre pekefinger – selveste avtrekksfingeren. 

Da jeg skulle presentere «Hel ved» for bokhandlere mange år senere, opplyste jeg om at jeg hadde gjort masse research, viste frem hånda og sa: «se her hva jeg har ofret for boken, så dere bør klare å selge noen eksemplarer». Men jeg glemte å korrigere det, så det var mange som gikk rundt og trodde at det kom av øks eller motorsag. Men jeg tror nesten det ville vært verdt det å miste fingeren for en bok som «Hel ved».

Er det ikke litt upraktisk for en forfatter å mangle en så viktig finger?

– Jo, tenk hva jeg kunne fått til med ti!  

Kanskje er du også interessert i...