Aftersun
REGI OG MANUS: CHARLOTTE WELLS, KINOPREMIERE 17. FEBRUAR 2023
Sophie er 11 år og kommer til en ferieby i Tyrkia med faren sin, Calum. Foreldrene er skilt, og selv om han bor langt unna, vil han være nær.
Det spilles av et hjemmekamera, hvor Sophie sier til faren «Nå er du 130 år snart 131, da du var 11, hva trodde du at du ville gjøre nå?» Som om det er over et århundre mellom dem, samtidig som hun skjønner at faren engang var 11 år selv og kanskje hadde en idé om hvordan livet skulle bli.
Calum kommer til Tyrkia med en brukket arm, som vi ikke får forklaring på, men vi skjønner gjennom tai chien han holder på med og meditasjonsbøkene han har med, at han nok jobber med indre uro. Mellom herlig isspising, bading, biljard og utflukter blir faren fortvilet i det han gjenkjenner sin egen melankoli hos datteren.
Hjemmekameraet som Sophie tar opp med i Tyrkia, spilles av med jevne mellomrom, og vi skjønner at en voksen Sophie også ser tilbake på ferieturen hun tok med faren sin 20 år tidligere.
For meg handler «Aftersun» om å gå fra barn til voksen, om å være ansvarlig forelder og ville ha tingene på plass i livet sitt, men ikke helt ha det, om å være på ferie som barn, om å ha sorg og uro i seg.
Om minnet om de vi elsker og hvem de egentlig er, om å lage minner, om tap og om hvordan alt kan være fint og vanskelig på en gang.
Dette er Charlotte Wells første langfilm, og den er magisk. Frankie Corio som Sophie og Calum spilt av Paul Mescal, kunne ikke vært bedre.
Det hele føles så sant og gjenkjennelig og fint og hardt, at det river i hjertet. Denne må sees!
AFTERSUN Årets fineste film?
