Aslak Nore: Trer ut av farens skygge

Aslak Nore

Alder: 41

Bor: Oslo og Provence i Frankrike

Familie: Samboer, en datter på 4 år

Yrke: Forfatter og forlagsredaktør

Sosiale medier: @aslaknore (Twitter og Instagram)

«´Å være spion er å kunne sjarmere, ta rommet. Bergh har det, Storm ikke.’ Welsh klødde seg på haken. Fyrte opp snadden igjen. ’Å være spion er å hente informasjon på den mest effektive måte. Å være god spion er også å bryte med bildet av hva en dyktig spion er.’» 

Fra romanen «Ulvefellen»

I din siste prisbelønte bok, «Ulvefellen», er spionasje et av temaene. Det har også vært tema i tidligere bøker. Hvorfor denne fascinasjonen for spioner?

– Som veldig mange andre leste jeg slike bøker som ung gutt. Jeg satt på rommet og lot meg bli fraktet av gårde på et flyvende teppe til et eksotisk, fremmed sted der man kunne ri på kameler gjennom ørkenen og forføre de lokale indianerprinsessene. Jeg hadde alltid en veldig utfartstrang i meg, det var livet slik det ble levd i fremmede, skumle og eksotiske land som var verdt å leve, og her hjemme var det bare grått og trist. Det andre er at jeg har vært i militæret i noen år, ikke at jeg var etterretningsmann på noen måte, jeg var en helt vanlig soldat på bakken, men man får forståelsen og interessen for den type spørsmål. Og den viktigste grunnen er at det forteller noe om livet selv, som også innebærer løgner og bedrag, om det gjelder utroskap i et ekteskap eller en fortiet sannhet i en familie. Spionasje er en måte å nærme seg dette på, for løgnen er noe spionen lever av, den er nærmest institusjonalisert. Hva gjør et sånt liv med deg som menneske? Jeg er fascinert av det. 

Kunne du selv vært agent under krigen?

– Vel, jeg har lært meg at farlige situasjoner er veldig betinget av tilfeldigheter og flaks, og at jeg fort kunne gjort andre ting, vært feig eller endt opp i en gråsone et sted på en annen side. På en måte plager det meg, og jeg er veldig glad for at jeg slipper å ta stilling til det, men det er også noe jeg prøver å utforske som forfatter.

Men jeg har hørt at du holdt på å ende i norsk etterretning i 2008 ...?

– He-he, jeg kan ikke si så mye om det, men ja, det er riktig. Det er jo et lukket miljø, og det er klart at om du er på innsiden så vil det være folk som er interessert i deg. Jeg har gått på noen ugraderte etterretningskurs, det har jeg gjort. Men jeg tror det er best at jeg heller skriver om etterretningsagenter enn er det. 

Du forteller at du spurte deg selv mens du skrev din siste bok om du ville gjort det rette under krigen. Hva tror du svaret på det er?

– Jeg håper det, men jeg er ikke sikker. Litt spissformulert kan man si at alle har en fascist i seg, en totalitær ideologisk side. Historien gjentar seg ikke, mennesker gjør det. Det skal vi være klar over, for hvis vi fornekter det, gjør vi oss selv en bjørnetjeneste. Da forstår vi ikke hva som kan komme til å skje. I ettertid – når vi sitter med fasiten – er det lett å se hva som var de riktige valgene under krigen, men det var ikke like lett når man sto midt oppi det. Vi må heller ikke glemme at det er vinnerne som skriver historien etterpå.

Du har sagt at du ville gjøre den norske helten til et litt dårligere menneske og den tyske skurken til et litt bedre. Hvorfor?

– Jeg ville bort fra den klisjefylte tyskeren vi ofte møter i bøker og på film, som bare skriker «achtung!» Vi er i den paradoksale situasjonen at når boken begynner, er på mange måter tyskeren et moralsk bedre menneske enn den norske helten. Han har en familie han elsker og lever et anstendig liv, mens nordmannen er en pillenarkoman østfrontveteran som vender tilbake. Så snur dette underveis. Flere lesere har sagt at de likte tyskeren best av de to. Det synes jeg er spennende. Ikke for å si at det tredje riket var noe mindre jævlig enn det det var, for det var det absolutt ikke, men menneskene som bodde der var ikke noen dårligere mennesker enn deg og meg. De hadde bare uflaks som var født i en tid og et land der de var tvunget til å ta en del valg som vi andre har sluppet å ta. Og det skal vi være veldig glade for.

Du har selv bakgrunn som soldat fra Telemarkbataljonen og tjenestegjort i NATO-styrken i Bosnia, i tillegg til å ha reist rundt som journalist til både norske styrker i Afghanistan og amerikanske styrker i Irak. Hva har din bakgrunn å si for temaene du skriver om?

– Jeg ser at jeg ofte vender tilbake til disse temaene. Hvorfor? Det kan komme av at det var en viktig erfaring for meg på mange måter. Å dra til et fremmed land som hadde opplevd ødeleggelser og krig og se det på nært hold, formet meg som person. Det har også med det veldig mannlige, maskuline soldatfellesskapet som oppstår, som har mye mer sentimentalitet og følelser enn kanskje mange er klar over.

Romanen din er full av tvil og nyanser. Da du var «ung og lovende» var du kjent som en skråsikker samfunnsdebattant. Er du mindre skråsikker i dag?

– Det er jeg nok, men det handler litt om sjangeren også. Om du skriver en aviskronikk eller lignende, må du bare hamre løs med et eller annet budskap. Den tvilen du måtte ha som menneske er da skjult. Det er også klart at jo eldre du blir, og jo mer du forhåpentligvis vet om verden og livet, jo mindre sikker blir du på noe som helst.

«Ulvefellen» fikk veldig gode kritikker. Det har du ikke alltid opplevd som forfatter?

– Nei, absolutt ikke. Forhåpentligvis er man blitt bedre og tryggere på det man gjør. Kanskje er det litt tilfeldigheter også, plutselig bestemmer folk seg for at det du gjør er kult. Men tidligere har jeg fått masse kritikk, blitt skjelt ut og latterliggjort. Selvfølgelig tok jeg det personlig. Jeg tror at alle forfattere som sier at kritikk ikke går inn på dem, juger.

Hevnen er søt. Du vant Rivertonprisen for beste krimroman for «Ulvefellen», som den yngste siden Jo Nesbø mottok prisen i 1997. Hva tenkte du om det?

– Å få prisen var en utrolig fin anerkjennelse, og ikke minst kan det åpne dører for meg i utlandet. Men jeg ble også minnet på at enn så deilig jeg syntes det var å få en pris, og jeg har absolutt sider ved meg som kan henfalle til å se meg selv litt lenge i speilet, så er ikke DET grunnen til at jeg er forfatter. Når man sitter og skriver, dagdrømmer man av og til om å vinne priser og selge masse og at folk skal digge boken. Men grunnen til at jeg bruker så ufattelig mye tid på skriving, er at gleden over å være i min egen historie og dikte er så dyp og stor. Å kjenne at den verden man skildrer fremstår virkeligere enn den verden man lever i. Det er et privilegium.

Din far, Kjartan Fløgstad, er regnet som en av de store i nyere norsk litteratur. Hva sa han til at du fikk prisen?

– Etter at jeg selv ble pappa, har jeg fått en bedre forståelse for hva man føler for sine egne barn. Det har ikke slått meg før at foreldrene mine har vært stolte av meg på den måten, men det blir mye tydeligere når jeg har fått barn selv. Jeg ser alt gjennom en fars øyne. Dette også.

Føler du at du at prisen har hjulpet deg litt ut av hans skygge?

– Dette har jeg aldri snakket om før, men det har selvfølgelig vært viktig for meg å prøve å gjøre noe som er ordentlig bra, for jeg vet at klisjeen om en sønn av en kjent stor kunstner, ofte er en person som ikke får det til i det hele tatt. Det har jeg selvfølgelig tenkt på. Og fryktet litt. Det er ikke alltid at jeg har villet innrømme det overfor andre, men for min egen del har det ligget et forventningspress, jeg har jo ikke lyst til å ende opp som klisjeen. Jeg kan jo gjette at da jeg begynte å skrive, tenkte folk at det umulig kunne gå bra. Det har kanskje gitt meg mer motivasjon og viljestyrke til å nå dit jeg vil. Jeg er ikke der ennå, men nå ser det ut til å gå rett vei!

Om boken «Ulvefellen»

«Den unge frontkjemperen Henry Storm vender nedbrutt og desillusjonert tilbake fra Østfronten sommeren 1942. Med seg har han Jernkorset og vissheten om at han har kjempet på feil side. Da en høyerestående tysk offiser foreslår at Henry gjenopptar sine tekniske studier i Tyskland, øyner han muligheten for å tjene motstandsbevegelsens sak.

I Berlin er den fremadstormende SS-offiseren Werner Sorge på jakt etter «Griffen» – en tysk spion som lekker informasjon om det topphemmelige rakettprogrammet V2 til de allierte. Da Sorge skjønner at nordmannen Storm kan lede ham til Griffen, legger han ut en ulvefelle: en vakker, polsk kvinne som opererer som dobbeltagent.

Hvis Henry lykkes med sine planer, kan han forandre krigens gang, men Sorge rykker stadig nærmere.»

Aschehoug, 349 kr.