For en stund siden fikk vi en epost fra en leser som gjerne ville ha råd i en helt konkret situasjon. Hun skriver:
«Jeg har et par personer i livet mitt som jeg ikke kommer så godt overens med, men som jeg er knyttet til gjennom slekt eller felles kjente. Derfor kommer jeg til å fortsette å møte dem, uavhengig av forholdet oss imellom. I utgangspunktet liker jeg personene godt, men de har en tendens til alltid å si ting som gjør meg irritert, sint og/eller lei meg. For eksempel tas det regelmessig opp samtaleemner som vi begge vet at vi er svært uenige i og som dermed skaper dårlig stemning. Det lages videre morsomheter på min bekostning som minner mer om mobbing enn humor. Jeg er «tvunget» til å ha en god tone med vedkommende og velger derfor vanligvis å gå min vei, skifte samtaleemne eller prøve å ignorere kommentarene fremfor å fortelle vedkommende at han eller hun gjør meg sint og lei meg. Har du noen råd til hva man kan gjøre i en slik situasjon? Hilsen konfliktsky.»
Satt litt på spissen kan vi si at hele Norge lider av konfliktfobi, så her er du ikke alene. Og vi er glade for at du tar opp dette tema med vanskelig kommunikasjon. Det er alltid nyttig å bli mer bevisste på hvilke valg vi egentlig har i en slik situasjon. Og når du skriver dette til oss har du allerede tatt et valg med å spørre om hjelp, og det er klokt. Du gjør også en annen lur ting, nemlig å komme deg unna situasjonen istedenfor å skyte fra hofta og kanskje si noe du ville angre etterpå. Du kjøper deg tid, og det er bra fordi det gir deg en sjanse til å stoppe opp og spørre: «Hvordan har jeg lyst til å være i møte med slike vanskelige situasjoner?»
Vi har et kjent mantra i terapibransjen som sier at «vi skal møte mennesker der de er», og dette rådet er like mye verdt for oss nå møter vanskelig kommunikasjon. Enten vi snakker med vår egen familie eller svigerfamilie, barn eller gamle, så er den beste måten å finne ut så mye som mulig om den andre personens verdensbilde og følelser. Når vi har gjort det først, er det mye lettere å snakke om våre synspunkter etterpå og ikke minst fortelle om hvor våre personlige grenser går. Sagt på en annen måte; det er lurt å lytte og undersøke først – da skaper vi et rom for at de andre faktisk hører på og respekterer det vi sier.
Det som vanligvis skjer, og som gjør at det kan være vanskelig å se løsningen, er at vi fokuserer for mye på innholdet i det som blir sagt og gjort istedenfor å se bak ordene og lete etter nøkkelen som driver det hele. Det er ikke rart at vi er redde for konflikter hvis vi tar det som blir sagt på ramme alvor, eller enda verre: tror på egne negative fortolkninger uten at vi våger å undersøke sannheten. Dette holder oss fanget i en evig unngåelsesdans.