Konfliktsky? Her er eksperttipsene

For en stund siden fikk vi en epost fra en leser som gjerne ville ha råd i en helt konkret situasjon. Hun skriver:

«Jeg har et par personer i livet mitt som jeg ikke kommer så godt overens med, men som jeg er knyttet til gjennom slekt eller felles kjente. Derfor kommer jeg til å fortsette å møte dem, uavhengig av forholdet oss imellom. I utgangspunktet liker jeg personene godt, men de har en tendens til alltid å si ting som gjør meg irritert, sint og/eller lei meg. For eksempel tas det regelmessig opp samtaleemner som vi begge vet at vi er svært uenige i og som dermed skaper dårlig stemning. Det lages videre morsomheter på min bekostning som minner mer om mobbing enn humor. Jeg er «tvunget» til å ha en god tone med vedkommende og velger derfor vanligvis å gå min vei, skifte samtaleemne eller prøve å ignorere kommentarene fremfor å fortelle vedkommende at han eller hun gjør meg sint og lei meg. Har du noen råd til hva man kan gjøre i en slik situasjon? Hilsen konfliktsky.»

Satt litt på spissen kan vi si at hele Norge lider av konfliktfobi, så her er du ikke alene. Og vi er glade for at du tar opp dette tema med vanskelig kommunikasjon. Det er alltid nyttig å bli mer bevisste på hvilke valg vi egentlig har i en slik situasjon. Og når du skriver dette til oss har du allerede tatt et valg med å spørre om hjelp, og det er klokt. Du gjør også en annen lur ting, nemlig å komme deg unna situasjonen istedenfor å skyte fra hofta og kanskje si noe du ville angre etterpå. Du kjøper deg tid, og det er bra fordi det gir deg en sjanse til å stoppe opp og spørre: «Hvordan har jeg lyst til å være i møte med slike vanskelige situasjoner?»

Vi har et kjent mantra i terapibransjen som sier at «vi skal møte mennesker der de er», og dette rådet er like mye verdt for oss nå møter vanskelig kommunikasjon. Enten vi snakker med vår egen familie eller svigerfamilie, barn eller gamle, så er den beste måten å finne ut så mye som mulig om den andre personens verdensbilde og følelser. Når vi har gjort det først, er det mye lettere å snakke om våre synspunkter etterpå og ikke minst fortelle om hvor våre personlige grenser går. Sagt på en annen måte; det er lurt å lytte og undersøke først – da skaper vi et rom for at de andre faktisk hører på og respekterer det vi sier.

Kunsten å si nei.

Det som vanligvis skjer, og som gjør at det kan være vanskelig å se løsningen, er at vi fokuserer for mye på innholdet i det som blir sagt og gjort istedenfor å se bak ordene og lete etter nøkkelen som driver det hele. Det er ikke rart at vi er redde for konflikter hvis vi tar det som blir sagt på ramme alvor, eller enda verre: tror på egne negative fortolkninger uten at vi våger å undersøke sannheten. Dette holder oss fanget i en evig unngåelsesdans.

Den beste metoden jeg vet om, er å være nysgjerrig og undersøkende. For å få det til, trenger vi litt mental tørrtrening. Det er viktig først å slippe tak i irritasjon, sinne eller mindreverdighetsfølelse. Vi må bestemme oss for ikke å dømme den andre før vi har undersøkt saken litt nærmere, og virkelig mene at vi faktisk vil prøve å forstå. Det finnes selvfølgelig også mennesker som ikke er helt gode og ikke vil oss vel. Men før vi trekker den konklusjonen, er det lurt å være åpen og tenke at de aller fleste ikke er bevisste på hva kommunikasjonen deres gjør med deg, og at de ganske sikkert har en annen intensjon enn den effekten det får. Vi vet ikke sannheten om dette ennå, og før vi vet det, kan vi bare drive med spådomskunst.

Derfor er første steget å undersøke mysteriet du har fått: Hva skjer her? Hva tenker og føler den andre? Den mentale treningsutfordringen ligger i å undersøke dette FØR vi sier noe om hva vi føler og tenker. Vi kan trekke pusten godt inn, slappe av og spørre dem rett: «Kan du hjelpe meg med å forstå hva du mener?»

Vi kan bruke denne sekstrinnsprosessen som et verktøy i kampen for å sette sunne grenser og håndtere konfliktene på vår vei:

1. Ditt aller første mål er ikke å løse problemet, men å få til en felles forståelse.

2. Undersøk så mye du kan hva den andre personen tenker, føler og ønsker.

3. Be om hjelp til å forstå dem uten å forsvare deg eller være uenig.

4. Repeter det de sier med dine egne ord for å vise at du forstår dem.

5. Be dem om å korrigere deg hvis du ikke har forstått fullt ut.

6. Nå kan du formidle dine grenser på en tydelig og høflig måte.

Er litt sjalusi bra for forholdet?

Hvis vi antar at noen ikke kommer til å respektere grensene vi setter, blir vi enda reddere for å si hva det er vi tenker og føler om saken. Derfor hjelper det veldig på vårt eget mot å virkelig forstå den andre bedre, fordi vi nå skaper et mulighetsrom istedenfor en forsvarstale.

Vi endrer vårt personlige fokus fra å finne en løsning (fikse problemet) til å se at det første vi skal gjøre er å få en felles forståelse. Dette er viktig for å ta bort litt av temperaturen som mest sannsynlig har oppstått mellom dere. Det hjelper oss også å fokusere på kvaliteten av forholdet her og nå, istedenfor på problemet dere står overfor.

En god åpning kan være: «Jeg liker å ha det gøy sammen med dere, men jeg synes humoren sklir ut litt og er usikker på om jeg forstår helt hva dere mener. Kan vi stoppe opp litt og ta et steg tilbake, så jeg er sikker på at vi forstår hverandre?» eller «Jeg tror jeg trenger å ta et steg tilbake her, så jeg er sikker på at jeg skjønner hva dere synes er morsomt. Kanskje er det bare mine følelser som har kommet i veien for å forstå humoren deres.»

Slik overkommer du sjenansen.

Det å starte med å være helt tydelig på at din første prioritet er å forstå. Ved ikke å bebreide eller bare reagere hjelper deg å fokusere på relasjonen dere imellom. Og det reduserer mye av ubehaget vi har for å sette personlig grenser i en slik situasjon. Det er en avvæpnende måte å kommunisere på, siden det kan hende humoren deres også er et utrykk for usikkerhet, det vet vi ikke før vi har undersøkt skikkelig.

Det kan også være ganske kraftfullt å innrømme egen sårbarhet og si noe slikt som: «Jeg liker ikke helt retningen på humoren her nå. Jeg blir lei meg, og det ser ut som dere morer dere på min bekostning. Kan vi stoppe opp litt, ta en pust i bakken og sette ord på hva vi føler og tenker? Jeg ville satt stor pris på å høre hva dere mener.»

Det er litt som å gå til tannlegen; Vi har sjelden lyst til å sette grenser på denne måten, og ja, det er ubehagelig – men dette ubehaget er mye mindre enn konsekvensen av ikke å ta samtalen, fordi da føler vi på bitterheten og forakten i etterkant. Mitt råd er derfor å trekke pusten godt inn, ta på deg detektivhatten og spør uten forakt i stemmen: «Hva er det som driver dette?» Kunsten er å søke å forstå før vi selv gjør oss forstått. Det er sunn grensesetting i praksis. Håper det var nyttig – og lykke til!