"Min relasjon til menstruasjon har alltid vært kroppslig, emosjonell – og etter hvert, også eksistensiell"

Mens, siste kvinnetabu?

Hva kan du fortelle om ditt forhold til mens?
– Min relasjon til menstruasjon har alltid vært kroppslig, emosjonell – og etter hvert, også eksistensiell. Som tenåring var det den månedlige tilbakevendende smerten som definerte forholdet mitt til denne kroppslige rytmen. Så voldsom var smerten at jeg, med lærernes stilltiende velsignelse, fikk ligge på sofaen inne på lærerværelset én gang i måneden. Jeg husker hvordan kvinnene, de erfarne, gikk forbi med et blikk fylt av medsøstrenes tause empati – noen strøk meg på hodet, som for å minne meg på at dette var noe vi bar sammen. Mennene? De forstod lite, og det var kanskje like greit.

Samtidig hadde denne kroppslige syklusen også sin egen komiske nøyaktighet: én gang i måneden fikk jeg en uforklarlig trang til Nonstop sjokolade. En gang – mange år senere, da jeg gikk på kunstskole – var det en gutt, vakker og vár, som hadde observert mønsteret. Dagen før jeg vanligvis fikk mensen, kom han forsiktig bort til meg med en pose Nonstop og sa: «Du trenger nok disse i morgen.» Det var noe så ømt og intuitivt i den gesten, som om han hadde sett inn i min biologiske kalender og anerkjent den som noe vakkert og virkelig.

Hvordan utviklet denne månedlige seansen seg?
– Menstruasjonens betydning endrer seg med livsfaser. Den har rommet både redsel og lettelse. Øyeblikket hvor mensen uteblir og man skjønner – med sitrende glede – at man er gravid. Eller motsatt: fraværet som sender kroppen inn i panikkmodus. Og senere, når den kommer sjeldnere, som et stille ekko av en kropp som ikke lenger skal bære frem barn. En kropp som gir slipp.

Jeg har iblant forestilt meg at menstruasjonsblodet var kroppens måte å filtrere seg selv på. En slags syklisk renselse. Som å tømme en gammel jacuzzi og fylle på med nytt vann – klart, friskt, vitalt. Kanskje er det nettopp det: en påminnelse om at liv krever sirkulasjon, utskifting, fornyelse.

Har du noen spesielle minner?
– Ikke alt ved menstruasjonen er poetisk. Jeg husker den bitende skammen da jeg, iført en hvit sommerkjole, oppdaget en rød flekk midt bak. Jeg hadde gått lenge blant folk, uten å vite. Det var først etter at jeg så Pipilotti Rists videoinstallasjon, hvor kvinner blør fritt og menn kneler for dem, at noe i meg endret seg. Det skambelagte fikk plutselig en verdighet, en kraft. Kanskje til og med en hellighet.

Og så tenker jeg på våre formødre. Kvinner i krinoline, med ti barn og ingen tilgang på sanitetsbind. Kvinner som satt bakerst i kirken, eller ble nektet adgang, fordi de menstruerte. Historien er ikke bare patriarkalsk – den er også fysisk.

Det er noe paradoksalt i hvordan vi har klart å dekontekstualisere – ja, til og med demonisere – et biologisk mirakel. Det er som om kvinnens syklus, selve pulsen bak menneskelig reproduksjon, har blitt redusert til noe skamfullt og skjult. Men kanskje er det på tide at vi re-konseptualiserer menstruasjonen. Ikke som et svakhetstegn, men som et tegn på liv. En pollinering, om du vil – et bevis på at vi bærer fruktbarhetens mysterium i egen kropp.

Jeg håper fremtidige generasjoner slipper å skamme seg. At de kan si: «Jeg blør – og det betyr at jeg lever, at jeg er hel, at jeg er kvinne.» avslutter Björg.