"Etter at jeg begynte å gå tur føler jeg at jeg forstår hva det er å være norsk"

Hanan Abdelrahman kom til Norge i 2002, lærte flytende norsk i løpet av noen måneder, og er blant annet kåret til Norges beste mattelærer. På utsiden den perfekt integrerte innvandrer, men selv følte hun det ikke slik. 

– Jeg kunne sitte i lunsjen med kolleger og snakke om været og om jobben, men jeg kom liksom aldri helt gjennom. Etter at jeg begynte å gå tur, føler jeg at jeg forstår hva det er å være norsk, vi har fått en felles ramme. Jeg har rett og slett fått en dypere forståelse av kulturen og folket, sier Hanan. 

Under oppveksten i storbyen Kairo besto søndagsturene av å kjøre bil til en park, der familien spiste mat fra en piknikkurv. Det å skulle slite og streve seg opp på en fjelltopp med en stripe kvikklunsj eller en appelsin som belønning, var helt fremmed. Helt til Hanan oppdaget at det er akkurat dette mange nordmenn driver med, når de ikke er på jobben.

Hanans tureventyr startet for fire år siden, da en kollega inviterte henne med på tur til utsiktspunktet Kjerringhøgda. Det som skulle være et litt uortodokst jobbintervju, ble starten på en lidenskapelig turglede for den norsk-egyptiske høyskolelæreren i matematikk. 

– Jeg sto i tårnet og hadde 360 graders utsikt til naturen, det var helt fantastisk. Med en gang etterpå tenkte jeg at dette ville jeg gjøre mer. Men jeg visste ikke hvordan. Jeg gikk ut på turer i Østmarka, men gikk mye feil, jeg fant ikke frem dit jeg hadde tenkt å gå. Så jeg innså at jeg måtte spørre om hjelp, forteller Hanan. 

Løsningen ble å etterlyse turvenner via Facebook. Hun meldte seg også på turer i regi av DNT, som hun mener er en fin måte å komme seg ut på turer på, hvis man ikke er så godt kjent.

– Jeg må fortelle deg en hemmelighet, de første gangene jeg skulle på DNT-turer, meldte jeg meg på senior-turer. Der var alle pensjonister bortsett fra meg. Jeg tenkte at jeg var i så dårlig form at jeg ville bli hengende etter hvis jeg gikk i en gruppe med turfolk på min egen alder. De eldre deltakerne tok kjempegodt imot meg, de kom og hentet meg før turene til og med, sier hun. 

Etter det har det vært en bratt læringskurve for Hanan. Hun har gått mange ulike turer, fra fem kilometer til seks mil, i fjellet, i skogen, under alle værforhold og til alle døgnets tider. Noen ganger alene, men for det meste sammen med en eller flere av de nye turvennene hun har fått. Minst 2–3 ganger i uken går hun tur, gjerne i Østmarka, som er hennes nærmeste villmark fra der hun bor på Mortensrud. Men også lengre turer, for eksempel i Jotunheimen. 

– En gang gikk jeg Besseggen i mørket, det var helt magisk. Men det er ikke en tur du går alene, sier hun. For noen år siden hadde hun aldri trodd at hun skulle klatre opp til Falketind, men det gjorde hun altså i sommer. 

– Jeg har oppdaget at jeg ikke er så redd for ting som jeg trodde at jeg var. Jeg trodde jeg hadde høydeskrekk, men det har jeg visst ikke heller, sier Hanan. 

Hun er opptatt av å inspirere flere til å gå tur – og deler gjerne opplevelsene i ulike Facebook-grupper. I alt hun skriver er det et positivt engasjement og begeistring, over turene, menneskene hun møter og naturen hun opplever. 

– Når vi er på tur, møtes vi som medmennesker, sier hun. 

Kanskje ikke så rart at hun er kåret til Årets villmarking for 2021, og har styreverv i Norsk friluftsliv og er medlem i Østmarkas venner? 

– Etter at jeg begynte å gå turer i naturen, har jeg blitt sterkere både fysisk og ikke minst mentalt. Jeg har lært at jeg klarer mye mer enn jeg trodde jeg kunne. For ikke lenge siden gikk jeg til de åtte høyeste toppene i Østmarka på én dag – det tok 17 timer og det var en tur på seks mil. Men jeg klarte det!

Hanan tror flere innvandrere kunne tenke seg å gå på tur i norsk natur, men vet ikke hvordan de skal komme i gang. Hvis du aldri har gått noe annet sted enn i parken, er det ikke så lett å finne frem på kronglete stier i ulendt terreng. 

– Når du som innvandrer til Norge går på norskkurs, får du lære om norsk språk, om samfunnet og norsk kultur – men det er veldig overfladisk. Tenk om vi kunne skape en turbevegelse der norske familier hver søndag inviterer med seg en ikke-turvant familie på tur! 

Hun er opptatt av at dette ikke skal være en slags veldedighet med ovenfra og ned-holdning, men at man skaper ekte turfellesskap. 

– Jeg liker ikke å bli behandlet som et barnehagebarn. Hvis jeg skal bli integrert og inkludert på tur, må jeg bidra. De beste turene er når jeg har oppgaver som jeg har ansvar for – sette opp teltet eller tenne bål. Jeg er voksen, jeg har mye erfaring i livet, selvfølgelig klarer jeg å dra på tur. Hvis det er noe jeg ikke kan, er det mulig å lære, mener hun. 

Så selv om hun nesten ikke har gått på ski før, meldte hun seg sist vinter på skitur på Hardangervidda. Det er en tøff tur selv for de som visstnok skal være født med ski på beina. 

Som pedagog mener Hanan at det man lærer på tur, har stor overføringsverdi til andre områder i livet. Hun skulle ønske at norske elever fikk mulighet til å bruke mer tid ute i naturen. 

– Jeg er helt sikker på at de ville lære matematikk bedre hvis de opplevde mestring ute i naturen. Og ikke minst har alle barn godt av å lære å klare seg selv. Jeg har akkurat lest boken til Lars Monsen, «Mitt liv», der han forteller at han som niåring fikk lov til å overnatte ute alene for første gang. Tenk på den tilliten faren hans viste han, da han fikk lov til dette. Og tenk på 9-åringen Lars Monsen, som måtte finne ut av alle tingene selv, og løse de problemene som kunne oppstå. 

– Ville du latt barna dine gjøre det? 

– Nei, men jeg beundrer faren for at han gjorde det.

Siden hun selv oppdaget turgleden så sent i livet, har hun ikke fått sine egne sønner på 16 og 19 med på tur. 

– Jeg er lei meg for det, at jeg ikke tok dem med på turer da de var yngre. Men nå skal han eldste snart i militæret, og gleder seg til det. Den yngste er frivillig i Norsk Folkehjelp og trives veldig godt når de drar på turer, forteller hun. 

Ektemannen har ikke blitt bitt av turbasillen i samme grad som Hanan, men det hender de drar på kortere turer sammen. 

– Han er veldig glad for at jeg har funnet meg en hobby som betyr så mye for meg. Han har sine egne interesser som han bruker mye tid på. Og han støtter meg veldig i alt jeg gjør. 

Hanan føler at livskvaliteten har økt veldig siden hun begynte å gå på tur, og spesielt viktig har det vært under pandemien. 

– I denne situasjonen har naturen vært det eneste stedet som har føltes normalt. Det har vært det eneste fristedet der vi ikke må bruke munnbind og det er lett å holde avstand. 

Les også: Pullup-program med strikk og teknikk for nybegynnere