– Det kjentes som om jeg var ute på en evigvarende joggetur, forteller Torunn med et litt oppgitt smil.
– Pulsen var kjempehøy. Jeg måtte jobbe bevisst med meditasjon og øvelser i mindfulness for å roe den ned.
Torunn var 43 år gammel den sommerettermiddagen hun satt på terrassen og skulle nyte kald drikke og litt snacks etter en padletur med kajakken. Da hun tok en bit skinke, så hun ikke vepsen som også var i full gang med å forsyne seg av det samme kjøttstykket. Den stakk på innsiden av leppene. Det hovnet umiddelbart opp, og Torunn fikk nesten ikke puste.
– Jeg hadde ingen anelse om at jeg var superallergisk mot veps, sier Torunn med et sukk. Ektemannen så den voldsomme reaksjonen og skjønte umiddelbart at det var fare på ferde. Han ringte etter ambulanse. Da utrykningsbilen endelig kom, fikk Torunn en adrenalinsprøyte før det bar av gårde til sykehuset. Hun ble liggende til observasjon gjennom natten. Hjerterytmen ville ikke stabilisere seg. Legene skjønte at det måtte dreie seg om noe mer enn insektallergi.
Torunn Beate Berge
Alder: 56 år.
Bor: På Verdens ende på Tjøme.
Familie: Samboer med Svein, tre voksne barn og en sønn på 15 år fra tidligere forhold.
Yrke: Utdannet psykologspesialist, eier og driver konseptbutikken Ioanna.
Når Torunn ser tilbake, gir hun følgende oppsummering:
– Selv om hjerteflimmeret ble utløst av allergireaksjonen på vepsestikket, var det nok en svakhet som lå latent. Jeg nærmet meg 40 år under mitt siste svangerskap, og jordmoren hadde ved et par anledninger reagert på hjerterytmen da hun undersøkte meg.
For Torunn startet en lang og møysommelig vei tilbake til en tilnærmet normal hverdag. Hun ble henvist til Rikshospitalet for operasjon, men der var ventetiden halvannet år. I mellomtiden gjaldt det å finne frem til riktig medisin.
Diagnosen var en form for hjerteflimmer som kalles paroksysmal takykardi. Hun ble satt på venteliste for et inngrep som hos en del pasienter kan stabilisere hjerterytmen.
Etter en tid med full sykmelding startet Torunn så smått å jobbe igjen. Hun var da ansatt som psykologspesialist ved Enhet for spiseforstyrrelser ved Sykehuset i Vestfold. Hun innså snart at hun kunne jobbe 20 prosent på det meste. Forsøkte hun seg på lengre dager, gikk hun i bakken. Det hendte ofte at hun måtte legge seg rett ut på et gulv for å hvile. Hun var fullstendig utmattet. Men sykdommen kan også ses fra en annen vinkel:
– Det positive fra denne tiden var at barna syntes det var hyggelig at jeg, den tidligere så travle yrkesmammaen, var så mye hjemme. Minstemann vokste opp med en mamma som stadig måtte hvile, men som også hadde mye tid for kos og høytlesning, forteller hun.
Først nærmere tre år etter vepsestikket var Torunn tilbake i full stilling på sykehuset, men det ble så krevende at hun da måtte hvile resten av dagen. Da hun endelig ble lagt inn på Rikshospitalet for ablasjon, viste det seg at dobbeltslagene var så raske at de ikke lenger lot seg brenne av. Tilstanden var blitt kronisk.
Selv om Torunn opplevde beskjeden som «tidenes nedtur», ble det også starten på en bedre hverdag. Det viste seg nemlig at hun hadde vært overmedisinert. Med riktig dose medisin kom energien gradvis tilbake.
Les også Hjerteflimmer og kvinner
MED HJERTE FOR BUTIKKEN: For 13 år siden ble det oppdaget at Torunn Beate Berge hadde atrieflimmer. I dag lever hun et godt liv og har fått oppfylt butikkdrømmen sin!
Mens hun fortsatt jobbet i 80 prosent stilling på sykehuset, klarte Torunn å realisere drømmen hun hadde båret på i flere år: å eie sin egen klesbutikk. I 2012 åpnet hun konseptbutikken Ioanna i Tjøme sentrum. Der solgte hun i utgangspunktet klær av den greske designeren Ioanna Kourbela.
Sammen med samboer Svein har hun de senere årene utvidet assortimentet til litt antikviteter og egen import av greske delikatesser som olivenolje, oliven og vellagret fetaost. De selger også ferske bakervarer. Kundene kommer gjerne helt fra Oslo for å kjøpe klær. Torunn opplever at hun er kommet på riktig hylle.
I 2013 sa hun opp jobben i psykiatrien. Hun har aldri sett seg tilbake.
– Jeg innså at atrieflimmer var en lidelse som ikke lot seg kombinere med en jobb hvor jeg hele tiden må gi noe, som du må som psykolog. Å veilede kunder til å finne klær som de føler seg fine i, gir meg uendelig mye glede og påfyll av energi.
Nå tenker jeg ikke lenger på at jeg har redusert arbeidskapasitet. De siste fem–seks årene har jeg følt meg ganske normal. Med denne jobben har jeg knapp tid til å trene, men på en travel dag viser appen at jeg har gått mer enn 13 000 skritt.
Konklusjonen er at ingenting er så galt at det ikke er godt for
noe. Uten hjerteflimmer ville jeg nok aldri ha fått realisert
drømmen om å drive egen butikk.
Les også Stoffskiftesykdom - en kvinnelidelse
