TV-aksjonen 2022: – Verden trenger nye medisiner

Ett år er gått siden Lindis Hurum tiltrådte i jobben som generalsekretær i den norske delen av den verdensomspennende nødhjelpsorganisasjonen. Etter 15 omflakkende år med erfaringer fra rundt 25 oppdrag, fant hun tiden inne til å bruke sin arbeidskraft og sitt engasjement fra basen i hyggelige kontorlokaler i Oslo sentrum.

Da hun tiltrådte 1. oktober i fjor, var det allerede kjent at NRK hadde tildelt Leger Uten Grenser årets TV-aksjon. Store deler av det siste året har derfor gått med til å legge en plan for hvordan pengene skal benyttes, og spre informasjon om kommende aktiviteter. Hun forteller at den pandemien som lå som en blytung sky over det norske samfunnet, ga nøkkelen til både formål og fordeling av de innsamlede pengene. Målet er å gi livreddende førstehjelp til mennesker som trenger det i noen av verdens mest glemte kriser.

Frykten for virussykdom er ikke ukjent

For første gang i vår levetid har den norske befolkningen levd gjennom en samfunnslammende pandemi som det i starten verken fantes vaksine eller kur for. Det har endret vår innstilling. Vi fikk kjenne på den skummelhet og angst som følger med virussykdommer som man ikke har kontroll over, og som tar mange liv. Mens det i løpet av få måneder ble utviklet en vaksine mot koronaviruset, finnes det for eksempel ennå ingen effektiv vaksine som kan beskytte mot malaria. Det er en sykdom som hver dag tar livet av 1700 mennesker. Vi engasjerer oss så lite i de millioner av mennesker som lever med smittsomme sykdommer som vi knapt har hørt om, eller som i vår del av verden er så godt som utryddet for lengst.

Den sykdommen som Lindis særlig trekker frem, er meslinger. Nest etter skarlagensfeber regnes meslinger som den alvorligste og mest smittsomme av de såkalte barnesykdommene. I Norge ble meslinger en del av vaksinasjonsprogrammet for småbarn allerede i 1969. Lindis kan fortelle at det over store deler av verden årlig bryter ut epidemier av meslinger, og det er særlig barna som rammes og dør.

Som nødhjelpsorganisasjon er LUG på plass i mer enn 80 land rundt om i verden. Da NRK krever at TV-aksjonen har et konkret og avgrenset formål, bestemte LUG seg for å begrense bruken av midlene til fire land. I tillegg til den demokratiske republikken Kongo ble Bangladesh, Den sentralafrikanske republikk og Sierra Leone valgt ut. Lindis har organisert nødhjelp i samtlige land. Hennes siste oppdrag i felt var et seks måneder langt opphold i Sierra Leone i fjor. Det er et land som fortsatt sliter med ettervirkningene av ebola-epidemien i 2014. Lindis befant seg på det tidspunktet i nabolandet Liberia, noe hun beskriver som det vanskeligste og tyngste oppdraget hun har hatt. Innsatsen under ebola-epidemien var en vesentlig begrunnelse da Tara-juryen utropte henne til Årets modigste kvinne.

– I Sierra Leone skal pengene gå til forebygging og behandling av blødningsfeberen lassa, som er endemisk. Ikke minst skal det investeres i utdanning av helsepersonell. Landet mangler både leger og sykepleiere etter at ebola tok livet av altfor mange.

Vi valgte ut akkurat disse fire landene for å være forsikret om at vi vil få brukt pengene slik vi lovet, forklarer hun og fortsetter: – Midlene skal benyttes innen en tidshorisont på to til fem år.

Kåret til Årets modigste kvinne i 2014

Da Lindis Hurum for åtte år siden fikk Taras gjeve pris for sin innsats som nødhjelpsarbeider, minnes hun at hun ble oppriktig overrasket:

– Selv om jeg visste at jeg var kandidat, var jeg ikke forberedt på å få prisen. Men jeg vet jo at andre ser på meg som modig. Det krever nok mest en spesiell ro å håndtere arbeidet i krig, naturkatastrofer og ebola-epidemier. Modigheten er egentlig å ta valget om å dra ut i felt, og gjøre det gang på gang. Det er en betydelig omkostning å stå i dette over tid, og det blir både livsstil og arbeid. Leger Uten Grenser er en modig organisasjon, og har vært det siden den ble dannet for 51 år siden. Det har vel vist seg at Leger Uten Grenser og jeg passer godt sammen.

Året etter at Lindis var utpekt som «den modigste» reiste hun på sensommeren til Middelhavet. Dette er ett av de fire oppdragene hun har gitt ut i dagboksform i «Det finnes ingen andre – det er bare oss». Da var hun blitt bedt om å lede LUGs redningsaksjon i Middelhavet. Lindis, som selv kommer fra en fredelig eplehage og et stort hus ved Tyrifjorden, ble sendt på kurs i livredning til havs, og hvordan agere på en båt. Arbeidsplassen var en innleid off-shore supplybåt som hadde et mannskap på 15. I tillegg var ti leger, sykepleiere og oversetter med i teamet.

Nødhjelpskoordinatoren var sju uker på sjøen, og har ikke tall på hvor mange som ble reddet fra bølgedypet. Det var i hvert fall mange tusen. Lindis’ oppgave var blant annet å snakke rolig i megafonen, og forsøke å forklare at de var der for å hjelpe, at de ville bli fraktet trygt i land i Italia.

En sterk menneskelig opplevelse

– Jeg har aldri vært med på noe lignende, sier Lindis.

Flyktningene var livredde og iskalde etter å ha vært timevis i små båter som ofte var nær ved å kantre. Da de skjønte hva som skjedde, ble dødsangsten forvandlet til en enorm livsglede. Mange sang og ba bønner. De hadde vært så redde for å dø. Selv om de ikke ante hva som ventet dem på den andre siden av havet, var de så glade for å være i live.

På spørsmålet om båtflyktningene, i hvert fall i mediene, har druknet etter at krigen i Ukrainia førte til en strøm av flyktninger mot vest og trygghet, hever hun stemmen for første gang i samtalen, og avslører at hun også kan bli hissig:

– Nyheter om båtflyktningene som kommer via Middelhavet er nå redusert til en og annen notis. Dette til tross for at det er flere som drukner på flukt i dag enn for noen år siden. Dette gjør meg sinna, men det er også god energi i denne type sinne. Selvsagt er det ingen tvil om at vi må ta imot hver eneste flyktning fra Ukraina. For hver og en av dem er denne skrekkelige krigen en personlig tragedie. Samtidig er mottagelsen som Europa gir de ukrainske flyktningene en grell kontrast til hvordan vi behandler alle de som også flykter over havet fra krig og tortur i hjemlandet. Båtflyktningene blir sittende fast i flyktningeleirer som Moria på den greske øya Levsos, og forholdene er uutholdelige. Dette er en humanitær krise på europeisk jord, skapt av manglende politisk vilje til å løse den.

Det er en grunnleggende menneskerett i hvert fall å få anledning til å søke asyl i et demokratisk land, og ingen skal måtte drukne i forsøket.