Karen Segtnan
© Svein Finneide/ Scanpix

Fartøysjef Karen Segtnan: En ære å få redde liv

Fartøysjef Karen Segtnan – en av få kvinnelige piloter i Forsvaret – ble symbolet på den dramatiske, men vellykkede redningsaksjonen da cruiseskipet Viking Sky med nær 1400 passasjerer holdt på å gå på grunn for ett år siden.

27. mars 2020 av Lisbeth Skøelv

23. mars 2019. Det går ut mayday fra Viking Sky som har fått motortrøbbel utenfor Hustadvika i Møre og Romsdal, bare en nautisk mil fra land. 1373 passasjerer er om bord i cruiseskipet. Det blåser sterk storm og det er fare for at skipet driver på grunn. 

I 12 timer hang redningshelikoptrene over Viking Sky og firte 460 passererer i land. Karen Segtnan satt bak spakene i ett av helikoptrene. 3 pauser på 10 minutter var alt hun og mannskapet unnet seg. 

© Scanpix

På Forsvarets 330-skvadron på Ørland flystasjon i Trøndelag er Karen Segtnan på vakt. Den 35 år gamle helikopterpiloten har vært fartøysjef i bare et knapt halvår før hun tar fatt på en av sine største redningsaksjoner i karrieren.

14 minutter etter at de mottar beskjeden, er fartøysjefen og teamet hennes på vei til Hustadvika. Uvitende om at de et knapt døgn senere skal bli hyllet som helter, og at Karen litt motvillig skal bli symbolet på de mange som jobber med å redde liv – og finalist til Tara-prisen Årets modigste kvinne 2019.

– Et cruiseskip med over 1300 passasjerer i drift uten styring ikke langt fra land er veldig dramatisk. Hvert sekund telte, sier Karen.

På grunn av grov sjø kunne ingen andre båter nærme seg Viking Sky, og livbåtene kunne heller ikke settes ut. Alt sto og falt på det flyvende redningsmannskapet. At oppdraget var dramatisk er det liten tvil om. Likevel er Karen nøktern i sin omtale. Hun har vært med på mer dramatiske ting før, men ikke med dette skadepotensialet – og med så mange mennesker involvert.

– Det er omfanget som gjør Hustadvika-episoden så spesiell, i og med at det var over 1300 mennesker om bord – ikke nødvendigvis graden av dramatikk. Men da det viste seg at det ikke gikk an å evakuere på annet vis enn via luftbårne ressurser som helikopter, visste vi at det å heise over 1300 mennesker ville ta fryktelig lang tid. Tid vi ikke visste om vi hadde. Så hendelsen med Viking Sky er det største scenarioet jeg har vært borti.

For i 12 timer i strekk – med kun 3 pauser på 10 minutter der hun fikk strukket på beina – satt Karen bak spakene på Sea King-redningshelikopteret, og sammen med fem andre helikoptre fra ulike baser var hun med å evakuere livredde utenlandske passasjerer. 

Totalt ble 460 passasjerer heiset opp og reddet i land med helikopter. Operasjonen blir kalt den største og mest vellykkede redningsaksjonen her til lands i moderne tid. Hele Norge og store deler av verden var vitne til de dramatiske tv-bildene fra Hustadvika. 

– Det tenkte ikke vi på i det hele tatt, da var vi fullstendig i bobla vår. Jeg har aldri vært med på så masse, så intenst, i så lang tid. Det var utmattende. At jeg ikke var totalt utslitt, hadde nok litt med situasjonen og adrenalinet å gjøre, jeg kjente ikke så mye på det før dagen etter. Først da jeg var ferdig med debriefing, papirarbeid og mediehenvendelser kunne jeg senke garden litt og kjenne på hvor sliten jeg faktisk var.

For fartøysjefen er opplevelsen bra å ha i erfaringsbanken.

– Det var veldig betryggende å se at det vi har trent på funket så bra i praksis – både for oss og de andre nødetatene. Når alt hadde roet seg, var det det enorme dugnadsarbeidet som ble lagt ned som imponerte meg mest. Og heldigvis ble det en veldig positiv utgang, så man kan få lov til å være litt stolt og anerkjenne det som gikk bra. 

Du skulle sett den gjengen jeg hadde med om bord den dagen, det var ingen som klaget, gutta sto på hele tiden. Jeg jobber sammen med en fantastisk gjeng!

35-åringen ble frontfigur for hele redningsaksjonen i media. Hun ble intervjuet både i aviser og på tv, og var gjest under talkshowet «Senkveld» på TV 2. Oppmerksomheten har hun litt blandede følelser for.

– Vi jobber som et team, og vi var flere redningsteam som deltok. Jeg tipper de hengte seg litt ekstra på meg bare fordi jeg er dame og fordi jeg er ung, og den vinklingen er jeg ikke noe glad i. Her inne på skvadronen er det ingen som bryr seg om hvilket kjønn du har så lenge du gjør jobben din. 

Når alle andre vektlegger at jeg er kvinne, da blir jeg litt reservert. Jeg er dessuten egentlig ganske beskjeden, jeg liker ikke fokus på meg selv. Men det var godt å få bekreftelse på at vi gjør en viktig og god jobb, for vi trener jo flere hundre timer i året for å være best mulig rustet til slike oppdrag. Å få et klapp på skulderen da er bare hyggelig, og jeg er stolt av å være en del av døgnberedskapen i Norge, sier helikopterpiloten, og legger til:

– Det var litt rart også. Vi er jo vant til å krumme nakken og sette nesen hjemover etter nok en jobb utført. Vi tar alltid en debrief, og så er vi som oftest ferdig med oppdraget. Men etter oppdraget i Hustadvika pågikk oppmerksomheten rundt redningsaksjonen i så lang tid etterpå, at det nesten ble litt surrealistisk, for det ble så mye, sier hun, og kan fortelle at redningsmannskapet fra Hustadvika også ble invitert til mottagelse hos regjeringen en måned senere.

Hun kan fint unnvære oppmerksomheten rundt sin egen person, men hun ser også at den kan bringe positive ting med seg.

– Jeg fikk høre at noen under et flyskoleopptak hadde nevnt at de hadde sett meg på «Senkveld» og at det var en medvirkende faktor til at de søkte flyskolen. Når jeg får høre at jeg kanskje får flere jenter til å søke til yrket, at jeg inspirerer andre, da var det verdt det.

Selv havnet hun nesten ved en tilfeldighet bak spakene. Interessen ble vekket da hun på ungdomsskolen så rekrutteringsvideoer fra Forsvaret.

– På den tiden lot jeg meg lett fange av det som så kult og spennende ut. Jeg bestemte meg for at det var flyver jeg hadde lyst til å bli. Men jeg var usikker på om jeg hadde det som skulle til, for jeg så bare godt trente og kunnskapsrike gutter rundt meg som ville bli piloter. Og jeg var bare en sjenert gårdsjente fra Selbu. Men man må bare gutse og ha troen på seg selv, slår trønderjenta fast.

Etter videregående bar det til befalsskolen, deretter seleksjonsprosess på Bardufoss og offisersutdanning ved Luftkrigsskolen i Trondheim. Selve flyverutdanningen tok hun i Alabama i USA. I 2007 var hun ferdig utdannet pilot.

– Da jeg fikk mer innsyn i hva jobben innebar, bestemte jeg meg for at det ikke var jagerfly jeg ville fly, som jeg først trodde, men helikopter – og Sea King. Jeg ville bidra i redningstjenesten og jeg liker å jobbe i team. Jeg har aldri angret på valget, jeg trives kjempegodt, sier Karen, som har tjenestegjort både på Bardufoss og i Finnmark før hun kom til sin nåværende base på Ørland i 2014. I mellomtiden hadde hun også et oppdrag i Afghanistan i 2008. 

Karen og ektemannen Per Arne sammen med de to barna på åtte og fire år. Når Karen er hjemme med familien, er hun hundre prosent til stede.

Hun og ektemannen Per Arne har bosatt seg i samme kommune som flybasen. Det hjelper på den vanskelige balansen mellom jobb og familieliv for småbarnsmoren.

– Når jeg sitter på flystasjonen, vet jeg at familien er nær, og at hvis det skjer noe, kan jeg være raskt på plass. Barna kommer også ofte innom jobben på besøk.

Men forstår egentlig datteren og sønnen på henholdsvis 8 og 4 år hva mamma jobber med?

– Hun på åtte forstår alt, men nå begynner også minstemann å forstå mye. Jeg tror «Brannmann Sam» har mye av æren for det. Han setter seg i helikopteret, mens jeg må sette meg på gulvet så han kan få komme og redde meg, og deretter «flyr» vi på sykehus. Så han har skjønt det grunnleggende, forteller hun og ler.

På 330-skvadronen går de døgnvakter på opp til 10 dager i strekk.

– Det går an å kombinere jobben med familieliv. Jeg kompenserer når jeg har fri, da gir jeg barna kortere dager på SFO og i barnehagen og prioriterer tid med dem. Jeg er mye borte, men når jeg er hjemme kobler jeg helt ut jobben. Det er jeg flink til.

Det har likevel ikke alltid vært like enkelt for henne å reise fra barna over så lang tid.

– Det er litt lettere når barna skjønner at jeg er mye borte fordi jeg gjør noe meningsfullt. Det har vært en del sårhet og avvisning idet jeg drar og kommer hjem, men det går seg gradvis til. Hun på åtte spør nå om hvilke oppdrag vi har hatt, hvor mange vi hentet og hvordan det gikk med dem. Hun synes det er stas at jeg har den jobben jeg har, og hun er stolt av meg, men hun sier samtidig at hun synes det er kjipt at jeg er så mye borte. Det kjenner jeg jo litt på.

Ektemannen jobber også i Forsvaret og har forståelse for hvor uforutsigbar jobben hennes er.

– Jeg er så heldig at jeg har en mann som er helt fantastisk på hjemmebane. At jeg kan stole hundre prosent på at han fikser alt, gjør det lettere for meg å være borte, og det er jeg veldig takknemlig for, sier hun.

330-skvadronen på Ørland har få rene forsvarsoppdrag. For selv om tjenesten driftes av Forsvaret, er det Hovedredningssentralen som disponerer ressursen via Justisdepartementet. Hovedoppgaven er dermed å være en beredskapsressurs for sivilbefolkningen, og to tredeler av oppdragene er rene flyambulanseoppdrag. Resten er søk og redningsoppdrag – det kan være folk som har gått seg bort, er savnet, eller skadet på tur i fjellet, eller båter og skip med behov for assistanse.

– Den aller største fordelen, er den realitetsorienteringen jeg får gjennom jobb. Vi møter jo folk på det aller mest sårbare, vi møter folk som akkurat har mistet noen, vi møter folk som tror at de skal dø, men som vi kanskje greier å redde. Det gir perspektiv og gjør noe med oss som er så tett på liv og død. 

Når jeg kommer hjem har jeg fått justert virkelighetsoppfatningen min slik at bagateller ikke betyr noe lenger. Da fokuserer jeg kun på de nære tingene, som å ta med barna mine ut for å leke. Det å se livet på sitt mest brutale, gjør noe med meg som menneske, sier Karen Segtnan. 

Karen under oppdraget i Afghanistan i 2008.

© Privat

Når vi ber henne trekke frem oppdragene som har gjort sterkest inntrykk på henne etter å ha flydd Sea King i 10 år, nevner hun ikke Hustadvika med et ord.

– Det er mange bilder som har brent seg fast, på godt og vondt. Det er ofte de mest tragiske tilfellene som setter seg dypest, og som gjør at jeg verdsetter livet desto mer. Det være seg noen som har mistet noen av sine nære, eller at vi greier å redde noen som trodde de skulle dø. Det å redde dem, og deretter være med dem den neste halvtimen der skjelvingen avtar og de faktisk innser at de er trygge, det er en ganske sterk opplevelse, slår hun fast.

Et av de positive som skiller seg ut, er et oppdrag for et par år siden da de fikk melding om et hjerteinfarkt i fjellet.

– Far, to sønner og en svigerdatter hadde vært på tur og sto i en utrolig bratt fjellside. Faren hadde fått hjertestans. Vi fikk hentet pasienten, og ga livredning mens vi fløy til nærmeste sykehus, som heldigvis ikke var langt unna. Han overlevde og besøkte oss på skvadronen noen måneder etterpå. 

Da hadde han med hele familien, barn og barnebarn, og han var veldig takknemlig. Det var utrolig stas å få møte ham og vite at det hadde gått så bra – og da ser vi med egne øyne at vi har reddet liv. Det er jo ikke alltid vi får vite hvordan det går med folk etter at vi etterlater dem på sykehuset.

Blir det kanskje ekstra verdt å være borte fra barna når hun opplever slike øyeblikk?

– Det blir feil å si, for jeg kunne ikke jobbet med dette hvis det ikke føltes verdt det fra dag til dag, men det var en veldig stor bekreftelse på at jobben vi gjør faktisk betyr ganske mye. Å få utgjøre en så stor forskjell for et annet menneske, å få redde liv, er en stor ære, slår hun fast.


I cockpiten er det Karen Segtnan som er sjefen – gårdsjenta fra Selbu som satte seg store mål som ungdom – og nådde dem. 

© Forsvaret

Men det går ikke alltid bra. Noen ganger greier de ikke å redde menneskene i nød uansett hvor flinke de er i jobben, hvor mye de har trent eller hvor bra de følger planen.

– Vi var på et oppdrag en gang, der en far på tur med ungene sine, ble begravet i snøen etter et skred. Ungdommene gravde etter faren, men de fant ham ikke. Han ble først gravd frem da vi kom dit, og da var det for sent. Og det bildet av de ungdommene som med krummet nakke gikk hjem igjen – uten faren sin. Det glemmer jeg aldri, det var så brutalt, forteller hun med skjelvende stemme.

For redningsfolkene er ikke maskiner uten følelser. De må bare sørge for å holde hodet kaldt når de står midt oppi situasjonen.

– Jeg var også på en ulykke der to brødre omkom, og de var på alder med mine to lillebrødre, det traff ekstra nært. Noe av det verste er dersom det er barn på alder med mine egne barn, da relaterer jeg lettere. Da må jeg bare legge følelsene til side, de kan jeg ikke tillate meg å kjenne på før etterpå. Men jeg klemmer ungene litt ekstra lenge når jeg kommer hjem etter slike opplevelser.

Kollegene beskriver henne som seriøs, pålitelig, stødig, grundig og nøyaktig. Selv mener hun at det er staheten og ærgjerrigheten som har brakt henne dit hun er i dag – og sin forkjærlighet for utfordringer.

– Hjemme er jeg en person som liker å ha kontroll og som planlegger hverdagen min ned til miste detalj, men på jobb ligger det litt spenning i at jeg ikke vet hva jeg møter. Der opplever jeg utfordringer og læring nesten hver eneste dag. Man blir aldri utlært, og da blir det heller aldri kjedelig. Det liker jeg med jobben. Og siden vi møter folk på sitt mest sårbare, blir det en personlig læring for meg, derfor utvikler jeg meg også som menneske ved å ha denne jobben, mener fartøysjefen. 

– Jeg er ufattelig stolt av crewet mitt, sier Karen om gutta hun hadde med i redningshelikopteret den dramatiske marsdagen i 2019.

© Forsvaret

Hun skulle ønske at flere kvinner hadde valgt samme karrierevei som henne i Forsvaret.

– Vi er altfor få kvinnelige piloter. Av operative helikopterpiloter i hele Forsvaret, og her på 330-skvadronen – som flyr søk og redning – er vi per i dag bare to kvinner blant ca. 60 flyvere. Det er ikke nok, vi skulle gjerne vært flere.

Som fartøysjef har Karen mange menn under seg, men hun får ingen reaksjoner på at det er en kvinne som både styrer spakene og mannskapet.

– Aldri. Alt handler om rolle, ingenting om kjønn. Så lenge jeg fyller rollen min og mannskapet mitt har tillit til meg, så bryr de seg ingenting om at jeg er kvinne. Jeg blir aldri forskjellsbehandlet.

Hun hevder at hun sjelden er redd på jobb.

– Det kan jeg ikke være. Idet jeg blir redd, bruker jeg noe av den mentale kapasiteten og de kroppslige reaksjonene på å være redd, da spiser redselen oppmerksomheten min, og den trenger jeg for å stå i situasjonen.

Men når blir den modige trønderjenta egentlig redd?

– Jeg blir redd hvis det skjer noe med ungene som jeg ikke kan kontrollere. Dessuten har jeg litt høydeskrekk. På jobb kan jeg uten problemer sitte i døra og dingle med beina 1000 fot over bakken eller henge under helikopteret i en fjellside. Så lenge jeg har på meg en sånn «monkey strap», altså en sele, føler jeg meg helt trygg. Men en luftig fjelltur i ukjent terreng, kanskje utenfor oppsatt rute, da kjenner jeg det. I visse situasjoner har jeg litt høydeskrekk, men den har aldri gjort seg gjeldende på jobb, der er det en kontrollerbar risiko som jeg kan hanskes med. Jeg har ikke «trosset høydeskrekken og blitt pilot», sier hun og gjør litt narr av tabloidjournalistikken.

Tara valgte Karen som en av våre fem finalister til kåringen Årets modigste kvinne 2019 under Tara-weekenden på Geilo.

– Først føltes det litt feil å skulle bli utnevnt til finalist for å være modig når man egentlig føler man bare gjør jobben sin. Men når jeg tenkte litt over det ble jeg stolt – både på mine egne og jobbens vegne. Vi står på og yter alltid det vi kan – så det å oppleve å bli sett, anerkjent, og ta imot den hedersbevisningen som nominasjonen var, gjorde meg stolt, sier Karen.

Synes hun selv hun er modig?

– Nei. Jeg kan skjønne at andre kan synes at jeg er modig. Jeg har valgt en utradisjonell karrierevei, men å velge utradisjonelt ser jeg ikke på som modig. For meg er mot å sette noe personlig på spill. Jeg gjør jo bare jobben min!

© Sturlason/UD

Forsvarsminister Frank Bakke Jensen (H): – Karen er et viktig forbilde!

Hva tenker du om at Tara valgte Karen Segtnan som en av finalistene til prisen Årets modigste Kvinne 2019? 

– Det er strålende at Tara viser frem personer som har tatt utradisjonelle valg, og som er så dyktige i det de gjør som Karen er.

Hva synes du om innsatsen fra henne og teamet under redningsaksjonen i Hustadvika? 

 – Hele teamet gjorde et imponerende arbeid under meget krevende forhold. Jeg er svært takknemlig for innsatsen som menneskene i redningstjenesten gjør – hver eneste dag.

Synes du Karen er modig?

– Absolutt! Det er et modig valg å bli helikopterpilot, ikke minst innenfor redningstjenesten. Når du tar det valget, vet du at du vil møte svært krevende situasjoner som setter deg på store prøver, både fysisk og psykisk.

Karen er en av få kvinnelige piloter i Forsvaret. Tror du hun er et viktig forbilde for andre unge kvinner? 

– Jeg tror Karen er et viktig forbilde både for kvinner og menn, hun viser oss at man kan få til svært mye dersom man står på.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...