Ett år siden skredet i Gjerdrum – Eva Aarsand ble kåret til Årets modigste kvinne for innsatsen sin

Da jeg ble ropt opp som vinner, rakk jeg nesten ikke å tenke. Jeg var så sikker på at en av de andre sterke finalistene ville gå av med seieren. Det var først da leirraset ble nevnt at jeg skjønte at juryen snakket om meg. Jeg ble forfjamset, rørt og veldig stolt, sier Eva Aarsand.

I hard konkurranse med fire andre verdige finalister under kåringen av Tara-prisen Årets modigste kvinne 2021, var det den Oslo-baserte 30-åringen som trakk det lengste strået. Eva vant prisen for den heltemodige innsatsen hun gjorde etter at leirraskatastrofen i Gjerdrum var et faktum natt til 30. desember 2020.

Hun tar oss tilbake til de dystre dagene, forteller om det intense ønsket om å finne overlevende og om kampen mot klokken:

Eva står i det livsfarlige krateret for å redde liv. Hun hører lyden av motorsagen som skjærer gjennom treverket i det som en gang var veggen i et hjem. Den søte lukten av glava som blir delt i biter, treffer nesen hennes. Det er iskaldt. Mørkt. I flombelysningen ser hun snøen piske bortover. Beskjeden om at hundepatruljen og den spesialtrente USAR-gruppen i mannskapet til brann og redning har gjort funn av et menneske, gjør at hun manøvrerer seg mellom det som en gang var noens vegger og tak. Kanskje veggene til en familie som få timer tidligere nøt romjulen. Kanskje taket til et barnerom hvor et lite menneske elsket å leke.

Eva øyner håp mens hun balanserer blant noens eiendeler. Lener seg mot ødelagt treverk, fester hånden på det som kan se ut som undersiden av en kommodeskuff. Bilder og bøker ligger strødd. Tørkepapir, vaskemiddel og pyntegjenstander. Et hvitt lag med snø har lagt seg over plankebiter, isolasjon og knust glass.

Det er da det registreres enda et funn. Nok et dødt menneske. Hun bidrar med å frigjøre vedkommende. Familiefedre i redningsmannskapet blir bedt om å snu seg. Så tenker hun at det neste hun skal gjøre, er å få de døde ut av skredet på en mest mulig verdig måte.

– Kulden … og snøfokket i den leira … Det passet bare ikke inn, sier Eva.

Hun sitter med kaffekoppen sin foran seg og er sterkt berørt av det hun forteller.

– Ingenting passet inn. Det var grusomt. Men når du står i det, så er du på jobb. Du tenker ikke på noe annet enn det du er der for å gjøre. Du skal bare inn i skredet og forsøke å redde liv.

Katastrofen i Gjerdrum er noe hun aldri kommer til å glemme. Den 30. desember i fjor gikk alarmen. Politiet i Øst får melding om skredet klokken 03.59 den morgenen. Seks minutter senere går alarmen hos redningssentralen, ifølge NRK. «Svært uavklart situasjon» blir notert i loggen. Ordfører i Gjerdrum, Anders Østensen, vekkes 04.15 av at displayet på telefonen hans lyser. Han får snart vite at et titalls
boenheter er tatt av leirskredet og at det sitter overlevde i mørket, fanget i kvikkleire – og desperat roper om hjelp.

Eva våkner ved åttetiden den morgenen, omtrent samtidig som geologer vurderer at Gjerdrum ungdomsskole er et sikkert område som kan brukes som midlertidig evakueringssenter. Antallet evakuerte stiger for hver time som går. Eva har fri og er på hyttetur i Hafjell hvor hun skal feire nyttår med kjæresten Martin og gode venner.

Hun åpner mobilen fra sengekanten og ser straks at det er slått alarm fra Oslo universitetssykehus, hvor beredskapsenheten hun jobber i er tilknyttet. Eva lytter til beskjeden og skaffer seg oversikt over situasjonen ved å ha dialog med sine kolleger. Beredskapsenheten har allerede mobilisert redningsarbeidere, Eva kan spares. Hun, som nylig er kurset i kvikkleire, scroller seg gjennom nyhetssidene på nettet og forstår at dette er et ras av dimensjoner, trolig mye større enn hva som allerede var kommet frem i nyhetene på det tidspunktet. Hun har vanskelig med å få ro.

– Jeg ble rådet til å bli på hytta. På det tidspunktet var det nok folk på jobb, og ingen visste hvor lang innsatsen ville bli. Jeg klarte ikke helt å slå meg til ro med det, og kontaktet en kollega av meg som befant seg på en annen hytte på Hafjell. Vi avtalte å reise ned sammen for å bidra – hvis det ble behov, sier Eva som hadde kontakt med beredskapsenheten flere ganger den dagen. 

«Du tenker ikke på noe annet enn det du er der for å gjøre. Du skal bare inn i skredet og forsøke å redde liv» 

– Tankene mine gikk til Gjerdrum hele dagen. Det var ikke hyggelig å være på hytta. Å stå på ski føltes helt meningsløst. Hele dagen jaget jeg etter å få informasjon om hva som skjedde og om hvordan kollegene mine hadde det. Det kjente jeg veldig på. Jeg husker at jeg så på nyhetene og forsøkte å slå meg til ro med at jeg ikke trengtes denne gangen.

Eva var avgangsstudent i 2017 i det første kullet som ble uteksaminert med bachelor i paramedisin ved det som den gang het Høgskolen i Oslo, nå Oslo Met. Som paramedisiner, eller paramedic, er du sykehusets forlengede arm, stasjonert i ambulanse og arbeider selvstendig med syke og skadde pasienter. I det daglige er hun ansatt ved Sentrum ambulansestasjon i Oslo og jobber under Oslo universitetssykehus. I 2016 ble det i tillegg opprettet en beredskapsenhet, USAR-gruppen, en redningsenhet som er trent til å takle ekstreme hendelser. Eva er en del av denne gruppen.

– Man så et behov for å øke kompetansen på USAR, sier hun – og forklarer at forkortelsen står for Urban Search and Rescue, som kan forklares med redningsarbeid på ekstreme plasser, som situasjonen i Gjerdrum, eller mer dagligdagse hendelser, som redning i høyden eller lignende.

– I tillegg trengte vi å øke kompetansen på farlige stoffer, kalt CBRNE – Chemical Biological Radio­active Nucelar – og eksplosive hendelser. Fordi man så en del villede hendelser i Europa, som terror, var det et behov for å ha noen her som kan noe om dette. Det er veldig spennende å være en del av den spesialtrente gruppen, og vi får mulighet til å trene ut over det som er den vanlige jobben vår, forklarer hun.

Før raset i Gjerdrum hadde hun i tillegg blitt kurset i kvikkleire.

– Da det først var snakk om at skredet hadde tatt ti boenheter, så tenkte jeg at dette bare var begynnelsen. Jeg antok at dette blir mye større, det blir en enorm katastrofe.

Det akutte redningsarbeidet pågår fra rundt klokken 05.00 den fatale morgenen, men det tar tid før noen kan gå inn i området. Til det er det for utrygt. Den 1. januar går de første fra USAR-gruppen inn. Dagen etter er det Evas tur.

– Den 2. januar drar jeg først ned på jobben i Oslo. Vi som skal ut, tar med oss alt personlig utstyr, kler oss godt og forbereder oss på mange timer ute i kulden. Vi tar med oss mat, drikke og skift for å holde ut hele dagen.

Hun tror hun har god oversikt over det som vil møte henne etter å ha slukt alt av nyheter og oppdateringer fra kolleger i forkant. Hun tok feil.

– Det var så mye større enn hva jeg hadde sett for meg. Jeg husker vi kjørte ned den ene passasjen for å komme oss til skredet. Det vi så var bare så enormt, et helt vanvittig stort hull, sier hun om det enorme raset som dro med seg én million kubikkmeter jordmasse, og hvor ti mennesker og et ufødt barn mistet livet.

– Jeg ble ikke redd, men jeg kjente at jeg var spent. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til. Jeg visste hva jobben min skulle være, og det er nok grunnen til at jeg ikke kjente redsel. Jeg er trygg i jobben min. Men alt det omkringliggende … Vi måtte bare stole på at geologene og de som sikret oss visste hva de snakket om.
I en sånn situasjon så velger du å stole på det, så går du inn og gjør det du skal.

Når Eva er i gang, er det gjort ett funn. Ni mennesker er fortsatt savnet. Hun forklarer at politiet driver etterretning på hvordan leirmassene har beveget seg og gjør seg opp en mening om hvor de ulike husene skal ligge. Så starter aktivt søk med hunder.

«Jeg ble ikke redd, men jeg kjente at jeg var spent. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til» 

– De gjorde en veldig god jobb med etterretningen. Det ble avklart raskt at dersom vi skulle finne overlevende, så måtte søket konsentreres på steder hvor folk fortsatt hadde mulighet til å overleve, ved for eksempel bygningsstruktur som laget luftlommer. Politiet går inn med én hund som markerer ett sted, så utføres det nytt søk med en annen hundefører og ny hund. Når også de får funn, går USAR-avdelingen inn og setter i gang den aktive gravingen. Det er en omfattende jobb, forklarer hun og fortsetter:

– Når man har funn, betyr det at det er funnet et menneske. Da skal vi inn og avgjøre om det er livreddende innsats vi skal gjøre, eller om det ikke er det. Vi skal vurdere om det er en sjanse for at pasienten fortsatt lever. Vi avklarer situasjonen, bidrar med å få vedkommende ut og gir legen, som står utenfor rasområdet, all informasjon vi har.

Hun strekker seg etter kaffekoppen. Eva snakker profesjonelt om alt som skjer i jobben – helt til hun kommer til konkrete detaljer fra hendelsen i Gjerdrum. Opplevelsene sitter fortsatt i kroppen, selv om hun og teamet har fått god støtte i tiden etterpå.

– Fant du overlevende?

– Nei. Jeg fant bare døde.

– Hvordan opplevdes det?

Hun leter etter ordene. Så sier hun:

– I Gjerdrum hadde vi så veldig stort håp om å finne overlevende. Det merket vi på energien på alle som jobbet der. Alle ønsket så sterkt å finne overlevende. Vi visste at ti var savnet, men vi håpet så intenst at noen hadde klart seg. Det er tungt å konstatere at det gjør vi ikke her, de vi finner her er døde.

Hun forklarer at hun ikke tar det innover seg når hun står i redningsaksjonen.

– Med en gang det er konstatert at et menneske ikke lever, så er det om å gjøre å frigjøre pasienten og få vedkommende ut. I Gjerdrum var situasjonen ekstrem, for fra åskammen sto pressen og fulgte med på alt vi gjorde. Da jeg sto i raset og fant døde, så var jeg fokusert på å få dem ut på en verdig måte.

Hun utdyper:

– Det føltes som om hele verden fulgte med. Pressen hadde god utsikt fra åskammen bortenfor skredområdet. De filmet rett på oss, derfor var jeg veldig opptatt av at de døde skulle fraktes ut uten at noen kunne spekulere i hvem de var før pårørende var varslet. 

Noen timer ut i Tara-intervjuet står Eva igjen i Gjerdrum. Hun har ikke vært her siden redningsarbeidet ble avsluttet den 5. januar. Fra vestsiden av raset ser hun mot det enorme gapet. Opprydningsarbeidet er for lengst i gang. Gravemaskiner og lastebiler kjører rundt på området. Eva registrerer at nye bygninger har rast ned kanten siden sist hun var her. Et par biler har falt ned i skrenten. Gresset på golfbanen som grenser til rasområdet, ser ut til å være klippet med neglesaks. Fylkesveien som ble revet tvers av, og som delte nord- og sørbygda av Gjerdrum i to i flere måneder, er gjenåpnet.

Hun uttrykker at det er rart å være tilbake. At selv om tiden er gått, så er katastrofen i Gjerdrum noe hun alltid vil bære med seg – selv om hun i ettertid har fått god hjelp til å bearbeide inntrykkene.

– Den første dagen jobbet vi i 16 timer i strekk, men jeg kjente ikke at jeg var trøtt eller sliten. Til det var det for mye adrenalin i kroppen. Vi hadde en form for debriefing etter den første dagen, sånn at vi var klare til å stille på jobb dagen etter. Jeg kom hjem til Martin, som også jobber som paramedic. Han hadde laget mat til meg. Da fikk jeg min første reaksjon, sier hun ærlig.

Etter å ha fått ut de mange følelsene, sovnet hun som en stein den natten. Dagen etter sto hun som et tent lys i katastrofeområdet igjen. Hun hadde ett funn den dagen, kollegene hennes hadde også ett.

– Da aksjonen ble avsluttet, var tre personer fortsatt savnet. Det var vondt å tenke på. Min jobb er å behandle og redde pasienter. Når man med stor sikkerhet kan si at det ikke kan være overlevende, er min jobb over. Rent profesjonelt vet jeg at det er sånn det må være. Men tanken på de pårørende … det er noe guffent og kaldt med at det ligger mennesker der ute. Vi skulle så gjerne ha funnet alle.

Da redningsarbeiderne reiste fra bygda, hadde folk tent levende lys langs veien som førte ut fra Gjerdrum og over til nabobygda Kløfta. Det rørte Eva enormt.

– Vi opplevde så mye takknemlighet. Det var veldig rørende og noe jeg aldri kommer til å glemme.

Eva tok ingen pause etter den enorme innsatsen hun gjorde, men møtte til vanlig ambulansetjeneste i uken som fulgte. På vei til ordinært oppdrag sammen med makkeren sin, et oppdrag hun betegner som «et helt vanlig et», så hun noe hun assosierte med en opplevelse fra Gjerdrum. Ut av det blå fikk hun en voldsom reaksjon.

– Det var som om jeg fikk et slag i magen. Jeg begynte å gråte. I etterkant, da sjefen min spurte om hvordan det gikk med meg etter leirraset, skjedde det samme. Jeg fikk en helt uventet reaksjon. Det ble tidlig bestemt at vi skulle debriefes i grupper, noe som var veldig til hjelp. Så ble vi fulgt opp individuelt. For min del gikk det fra å være vanskelig å snakke om noen av opplevelsene i Gjerdrum, til å klare å sette ord på hva vi hadde stått i.

Hun forteller også om Martin, mannen hun forlovet seg med tidligere i år og som hun møtte under studietiden. Den første helgen etter katastrofen reiste de igjen på hyttetur for at Eva skulle få litt annet å tenke på, og få litt avstand.

– Da alt var over i Gjerdrum, kjente jeg at jeg var sliten. Jeg syntes det var vanskelig å snakke med Martin om det jeg hadde opplevd, selv om han er helt fantastisk å prate med. Han var ikke i Gjerdrum, derfor følte jeg at det var vanskelig å få ham til å forstå hva jeg hadde stått i. Jeg hadde kort lunte, var irritabel og helt ute av karakter, og det merket jo han også. Jeg snakket mye med kollegene mine i Beredskapsenheten, og vi følte nok på et ganske unikt samhold. Vi hadde forståelse for hverandres opplevelser. Etter hvert var det enklere å slippe Martin inn, og vi gikk noen runder hvor han trygget meg på at opplevelsene fra Gjerdrum ikke var slitsomt å høre om.

– Han sto der som en bauta?

– Ja, absolutt. Han fikk alt til å føles trygt. Han var også opptatt av at jeg ikke skulle lese alt jeg kom over om raset før og under redningsarbeidet. Jeg leste nok til at jeg kjente godt til hvem vi lette etter. Det var vanskelig å la det ligge, men Martin hadde selvsagt helt rett. Det var viktig å skjermes noe. Etter en liten stund fikk jeg det verste på avstand, men jeg kommer aldri til å glemme det vi opplevde i Gjerdrum.

Eva vet ikke helt hvorfor hun landet på å utdanne seg til paramedic. Som liten vokste hun opp på den lille plassen Båtstø utenfor Slemmestad i Asker, i en søskenflokk på fem. Hun var den lille, aktive jenta med de store krøllene, i midten av flokken. Som liten drømte hun om å bli botaniker, for hun elsket blomster. Med årene så hun mer og mer opp til bestefaren, Johannes Aarsand, som hun hadde så nær kontakt med og som var generalmajor i Hæren. Da studietiden nærmet seg, drømte hun om å bli journalist. Aller helst en som TV 2s Fredrik Græsvik, som er der det skjer. Hun landet på paramedic – og har ikke angret en dag.

– Vi opplever så utrolig mye i jobben vår og møter fantastiske mennesker hver eneste dag. Vi er en del av et lag, og jeg møter kolleger overalt. Vi får stå i noen helt utrolig fine øyeblikk, sier hun – og forteller om et sjeldent et som utspant seg på en bussholdeplass i Oslo for to år siden.

– Makkeren min, Mirjam, og jeg skulle kjøre en fødende kvinne fra Tøyen til Ullevål sykehus. Da vi kom til Carl Berner, skjønte vi at det var for ambisiøst å tro at vi skulle rekke frem til sykehuset. På bussholdeplassen tok vi imot en liten jente. Det var en fantastisk opplevelse.

Noen måneder senere oppsøkte den nybakte moren Eva og Mirjam på stasjonen.

– Vi fikk møte babyen og fikk et bilde av henne med et kort. Der står det: «Takk for at du hjalp meg til verden på Carl Berner». Jeg har hengt det opp hjemme, og jeg blir glad hver dag av å se på det. Når du får et sånt oppdrag, så kjenner du på takknemligheten utrolig lenge. Det gjør meg stolt å si at dette er en del av jobben min.

Nå kan hun smykke seg med tittelen Årets modigste kvinne 2021. Det uttrykker Eva stor glede over, men synes samtidig ikke at hun fortjener den alene.

– Seieren betyr at jeg og alle de jeg representerer blir satt pris på og løftet frem. Det føles veldig godt å bli anerkjent og sett. For meg personlig betyr det at jeg har vært en god representant for tjenesten og yrket – det føles veldig bra.

– Hva betyr mot for deg?

– Mot er når du gjør noe uselvisk som er utover det som forventes.

– Synes du selv at du er modig?

– Av og til tenker jeg at jeg gjør modige valg, ja!

– Veldig fortjent!, sier Anders Østensen, ordfører i Gjerdrum:

– Vi må bare være fulle av takknemlighet og beundring for mennesker av Evas kaliber, folk som setter seg selv i livsfare for å redde andre, sier Anders Østensen, ordfører i Gjerdrum.

I løpet av få, intense og dramatiske dager ble Anders Østensen kjent for hele landet da han informerte, kommenterte og gråt åpenlyst på riksdekkende TV om katastrofen som rammet den vesle bygda nord for Oslo. Ap-ordføreren har den dramatiske morgenen 30. desember 2020 friskt i minne:

– Når du våkner av at politiet ringer deg klokken fire om morgenen i romjula, så vet du at det har skjedd noe alvorlig. Beskjeden var tydelig: Et digert jordras hadde tatt med seg flere boligbygg. Med det samme skjønte jeg at vi sto overfor en ekstrem situasjon.

Han forteller at han ble møtt av blålys «overalt» da han ankom kommunesenteret Ask, hvor flere evakuerte samlet seg utenfor kommunehuset – bare noen hundre meter fra skredkanten.

– Blant de evakuerte og folk som bisto, rådet fortvilelse, sjokk og sorg. Vi sto i en svært uoversiktlig og krevende situasjon. Men fordi bygda ligger med kort avstand til Oslo og Gardermoen, var alle tilgjengelige ressurser allerede på plass. Det var veldig rask respons på noe helt forferdelig dramatisk.

– Hva betyr det å ikke stå alene i en sånn situasjon?

– Alt. Denne hendelsen var mange ganger større enn hva vi som en liten kommune kunne håndtere. Det var helt avgjørende for oss at at de beste innen redning var på plass i løpet av kort tid, sier han – som ikke hadde hørt om USAR-styrken før hjemkommunen fikk erfare hva den var god for.

– Det viste seg at USAR-gjengen er spydspissen i det store apparatet. Som ordfører og medmenneske er jeg evig takknemlig for at det finnes folk som Eva og de øvrige i gruppen. De er fryktløse og villige til å ta risiko for andre, og de setter egne liv i fare. Jeg er dypt imponert over kompetansen og fryktløsheten de viste, og vi er alle svært takknemlig for jobben de gjorde.

Han uttrykker at han er glad for at Eva ble kåret til Årets modigste kvinne.

– Det er veldig fortjent og gledelig at Eva får denne prisen. Hele Gjerdrum, og Norge, har sett hvor viktig og farlig dette arbeidet er, og vi er helt avhengige av denne innsatsen og kompetansen i ekstreme situasjoner. At Eva er en modig kvinne er hevet over enhver tvil.