Men å leve i henhold til realitetene er bra for alle. Enten det gjelder alder, helse eller inntektsnivå. Det krever litt av oss.
De siste årene har jeg oppdaget en ny uvane. Jeg leter stadig etter en unnskyldning. En lengre forklaring på hvorfor jeg ikke kan. Eller vil. Nå har jeg konkludert med at jeg må slutte med det. Det må være lov å takke nei med god samvittighet. Det er ikke en gang personlig. Livet har forandret seg. Og meg. Jeg er ikke den jeg var før. Behovene er annerledes, yteevnen også. Det er en naturlig del av livet.
Men å justere vaner er ikke så lett, fordi vi ofte har ubevisste forventninger til oss selv, og det samme har omgivelsene. I farta kan vi komme til å undervurdere endringsprosessene. Det faktum at vi stadig er «under arbeid.»
Science forteller om ny forskning gjort av psykologer ved amerikanske Harvard University og University of Virginia. Studien, hvor 19 000 mennesker i alderen 18–68 deltok, målte personlighet, verdier og preferanser. De ba deltagerne rapportere om hvor mye de hadde endret seg i det siste tiåret – og i tillegg forutsi hvor mye de kom til å forandre seg i det neste tiåret. Resultatet viste at de fleste, uansett alder, mente at de hadde forandret seg mye i fortiden, men ikke trodde de kom til å forandre seg vesentlig i fremtiden.
Det later til at vi tror den vi er i nået, personligheten og preferanser vi har i dag, vil vare livet ut. Ifølge studien er dette opplagt en illusjon.
Heldigvis og dessverre – forandring er uunngåelig. Vi kan like godt akseptere det som et faktum og tilpasse oss det nye.
Selv har jeg innsett at om jeg skal få til noe bra på ett område, så må mye annet bort. Jeg er ikke den jeg var for fem år siden. Jeg ønsker heller ikke å dvele med hvem jeg er om fem år, men jeg kan bruke nåtiden på en fornuftig måte. Jeg kan tillate meg gode, nære øyeblikk i nået, og leve på en måte som trolig gagner fremtiden. Skvise livet, og tilsette en spiseskje med sunn fornuft.
Kroppen står øverst på listen. Den skal bære meg rundt. Den er ingen skjønnhet lenger, men helt ok. Jeg kan passe på at den ikke eser ut. Et par kilo for mye viser seg øyeblikkelig under haka og rundt magen. Huden er som gummistrikk, den strekker seg ved langvarig bruk og mister elastisitet. Da legger jeg om, kutte karbo’er og øker proteininntaket, til normalen er tilbake.
Kroppen samarbeider godt når jeg tenker presise tanker og setter meg konkrete mål.
Trening er opplagt nødvendig for en kropp i endring – spesielt tøying. Holde på smidigheten i rygg, ledd og sener. Yoga har opplagte fordeler. Jeg gjør en blanding av øvelser fra Qi gong, yoga og vekttrening, noenlunde systematisk året rundt.
Men hva med sinnet? The mind? Hvordan kan vi få tankene til å henge med? Være åpne og fleksible? I stand til å tilpasse seg realitetene heller enn å slåss mot livet.
Jeg sto og utvekslet telefonnummer med en flott, godt voksen mann. Åtte år eldre enn meg, fikk jeg vite. Altså en tilårskommen kar. Vi var på en liten sammenkomst, hang på hoftene og myste over hver vår telefon uten briller for å utveksle nummer.
En dame som gikk forbi, stoppet og spurte hva vi drev med. «Å, vi er bare to gamlinger som prøver å synkronisere», svarte jeg. Da vi ble alene så han på meg og spurte «hvorfor sa du det? Jeg føler meg ikke gammel». «Nei, det gjør ikke jeg heller», svarte jeg, «det var bare en spøk».
Han slo seg til ro med det, men jeg løy selvfølgelig. Når man er 60 og 70 år, så er man i et eldre segment, selv om man føler seg som en trettiåring. Men det hindrer oss ikke i å flire like mye som før.
For min del er andres alder knekkende likegyldig når det gjelder vennskap. Jeg trives med mennesker som er i bevegelse. Og som tåler å være både ung og gammel.
Men når det kommer til fysisk tiltrekning, er det kroppen som bestemmer. Og den diskriminerer. Ved en gitt alder, jeg skal ikke røpe hvilken, fant kroppen ut at den bare liker menn som er yngre enn den selv. Før i livet var det ofte motsatt. Slikt kan det fort bli krøll av. Det er latterlig dersom hodet ønsker å tro at kroppen er like fresh og sexy livet gjennom, og agerer i henhold til det.
Med årene er jeg heldigvis blitt i stand til å glede meg over et stort kakestykke i vinduet hos Baker Hansen, for så å gå videre i full feststemning.
Jeg kan nyte en vakker gjenstand, uten å føle trang til å kjøpe den med hjem. Snarere tvert imot, som minimalist vil jeg ikke ha for mye i huset. Levende eller dødt.
Tilværelsen gir oss muligheten til å finne og dyrke nye gleder, andre enn de vi er vant med. Det er bare å utforske og slippe tak i gamle forventninger.
For eksempel kan vi lytte til stillheten mellom tankene. Lære oss å trives i eget selskap. Tørre å være oss selv når vi er med andre. Bruke en kreativ åre som kanskje har ligget brakk. Skape noe. Kanskje bare fordi det gjør oss glade. Eller kan hende kan vi få til noe som også gir bra opplevelser for andre.
Det enkle er ofte det beste. Om det får en sjanse.
