© LeneWikander

Lene`s reise: - En reise gjennom den namibiske ørkenen er virkelig som en reise til fremmede planeter

Lene krysser Steinbukkens vendekrets og tar dere med til fem millioner år gamle Sossusvlei i Namibia, verdens eldste ørkenlandskap. – Det nærmeste jeg kommer å sveve i verdensrommet, mener hun.

3. november 2020 av Lene Wikander

Lene Wikander (52)

Lene er mangeårig journalist, forfatter samfunnsdebattant og blogger for Tara på tarapi.no. Hun har hatt hele verden som sitt arbeidsfelt og laget reportasjer om alt fra urbefolkning på Papua Ny Guinea til voodoo-prestinner på Haiti, krigen i det tidligere Jugoslavia og nakenkollektiv i California, for å nevne noe. I mange år var hun bosatt på Jamaica, men nå har hun base på Zanzibar, der hun arrangerer jenteturer for sine norske lesere med konseptet «Kaftankraft» på Facebook. I denne spalten forteller hun om et liv på reise og hvordan møter med andre kulturer og mennesker helt forskjellige fra deg selv, kan forandre deg og verden slik du ser den for alltid. 

– Tid er relativt. Tiden på reise oppleves alltid lenger enn tiden hjemme. Vil du leve lenger, må du reise mer, mener Lene.

STEINBUKKENS VENDEKRETS: For å komme til sanddynen «Dune 45» måtte Lene krysse Steinbukkens vendekrets – en av de fem parallellsirklene på jordens overflate.

© LeneWikander

Sånn i det daglige er det lett å glemme at planeten vi bor på er en del av universet og svever rundt i evigheten vi bare skimter et ørlite glimt av når stjernen vår, solen, gjemmer seg bak horisonten. 

Jordkloden er knapt for et korn av stjernestøv å regne i et uendelig kosmos. Begynner vi først å tenke skikkelig gjennom det, kan det være overveldende for mange, men jeg føler en slags ro over at vi i det store bildet er så mikroskopisk ubetydelige. Menneskeheten og det korte blaffet av liv vi har levd, er så lite, så kortvarig, så fullstendig ingenting i forhold til det ubegripelig enorme og milliarder av år gamle universet vi flyter rundt i. 

Når Morgan Freeman har voice-over på sånne dokumentarer om universets tilblivelse, sorte hull og dark matter og sånn, sitter jeg som klistret. Det er som å få beroligende midler rett i åra. Freemans malmfulle, dyssende røst og fabelaktige NASA-bilder av stjerner og galakser som fødes og dør.

Vil du ha tips til gode serier? Vi har samlet de beste her! 

Alt jeg irriterer meg over og plages med, blir liksom så ubetydelig, og jeg vil bare vite mer, jeg  vil vite alt! Da jeg var mye yngre enn jeg er nå – i den alderen da man er ganske sånn udødelig, og eventyrlysten får Vasco da Gama til å fremstå  som en middels turgåer – pleide jeg å dele mennesker opp i to kategorier ved å stille dem følgende spørsmål:

Det kommer intelligente aliens til jorden. Ikke sånne kjøttetende Hollywood-aliens, men en ikke-voldelig gjeng fra galaksen bortenfor alle galakser. De er lysår foran menneskene og vet alt, absolutt alt om hva universet er, hvordan det virker og hvorfor det er. De inviterer deg med på en reise ut i kosmos. På den reisen vil du få svar på absolutt alt. Den eneste haken er at du aldri får vende tilbake til jorden igjen. Hva ville du valgt? Å bli med og få svar på alle universets og dermed livets gåter, eller å bli på jorden i uvitenhet?

Jeg tror jeg var godt over 35 år før jeg sluttet å svare et kategorisk «jeg blir med». Nå er jeg 52 og ser verdien av begge alternativer. Men måtte jeg velge, tror jeg nok at jeg fortsatt hadde steget om bord i romskipet til slutt.

Heldigvis må jeg ikke velge, og fantastisk nok finnes det steder på jorden der man kan få en opplevelse av å sveve fritt i universet og virkelig kjenne på endeløsheten vi er sånn en mikroskopisk liten del av i dette korte sekundet av evigheten.

For meg er jordens ørkener slike landskap. Jeg har skrevet om Wadi Rum-ørkenen før i denne spalten. Og selv om den er mektig med sin følelse av å gå på havets bunn, som dette området jo var i forhistorisk tid, så er det ingenting som kan slå Sossusvlei i Namibia.

Sossusvlei er med sine fem millioner år et av de eldste ørkenlandskap på jorden og en del av Namib-ørkenen. Området består av enorme og knusktørre salt- og leirsletter, kranset av de mest vanvittige sanddyner i rustrødt, oransje, rosa og glødende gull. Rødfargene skyldes den høye konsentrasjonen av jern i sanden, som oksiderer i møte med luft. Det er det samme prinsippet som gjør den karakteristiske matjorden i store deler av Afrika sør for Sahara så rød. Jo eldre sanddynene er, jo rødere er de. Sanddynene i Sossusvlei er blant de høyeste i verden, mange av dem over to hundre meter. Den aller høyeste har fått kallenavnet «Big Daddy» og er rundt 325 meter høy.

VAKKERT, MEN DØDT: De døde trærne i Sossusvlei-ørkenen.

© LeneWikander

Selv har jeg kun klatret opp den mest kjente, «Dune 45», som bare er 80 meter høy. For å komme dit måtte jeg krysse Steinbukkens vendekrets, motsatsen til Krepsens vendekrets. Her står solen i senit ved norsk vintersolvev, mens den ved Krepsens vendekrets, står i senit ved norsk sommersolverv. Så det gir en egen følelse av å være langt, langt hjemmefra å krysse denne ene av fem parallellsirkler på jorden, der polarsirkelen kanskje er mer kjent for nordmenn flest. Det er en følelse som på en måte forbereder deg på den utenomjordiske opplevelsen Sossusvlei er.

Følelsen av å stå der på toppen av en sanddyne med en liten mini-sandstorm rundt beina og se utover dette utenomjordiske landskapet, er et slags romskip for sjelen.

Man kan nesten ikke tro det man ser. Å besøke dette ørkenlandskapet er som å kjøre over Jupiter og klatre i de røde fjellene på Mars. En reise gjennom den namibiske ørkenen er virkelig som en reise til fremmede planeter. Det er så dødt, men likevel så levende. Mange mener at ørken er kjedelig og ensformig, men jeg kunne ikke vært mer uenig. Fargespillet, variasjonen, landskapet, alt endrer seg hele tiden med lyset, vinklingen, soloppgang og solnedgang. Og når du våkner i telt med soloppgangen og hele Sossusvlei foran deg, er det nesten umulig å ikke bli slått i bakken av det faktum at jorda svever så alene her ute i universet.

Varmen fra solen om dagen, kulden om nettene. Selv klimaet minner deg konstant om at du suser gjennom verdensrommet på en liten, blå kule på størrelse med et snø­ fnugg i forhold til Jupiter som du ser tydelig og rødgyllen på nattehimmelen til den sør­ lige halvkule.

«Det melkehvite båndet over himmelen består av et sted mellom 200 og 400 milliarder stjerner»

ØRKENVANDRING: Her er en begeistret Lene på vei opp den nami- biske sanddynen «Dune 45».

© LeneWikander

Alle de lysende prikkene du ser på den nordlige halvkule her hjemme i Norge, foru­ten noen få planeter og Andromedagalaksen, er stjerner i vår egen Melkeveigalakse. Du kan likevel maksimum kun se rundt 7000 av disse lysende objektene fra jordoverflaten med det blotte øye.

Det er bare en ørliten brøkdel av alle stjer­ nene i den galaksen planeten vår er en del av. Det melkehvite båndet over himmelen består nemlig av et sted mellom 200 og 400 milliar­ der stjerner! Så selv om det kan føles som millioner av stjerner på himmelen over deg når du titter opp fra mørket, er det bare noen usle tusen av flere milliarder du ser, og det er altså bare våre nærmeste naboer. Utenfor der fortsetter evigheten og milliardene i det uendelige.

Alle som har opplevd stjernehimmelen på den sørlige halvkule vet at den ser veldig annerledes ut enn her hjemme. Stjernebilder står «feil» vei og månesigden ligger i stedet for å stå. Stjernene vi ser på begge halvkuler, ser ut til å blinke fordi lyset blir forstyrret av den urolige jordatmosfæren. Planetene, som man også kan se flere av på himmelen, lyser jevnere, så du kan lett se forskjell på en stjerne og en planet med det blotte øye. Planetene beveger seg dessuten mot stjerne­ bakgrunnen gjennom året, så ordet «planet» kommer faktisk fra det greske ordet for vandrestjerne.

«Det melkehvite båndet over himmelen består av et sted mellom 200 og 400 milliarder stjerner»

STJERNETITTING: Det vårt øye kan se av Melkeveien er bare en brøkdel av alle stjernene som finnes i galaksen vår egen planet er en del av.

© Getty Images

En annen fordel med den sørlige halvkule, er at det finnes mindre lysforurensing der. Et kontinent som Afrika sør for Sahara, har mange færre store byer og tettsteder, så sjan­ sen er større for å finne en flekk der stjerne­ himmelen ikke blir borte i lys fra jorden. I Europa er faktisk stjernehimmelen i ferd med å forsvinne mange steder. I England har man derfor bygget en egen stjernepark der all lys­ forurensing er forbudt, slik at også kom­mende generasjoners barn skal få oppleve det mirakelet som er en glitrende stjernehimmel. Og knapt noe sted er det mindre lysforu­ rensing enn midt i den namibiske ørkenen. Her ser du hele Melkeveien som et gul­hvitt­ rosa belte over himmelen når været er klart, og det er det stort sett, det regner lite i en av verdens eldste ørkener.

Så det å sitte i Sossusvlei en stjernenatt – på sand som lå her millioner av år før arten Homo sapiens oppsto – og stirre ut i univer­ set som ligger vidåpent foran deg, helt til sol­ stjernen igjen stiger over horisonten, anbefa­ ler jeg alle å gjøre før de dør. For dø skal vi jo alle, og jeg tror dette er en opplevelse som gjør den siste reisen fra livet på jorden lettere. Selv om den ikke skjer med et romskip.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...