Dette er Hilds superkraft

Hva engasjerer deg og hvorfor? 

– Å være vitne til eller å oppleve urettferdighet får virkelig hjertepumpa i gang. Det kan være i det helt små, i den nære familie, eller i et globalt perspektiv hvor fordeling av goder, miljøspørsmål og etiske dilemmaer er av de viktigste. 

Verden kan til tider oppleves som et kaldt sted hvor all medmenneskelighet og altruisme er ofret på alteret for egen vinning. Likevel velger jeg å tro at de aller fleste mennesker ikke ønsker å tilrane seg alt mulig på bekostning av andre. Om den lille mann eller kvinne får sjansen til å gjøre godt, så tror jeg de vil gjøre det. De må bare få sjansen. 

Hva er det mest superheltinne du har gjort? 

– Å føde barn generelt og å føde mitt tredje barn i en alder av 42 spesielt. De sier at menn ville svimet av i møte med slike smerter som under en fødsel, og det tror jeg gladelig på. Mine tre døtre regner jeg som mitt livs bragder.

Men det bruste godt i fjørene mine da jeg sto trygt på bakken etter å ha rappellert ned en foss i Costa Rica. Jeg meldte meg som førstemann etter en lynkjapp innføring i hvordan slikt skulle gjøres. Frem til da hadde jeg aldri rappellert før. Og fosser hadde jeg bare beundret på avstand. Nettopp derfor tenkte jeg at det var best å være først, da slapp jeg å stå der oppe på kanten og grue meg til det skulle bli min tur. Gevinsten var et skikkelig adrenalinkick.

Hva er det beste som har skjedd i livet ditt? 

– Jeg regner meg selv som feminist og har bevist for meg selv utallige ganger at jeg ikke trenger en mann for å nyte livet. Likevel og på tross av det: Å møte min fremtidige mann på en parisisk bistro klokken tre om natten der han satt syngende på en pianostol, var virkelig magisk. 

Man kan mene hva man vil om skjebnen, men la meg si det slik: jeg har aldri tatt en viktigere u-sving i hele mitt liv. To år etter dette møtet giftet vi oss i Paris. Det er mitt livs beste valg. 

Hva er det verste som har skjedd i livet ditt? 

– I et blad som Tara, som primært er rettet mot kvinner, er det med oppriktig frykt for å bli idiotforklart at jeg svarer «svik fra kvinner». Jeg har blitt frosset ut, løyet til og nedgradert av så mange forskjellige kvinner at det rekker for resten av livet. 

Dessverre har jeg ikke noen annen forklaring på dette enn sjalusi og misunnelse. Heldigvis har jeg ristet det av meg og er nå omgitt av en flokk nydelige, kloke damer som heier hverandre frem straks anledningen byr seg. De er gull! 

Hvordan jobber du deg gjennom motgang? Har du et konkret eksempel eller råd til andre? 

– Det har vært nok motgang i livet mitt til å skrive flere romaner. Når det står på som verst, har jeg mest lyst til å løpe og gjemme meg og late som det ikke skjer. Men det gjør jeg aldri. 

Det finnes ingen annen vei enn igjennom, forteller jeg meg selv da. Og så går jeg rett inn i stormen. Men ikke uten å snakke med de jeg teller som mine nærmeste. Det er ikke mye de ikke vet om meg. Jeg prater all skiten ut sammen med dem, gråter, hyler og snakker mer. Slik sorterer jeg og finner meg selv igjen hver gang.

Hvordan vil du beskrive deg selv som menneske? 

– Tidligere ville jeg nok ha sagt at jeg er en ukuelig optimist. Dessverre har livet fart såpass hardt med meg, at det nok ikke helt stemmer lenger. Men positiv er jeg fremdeles. 

Og så er jeg entusiastisk, snill og veldig glad i mennesker. Jeg er modig. Jeg ønsker så inderlig at flere nordmenn skal omfavne farger. Jeg kler på meg masse farger hver dag for at andre skal tørre å følge etter. I et land hvor janteloven fremdeles lever i beste velgående og rammen for hva som er «fint» er veldig trang, synes jeg det er modig. 

Hva er din superkraft, det du henter energi fra når du virkelig trenger det? 

– Jeg har en sjette sans for serotonin-øyeblikk. Det vil si de små øyeblikkene man fort kan overse, men som gir full uttelling på glede-skalaen hvis man bare er til stede i øyeblikket. Det er jeg god på. I våre dager, hvor jaget etter dopamin-kick som likes og kjøperush lett kan kvele følelsen av glede, ser jeg på dette som en riktig fin superkraft. 

Jeg leter etter disse øyeblikkene overalt. I naturen, hjemme, blant venner og i noen stjålne timer alene i byen. På den måten går jeg aldri til sengs uten å ha fanget minst ett gyllent øyeblikk.

Hva er din kryptonitt, det som kan få deg til å miste motet og gnisten?

– For lite søvn og virkelig negative mennesker. En tid med lite søvn kan lade meg helt ut og da er jeg ikke verdt mye. Men det er nesten like ille med negative mennesker. Jeg er hypersensitiv, så jeg plukker veldig raskt opp energien til mennesker og gjenkjenner om de ikke vil meg vel. Da har jeg det ikke bra. 

Hvis du skulle valgt deg en superkraft fra Marvels univers, hvilken ville det vært og hvorfor? 

– Jeg har alltid ønsket å kunne fly. Jeg har drømt om det utallige ganger, så det står høyt på ønskelisten. 

Det hadde likevel vært mer schwung over å kunne innfri ønsker. Jeg skulle gjerne kunnet innfri noen av mine egne, men det hadde vært like givende å kunne innfri andres. Men i likhet med de fleste andre superkrefter, ville jo denne kommet med et enormt ansvar. Jeg kunne vel ikke godt innfri ønsker til alle jeg kom over, så her måtte nok denne kraften komme med et tilhørende sett med regler. Kanskje jeg bare skulle ønske meg tilbake til å kunne fly? 

Hvis du skulle se tilbake på livet ditt som 90-åring, hvordan håper du det vil se ut da? 

– Jeg håper at Norge er blitt et sted med større raushet overfor personlige utrykk. Også håper jeg at jeg er omgitt av en stor familie med barn, barnebarn og kanskje oldebarn, og at mine tre døtre har skapt gode, meningsfulle liv for seg selv. 

Til slutt håper jeg rent personlig at jeg har fortsatt å skape, både klær, kunst og gode rom. Og at jeg fikk ha en finger med i spillet når det kom til å gjøre Norge mer fargerikt til slutt.