Gerd-Liv Valla: Jeg angrer bare én ting

Sandaker, 1982: En nyskilt alenemor sitter i kø på sosialkontoret. Hun har en konsulentstilling i forskningsrådet, et stort studielån og en datter på to år som er født med en hjerneskade. Nå som hun har blitt alene lurer hun på hva hun skal gjøre. Skal hun slutte i jobben for å ta seg av datteren? Hvilke rettigheter har hun egentlig? Hvilken hjelp kan hun få fra det offentlige? Etter en ydmykende samtale med saksbehandleren nærmest løper Gerd-Liv Valla ut fra sosialkontoret. Hun lover seg selv at hun aldri skal bli avhengig av sosialhjelp. Tjue år senere troner hun på toppen av VGs liste over landets mektigste.

Bokaktuell

• Å sitte der inne og få beskjed om at jeg måtte selge bilen og kutte ut telefonen før jeg kunne få noe som helst hjelp, det var utrolig tøft. Jeg har tenkt mye på folk som er avhengig av sosialhjelp. Folk som ikke har noe valg, slik jeg hadde, sier Valla i dag. Hun valgte altså yrkeslivet. Og ikke et hvilket som helst yrkesliv. Hun har tjent til livets opphold ved Statsministerens kontor, ved Kongens bord og i arbeiderbevegelsens høyborg. I sine memoarer ”Gi meg de brennende hjerter”, som nylig kom ut, spør hun seg selv: ”Kunne jeg hatt mindre krevende jobber? Tatt en mellomting mellom det å være hjemme og det å ha så utfordrende arbeidsoppgaver?” Kunne hun?

• Jeg angrer ikke på noen av de jobbene jeg har hatt, sier Valla når vi treffer henne noen dager før boklanseringen. - Det gjør jeg ikke. At jeg hadde disse jobbene, ga også Karen veldig mye. Hun hadde sine beste perioder mens jeg jobbet på kontoret hos Gro Harlem Brundtland og mens jeg var justisminister.

Prioriterte datteren
Karen var en velkommen gjest i regjeringskvartalet mens mamma jobbet der. Hun likte å kjøre ”svartbil” med ministermammaen sin, og sang gjerne til Odd Børretzens ”temang, temang, departemang …”. Og Valla virker helt oppriktig når hun svarer at hun ikke tror jobbene hennes har gått utover Karen. Det har bare vært jobben og Karen for henne. Ikke mange staselige middager, helgereiser eller ”egentid”. Da Märtha og Ari giftet seg 24. mai 2002 takket Gerd-Liv Valla nei til invitasjonen. Karen hadde bursdag den dagen.

Kvinnen som har brukt mye av sitt yrkesliv på å kjempe for arbeidstakernes rettigheter, har selv måttet kjempe for retten til fleksibel arbeidstid. Karen var bare sju år da Gerd-Liv begynte å jobbe i fagbevegelsen, en arbeidsplass der mange var vant til å begynne klokka sju. I LO holdt Yngve Hågensen faste morgenmøter klokka åtte. Dit kom ikke Valla. Hun måtte få Karen av gårde på skolen først. Det var nok noen som lurte på om hun var litt lat, den nye nestlederen.

Ventet seg refs
Karen hadde også det avgjørende ordet da Valla takket ja til å bli justisminister i Jagland-regjeringen i 1997. Gerd-Liv Valla kom akkurat hjem fra en tur med Hurtigruten den søndagen Thorbjørn Jagland ringte. Han ville gjerne komme hjem til henne og snakke litt. Valla, som var nestleder i Norsk Tjenestemannslag, trodde hun hadde gjort noe galt og kunne vente seg refs fra statsministeren. I stedet satt Jagland hjemme i leiligheten og snakket om hvor fine møbler hun hadde.

• Gi deg, Thorbjørn, sa Gerd-Liv, - du kommer ikke hit på en søndag kveld for å snakke om møbler! Og så kom det: han lurte på om hun ville overta justisministerposten etter Anne Holt. Det må jeg tenke litt på, sa Valla, og ringte datteren. Syttenåringen hadde vært hos faren den helgen.

• Karen ble så glad. Hun tenkte at det kom til å bli slik som da jeg jobbet for Gro. Hadde Karen vært negativ, hadde jeg sagt nei, slår Valla fast.

Hva Gerd Liv Valla angrer på, og resten av intervjuet, kan du lese i Tara nr. 17 som er ute i butikkene 23. november.