Sara Fjeldvær: – Musikk som treffer meg, har en tendens til å handle om romantikk
Vi skal møte en ung låtskriver, Sara Fjeldvær, som jeg håper får plass på stjernehimmelen.
Jeg var midt i en jobb da jeg plutselig hørte en sang som fanget meg sånn at jeg la fra meg alt. Sangen het «Don’t come around», og var sunget med en sånn sårbarhet, kraft og råhet som bare en dreven og sjeldent god sanger kan få til. Jeg visste ikke hvem Sara Fjeldvær var en gang. Så jeg satte på sangen fem ganger på rad og måtte høre alle de andre sangene hennes også før jeg klarte å jobbe videre. Det skjer ikke så ofte. Et halvt år senere var jeg på musikkbransjefestivalen by:Larm. Der ble Sara tildelt NOPA-stipendet og nominert til «Årets Stjerneskudd», og jeg er så begeistret at nå når albumet Stars er på vei 9. februar, ringte jeg henne for at vi alle skal bli bedre kjent med 24-åringen.
Hun bor på Singsaker i Trondheim og driver overraskende nok ikke med musikk denne søndagen:
– Jeg sitter i leiligheten og broderer!
Ha ha, så det er det ungdommen sysler med. Hva broderer du?
– Jeg har tatt en gammel linskjorte, klippet den opp og broderer en sol på, så man kan henge den opp. Det skal bli gaver til dem jeg er glad i. Alle trenger en sol nå.
Jeg har lest at du vokste opp på Hitra utenfor Trondheim. Kan du beskrive hvordan det var å vokse opp der?
– Jeg kommer fra den lille øya Fjellværsøya, som navnet mitt kommer fra, og vokste opp på Ulvøya. Der bor det ca. 100 mennesker, og vi var 7 stykker i klassen. Faren min var trubadur og den ene broren min spilte gitar og den andre piano, så det var naturlig for meg å synge. Fra jeg var 11 år spilte vi i familieband og reiste rundt i ett år og spilte oss gjennom verden. Helt klart barnearbeid. Haha.
Jeg synes du høres ut som en vel voksen sanger med lang livserfaring, og nå skjønner jeg hvorfor! Hvor reiste dere?
– På alle kontinenter og over 20 land. Det var et litt koko-opplegg fra foreldrene mine som alltid hadde drømt om å reise verden rundt og fikk oss tidlig. Så de ventet noen år til vi var store nok, så tjente vi ekstra penger på å spille på gata i hele verden. Brasil ble det stedet jeg har besøkt igjen, senest i år. Der er de åpne og rause og har et fantastisk forhold til musikk. Det var magisk for meg.
Hva lærte du av det?
– En ting er det musikalske, men jeg ble jo utrolig vant til å spille for folk og fikk så mye bekreftelse at jeg ikke er nervøs for å spille for folk i det hele tatt. Jeg lærte også at man faktisk kan drømme stort, sette seg et mål og gjennomføre det, om man bare planlegger og bestemmer seg for det. Det har vært fint å ta med seg.
«I really want love but I don’t want to need it» synger du i sangen «Don’t Come Around»?
– Ja, kjærligheten er jo viktigst, og låta handler om hvordan jeg ikke har lyst til å bli så avhengig den. Jeg blir så utrolig lite produktiv når jeg er forelska, og blir så frustrert over meg selv. At jeg bare vil være i forelskelsen og ikke klarer noe annet.
De to fine låtene «Meant To Love» og «Indulge Me» handler også om kjærlighet?
– Musikk som treffer meg, har en tendens til å handle om romantikk. Kjærlighet er det beste og verste samtidig, fordi det er så vanskelig og viktig. Det er godt å savne noen og vondt å ha noen å miste. Alle de lagene er naturlige å skrive om, og jeg har vært gjennom et brudd før denne plata, så da blir det en del kjærlighet. Men jeg har også andre låter, blant annet en om å gråte offentlig. Jeg synes det er rart det bare er på film og tv man ser folk gråte. Man burde godta hele det virkelige livet også. En av låtene handler om at folk stirret på meg da jeg gråt på en benk. Jeg gråt ikke for noe spesielt, men trengte utløp og prøvde å signalisere til dem – «Det går bra!» Det å gråte er jo både sunt og nødvendig, men jeg føler meg sjelden så koko som når jeg gråter offentlig. Det er liksom fortsatt så skamfullt og sett på som så ukontrollert. Ja, å gråte renser opp og er ikke farlig. «A crying girl, is this a sensation?» synger jeg i den sangen.
Du har gått på jazzlinje og beveger deg mellom jazz, folk, mer alternativ musikk og pop. Hvor er du på vei?
– Ja, jeg har fått det jazzstempelet, men anser meg selv som en popartist og elsker pop. Men jeg har jo inspirasjon fra jazz og artister som er litt annerledes ,som Susanne Sundfør og Kurt Vile, og liker at sanger skiller seg fra listepopen. Jeg flyttet hjemmefra som 16-åring for å gå musikklinja på videregående, der sang jeg klassisk sang, men så ble det på jazzlinja på NTNU jeg fant mine folk.
Albumet ditt heter Stars og kommer 9. februar, og du legger ut på Stars-turne rundt i Norge i mars. Hvor kommer tittelen fra?
– Jeg synger om stjerner i flere låter på plata. I tillegg til en god håndfull kjærlighetslåter, reflekterer jeg over samfunnet vårt og livsstilene i by kontra bygd. Hvordan stjernehimmelen forsvinner i storbylyset og hvordan jeg trenger de stjernene og sola.