Nini Stoltenberg Thorvald Stoltenberg
NÆRT FORHOLD:

I 2002 fikk Nini og Thorvald Booth-prisen – Frelsesarmeens ærespris. De to hadde alltid et veldig nært forhold – selv da Nini ruset seg på det verste. Hver eneste dag ringte Thorvald til datteren. 

© NTB Scanpix

Eksklusiv lesning: Avdøde Thorvald Stoltenberg minnes datteren Nini i hennes biografi

Forfatter Lars Lillo-Stenberg hadde flere samtaler med Ninis far, Thorvald Stoltenberg, under arbeidet med boken "Nini". Vi har fått et utdrag!

18. juli 2018 av Utdrag fra «Nini»/Lars Lillo-Stenberg/Gyldendal Foto: «Nini»/Gyldendal og Scanpix

Skrive Ninis biografi

Lars Lillo-Stenberg fikk en forespørsel fra Thorvald Stoltenberg om å skrive datterens biografi. I forordet til boken forteller den kjente artisten om hvorfor han takket ja:

Lars Lillo-Stenberg
UNGDOMSVENNER:

Nini Stoltenberg og Lars Lillo-Stenberg var gode venner i ungdomstiden. Nå har han skrevet biografien om henne. 

© NTB Scanpix

«Jeg blir spurt»

I midten av januar 2015 ligger jeg halvvåken i sengen da iPhonen vibrerer og displayet viser Thorvald Stoltenberg.

Jeg hadde ham lagret fordi han hadde ringt meg et halvt år før, rett etter at hans yngste datter Nini døde, femtién år gammel. Thorvald spurte da om jeg kunne tenke meg å synge noe i begravelsen. Imponerende fattet og vennlig var han da han fortalte at en hjertesvikt faktisk var dødsårsaken. I begravelsen sang jeg «Livet er en liten dings», og jeg sa også noen ord om mitt forhold til Nini som ungdomsvenn.

Denne morgenen et halvår etter, tar jeg telefonen forundret over hva han vil snakke med meg om. Thorvald forteller meg at flere forlag har tatt kontakt for å lage en bok om Nini, men det er uvisst hvem de vil skal skrive den. Han sier han har sittet og lest arket jeg ga ham etter seremonien, med det jeg sa i kirken, og at det har rørt ham i ettertid. Nå har han bestemt seg for å spørre meg om jeg kan tenke meg å skrive en slik bok.

Jeg blir veldig overrasket, føler meg umiddelbart smigret, og jeg føler meg også umiddelbart nervøs. Smigret fordi jeg kjenner på hvor ærefullt det føles å bli gitt en slik tillit fra en mann som Thorvald Stoltenberg. Jeg tenker på alle de hyperviktige telefonene han har bestemt seg for å ta gjennom et langt liv til innflytelsesrike mennesker rundt omkring på hele kloden.

Nå ringer han til meg?

Men jeg blir like fort nervøs, fordi folk tror at jeg har skrevet bøker, men det har jeg jo ikke. Jeg har svært begrenset erfaring med slikt.

Det er det ene. Det andre er at jeg ikke får noe klart bilde av hva slags bok som skal skrives, selv om hennes spesielle bakgrunn og livsløp gjør at mange lurer på hvordan Nini Stoltenberg egentlig var.

Man kan trygt si at det å være sprøyte­narkoman og søsteren til statsministeren gir muligheter til å treffe både de nederste og de øverste på samfunnsstigen.

For å si det slik: Hun burde ha skrevet selv.

Jeg kan forstå tanken bak å ringe meg, men det er så lenge siden hun og jeg traff hverandre. Og likevel, om jeg nå snakker med andre som kjente henne i ulike perioder av livet hennes, og vi setter sammen et puslespill, så må vel et slikt puslespill ha en litterær verdi?

Det viktigste rundt narkomanien har hun snakket om selv. Skal det likevel være hovedtemaet? Ja, kanskje er det den sterkeste historien, i hvert fall med tanke på at Nini ble så syk, men klarte å kjempe seg opp igjen til en friskmeldt posisjon der hun også greide å gjenfinne selvrespekten. Hun ga landets narkomane en uredd stemme etter at hun selv sto frem som narkoman.

Men jeg kjente henne for lenge siden, før alt dette. 

Tara har eksklusivt fått dele et utdrag fra Gyldendal-boken «Nini»: 

Nini Stoltenberg var mer enn bare søsteren til Jens og datteren til Thorvald. Nylig kom biografien om hennes altfor korte og turbulente liv, ført i pennen av deLillos-vokalist og ungdomsvenn Lars Lillo-Stenberg.

Biografien om Ninis liv ble gitt ut våren 2018. Gyldendal, 399 kr.

En fars sorg

Skrevet på toget til Trondheim, april 2016.

Mandag 25. april er jeg igjen på reise, denne gangen i et tog på vei mot Trondheim. Mine brødre Halvor og Ole er om bord på Hurtigruten. De har tatt hele turen opp og ned, og jeg skal joine dem på siste etappe. Jeg gleder meg veldig. Det er andre gang Halvor tar turen med Hurtig-ruten. Første gang for et par år siden da han fikk en slik tur som sekstiårspresang, nå er det i anledning nestemann Ole som ble seksti i fjor. Han ønsket seg også denne turen, og Halvor ville være med en gang til. De blir sikkert med meg om syv år også. Hvis jeg også vil ha det i sekstiårspresang.

Men jeg valgte å ta tog opp dagen før, så jeg kunne skrive litt igjen.

Jeg var forkjølet lenge og var bare opptatt av å være bekymret for stemmen min. For vi har vært i studio siden sist og spilt og sunget inn en ny singel, «Aldri epleslang», heter den. Resten av plata fortsetter vi med om et par uker. Det føles bra.

Jeg synes det er vanskelig å tenke på flere prosjekter på en gang. Hjernen min er for lat, jeg har i grunnen vært godt vant til å gjøre det jeg vil i hele mitt voksne liv. Jeg vet ikke hvilken karakter jeg skal gi meg selv for denne forfatterinnsatsen, men jeg må jo prøve å si til meg selv at jeg er litt flink også. Apropos det, nå kom jeg på noe annet som Thorvald fortalte at han tenkte om selvvurdering.

Thorvald har sagt at vi må ta til oss ros, men ikke tro på den. Jeg forstår godt hva han mener, men man kan jo bli forvirret likevel. Her er mitt forslag til forklaring: Hvis noen gir deg noen deilige kanelboller, så spis dem og vær glad, men ikke tro at det er viktig og sunn mat for kroppen din. På samme måte er det med kritikk. Du kan også ta til deg sur kritikk, men du trenger ikke tro på den heller. Du kan ta imot et råttent eple, men trenger ikke spise det ut fra ideen om at epler er sunt. Er det råttent, så kast det og husk så hyggelig det var med kanelbollene. Stort sett er det maten du lager selv du skal basere din føde på. Jeg tror det er noe sånt.

Men nå sitter jeg her på toget for å skrive videre på det Thorvald fortalte meg i vår andre samtale.

Jeg spør om navnet hennes.

Det var Nini hun het og ble døpt?
– Ja, det er en god historie der. Min far hadde en tante som het Nini, og henne likte vi godt. Og da vi kom til Norge i 64, så dro vi straks til tante Nini med vår nye Nini og fortalte stolt at hun var oppkalt etter henne. Da fikk vi vite at hun ikke het Nini, men Nicoline, og at det bare var et kallenavn, men vi måtte jo stå ved vårt valg, selvsagt. Tante Nini drev vevstue i Skovveien og lærte opp unge kvinner i veving. Hun var fabelaktig. En ren kunstner. Så Nini var etter henne, Jens ble oppkalt etter onkel Jens, han var som en far for meg de fire krigsårene da far satt i fangenskap i Tyskland. Og Camilla het først Marianne, fordi Karins yngste søster het Marianne, hun var fjorten år yngre og Karin var litt i en morsrolle for henne. Hun tenkte at det var riktig å kalle sin datter det samme, men et par måneder etter at Camilla var født, så sa Karin at det ble bare rot med både «stedatter»-søster Marianne og datter Marianne. Camilla var vanskelig som baby. Da hun våknet om natta og jeg skulle skifte på henne, nektet hun å ligge på magen. Hun sto med rumpa i været og var helt umulig. Da sa jeg at hun er som en Camilla Collett, hun her, og da lo Karin og sa at det var et flott navn. Og så fikk hun hete Camilla. Den gangen het jo ingen det, mine foreldre var imot det og syntes det virket så kokett.

– Men nå er det ingen som heter sånne vanlige navn. Dag, Roar, Berit, Kjell, Åse og sånn. Camilla derimot, er supervanlig.

– Randi?

– Ja, eller Stig, i hvert fall ikke på Steinerskolen. Men Lars, det funker til alle tider.

– Thorvald er fremdeles svært sjeldent, og det er jeg fornøyd med. Det var etter farfar.

– Når jeg tidligere spurte om det med familie, var det ikke bare det med problematiske legninger jeg tenkte på, men også den litt barnlige karakteren som i mange sammenhenger kan handle om en sterk selvtillit på et vis?

– Det tror jeg Nini hadde fra meg. Og jeg har det fra min mor. Hun var meget sosial, og en meget utadvendt person.

– En annen ting som også går igjen når jeg snakker med Ninis venninner, er at de opplevde at det var mye frihet i det stoltenbergske hjem.

– Ja, det er nok mitt ansvar.

– Benedikte forteller at hennes mor prøvde å gjøre avtale med deg om faste innetider på hverdager da de gikk i første gym, men at du hadde ledd det bort med å si at det kan vi bare glemme.

Thorvald ler og sier at det stemmer sikkert.

– Dette har de sikkert rett i. Om slike ting bidro til at Nini senere fikk problemer, vet jeg ikke.

– Nei, denne boken kommer ikke til å gi noe svar på det.

stoltenberg familien
YNGST:

Nini var familiens yngste, og ganske så liten på bildet sammen med mamma Karin, pappa Thorvald og søsknene Jens og Camilla i Beograd i 1963. 

© NTB Scanpix

– Du skjønner det at jeg var meget opptatt av at mine barn skulle få den samme oppdragelsen som min far hadde gitt meg. Og min far behandlet meg, ja, allerede fra jeg var bare ti år, nærmest som en likesinnet. Jeg husker vi dro opp til Ål i Hallingdal for å hente bilen, og da vi satt der om kvelden, bød han meg plutselig en sigarett, og jeg sa ja takk. Og smakte et par drag, men jeg likte det ikke. Det er faktisk den eneste sigaretten jeg har prøvd. Da han skjønte det, kom han med pipe, og pipe hadde jeg lyst på. For du vet, du har sikkert opplevd det samme som meg, at i et selskap kan det sitte en fyr der med en pipe uten å si et eneste ord, før helt til slutt når det er klart hva alle mener. Da tar han pipa ut av munnen og sier: «Det må jo være klart at ...», ja, gjerne selvfølgeligheter som likevel får en slags klokskapseffekt. Så pipe ville jeg prøve, og fikk en fin pipe av far, men jeg fikk det aldri ordentlig til. Du må jo stappe den på en spesiell måte, men min bare sloknet hele tiden. Så jeg ble bare drittlei av hele pipestyret, derfor har jeg ikke, utenom noen få sigarer, røkt i hele mitt liv. Men far hadde altså en tillit til meg, som jeg prøvde å leve opp til. Og han fikk mye kritikk på grunn av dette. Både mor og familien ellers mente at han skjemte meg bort, ikke med penger og gaver og sånn, men med å gi meg mye oppmerksomhet. Da jeg ikke var gamle karen, kunne det oppstå situasjoner i familieselskaper der de voksne diskuterte og far plutselig kunne avbryte og si: «Hva mener du, Thorvald?». Og jeg, som var følsom, kjente på at de andre voksne ble helvetes irriterte på at mine meninger skulle bli tillagt betydning.

– Det var jo veldig hyggelig da.

– Det var det. Og jeg vokste på det, fikk trygghet og selvtillit av det. Og jeg ble så fornøyd med dette og meg selv, at jeg ville at mine barn skulle ha samme oppdragelse. Som er basert på å gi mye tillit. Da må jeg jo si at hvis jeg tar ansvaret for hvordan det gikk med Nini, så er det greit. Men da må jeg også ta æren for hvordan det gikk med Camilla og Jens. Kanskje er begge deler både galt og riktig.

– Ja, jeg fortalte mor at jeg hadde begynt å røyke, herregud, bare tolv år. Og hun svarte med å si at det var dumt og leit, og altfor tidlig. Så fulgte hun meg ut til Fornebu, siden jeg skulle ta fly til far i Bergen. Og da husker jeg hun gikk rastløs rundt der, og så spurte hun meg: «Du, Lars, har du en røyk eller?»

Thorvald, som tidligere har sagt at han ler ofte, ler skikkelig høyt av denne historien.

– Hadde du røyk, da?

– Nei, jeg var jo bare tolv år. Men jeg kan i hvert fall kjenne meg igjen i det at jeg selv har hatt vanskeligheter med grensesetting overfor mine egne barn, ettersom det kunne være ganske grenseløst i min egen barndom, og jeg var også fornøyd med min egen, du kan nesten si mangel på oppdragelse. Mor var likevel ganske hissig hvis hun opplevde at vi oppførte oss dårlig mot andre. Og så var hun også vanvittig hissig hvis noen var slemme mot oss. Hun var gatas skrekk, og de som eventuelt hadde gjort noe mot oss, la på sprang da hun kom løpende for å ta dem. Hun løp gjerne helt ned fra Kruses gate og forbi her ned mot Skillebekk.

– Oi, hun var i god form. Selv om hun røkte mye?

– Hun var nok det. Den morgenen hun døde syklet hun fra Sandefjord ut mot Kjerringvik og falt om i veikanten cirka halvveis. Jeg var den første som ble ringt opp, og rett etter at jeg fikk vite at hun var død, spurte legen om hun røyka mye. Da han fikk bekreftet det, svarte han med et slags moraliserende «akkurat, ja, nettopp».

– Oi, fy søren, helt jævlig. Ja, et møte med helsevesenet er ikke alltid hyggelig. En gang Nini var på rus, fikk hun lungebetennelse og ringte legevakten. Legen, som kom på hjemmebesøk, forsto at hun og venninnen hun var sammen med, var narkomane. Han la bare igjen globoid og dro. Og Nini holdt på å dø, Camilla kom og reddet henne. Jeg ringte legevakten og sa at jeg ikke visste hvordan jeg skulle klage, men ledelsen fikk i hvert fall navnet på legen og fikk vite om hva som var skjedd. De beklaget dette, men sa at jeg måtte komme med en skriftlig klage hvis jeg ville oppnå en formell beklagelse. Jeg valgte å ikke gjøre det, for vi orket ikke tanken på oppslag. Dette var da jeg var ambassadør i København.

Her i skrivende stund tenker jeg at dette også var før de hadde gått offentlig ut med Ninis store rusproblem. Eventuelle oppslag om hendelsen med legevakten ville ha betydd at også det ble kjent. Jeg tenkte ikke på det da jeg snakket med Thorvald. Jeg tenkte kun på at det var fint at han ringte så ofte, slik at han fikk vite om dette og sa fra til Camilla.

– Du snakket med Nini nesten hver dag, har jeg hørt?

– Ikke nesten, jeg snakket med henne hver dag. Absolutt hver dag.

– Det kan ikke ha vært så lange samtaler, eller?

– Det varierte. Det ene var jo å finne ut hvordan hun hadde det. Hvis hun var i godt humør, noe hun heldigvis for det meste var, så satte hun pris på det. Var hun ute av seg, ble hun irritert. Men det stoppet ikke meg. Jeg ringte ikke bare for hennes skyld, jeg ringte for min egen skyld også, for jeg tenkte jo på henne hele tiden.

– Ja.

– Ja, og så var vi mye sammen siden hun ble med på mine turer her og der.

– Akkurat.

– Men altså, selv om jeg var i utlandet, ringte jeg henne. Men jeg må legge til at det gjør jeg med Camilla og Jens også. Det er en tradisjon i familien.

Sier Thorvald med et smil.

– Kunne du ringe til Nini for å høre om hun var rusa? Og var eventuelt det noe hun kunne bli mistenksom og irritert på?

– Ja, hvis jeg ringte til henne og hørte at hun var rusa, kunne jeg for eksempel si at det var håpløst å snakke med henne når hun var så rusa, og da kunne hun bli sinna og benekte. Det var vanskelig at hun ikke var til å stole på, disse årene kunne hun påstå at hun ikke var rusa selv om det var åpenbart at vi måtte skjønne det ut fra hvordan hun så ut i blikket og hvordan hun snakket.

– Jeg hadde et veldig hyggelig møte med henne i 1997 da du inviterte oss alle ut til residensen i København etter Nico Widerbergs utstillingsåpning der. Da hadde jeg henne til bords, og hun virket veldig fin.

– Ja, det var hun.

– Men da hun hadde kommet seg ut av det verste kjøret og det gikk bedre, hvordan var de følgende årene for deg?

– Jeg følte at ofte, parallelt med at hun ble bedre når det gjaldt å være uavhengig av narkotika, så slo det ut i psykiske reaksjoner. Hun kunne ha abnorme reaksjoner på visse ting, uansett om hun gikk på stoff eller ikke. Det kunne gå på ting som jeg hadde sagt eller gjort, og som hun tok opp og tolket i verste mening.

– Og det ble det ikke noe mindre av?

– Nei, det ble mer av det da hun var nykter.

– Var det på godt og vondt at hennes tilstand ble offentlig kjent?

– Det tror jeg bare var til godt. Da jeg skrev om dette i boken, så skrev vi det sammen. Og hun sa etter at det ble kjent, at «før gikk jeg alltid og så ned i bakken, fordi jeg syntes det var så flaut enten jeg var rusa eller ikke. Men nå som alle de som er interessert i det, veit om dette, kan jeg gå med rett rygg og møte folk med blikket». Og jeg tror, ut fra alt jeg så, at det var bra. Og så kom det jo mange brev og telefoner og sånn til familien, og ikke minst til Nini selv, der hun fikk mye ros for å ha stått frem. Og det viste seg at det var tjukt av folk som hadde sine historier. Det gjorde stort inntrykk på meg hvor mange som enten selv var narkomane, eller levde i et nært forhold med en som var det. Enten via vennskap eller familie.

Vi fortsetter samtalen, og jeg spør:

– Gjennom samtaler sitter man fort med et inntrykk av at Nini var et menneske som likte å gjøre som hun ville. Husker du forresten at hun som barn nektet å spise frukt som lørdagsgodt og gikk på kjøkkenet og hentet seg en stor sølvskje for å spise meierismør isteden?

– Nei, den historien husker jeg ikke, men det kan godt være sant. Hun var ikke enkel å rettlede verken som barn eller voksen. Å gi henne råd var ikke lett, og siden jeg var nærmest til å gjøre det, fikk Nini og jeg også mange vanskelige stunder. Den der fra barndommen var jo et uskyldig eksempel, men det var stadig ting som utløste mer bråk, der det ikke ble så sjarmerende.

– Etter at livet ble vanskelig, så må det jo ha vært hardt i seg selv for en som Nini, som elsket frihet, å leve under den tvangen som stoffavhengighet skaper?

– Det er helt riktig, men da tror jeg trøsten ble Karljohn.

– Ja?

– Ja, for de ruset seg sammen. Han prøvde å fremstå som den som fremdeles hjalp henne og holdt henne borte fra det, men det var jo bare tull. Vi så jo at de var rusa, begge to.

– Mange skuffelser?

– Skuffelsene ved å arbeide med et kjært barn som er avhengig av stoff, er et absolutt helvete. Jeg er et relativt sterkt menneske, men jeg lurte av og til på om jeg ville greie det. 

Les mer i Tara nr.10 eller i boken "Nini" fra Gyldendal forlag.

nini stoltenberg
© NTB Scanpix

Nini Stoltenberg

11.02.1963–27.07.2014

Hun var lillesøsteren til Folkehelseinstituttet-direktør Camilla Stoltenberg og tidligere statsminister, nå NATO-sjef Jens Stoltenberg, og datter av tidligere utenriksminister og Ap-veteran Thorvald Stoltenberg og tidligere statssekretær og ekspedisjonssjef
Karin Stoltenberg.

Nini var utdannet jurist og jobbet i tv-bransjen på 1990-tallet, blant annet som innspillingsleder for «Dagsrevyen» på NRK, som reporter og innspillingsleder i Ole Paus’ talkshow «På tide» på TV3 og som programleder for «Kvinnene på taket» på samme kanal.

På begynnelsen av 90-tallet ble Nini rusmisbruker, gikk etter hvert over på tyngre stoffer som heroin. Hun var mer eller mindre rusfri etter at hun ble innlagt og avvendt i 1997.

Familien Stoltenberg sto først frem med historien om narkotikamisbruket hennes i et program på TV 2 i 2001 i forbindelse med at politikerfaren Thorvald ga ut selvbiografien «Det handler om mennesker». Siden den gang var både Nini og familien åpne om rusproblemene hennes og
situasjonen for misbrukeres pårørende.

Nini ble etter hvert en stemme i debatten om norsk narkotikapolitikk – ofte sammen med samboeren Karljohn Sivertzen, og ble i 2003 utnevnt som medlem i en ekspertgruppe oppnevnt av regjeringen Bondevik.

Nini Stoltenberg døde av hjertesvikt i 2014, bare 51 år gammel. 

Kanskje er du også interessert i...