Vetle Lid Larssen: – Min ambisjon er å være en god forteller

Vetle Lid Larssen har ankommet i god tid før avtalt møte i Bibliotekbaren på Hotel Bristol, og venter tilbakelent i en sofa. Kanskje er det ingen tilfeldighet at presse sjefen i forlaget har reservert bord akkurat her. Forfatterens allerede kritikerroste roman, «De stjernekyndige» starter også i et bibliotek – så langt unna hovedstadens lunsjspisende besteborgerlighet som det knapt er mulig å komme. Snart 30 år er gått siden han første gang var i Vardø for å drive research til et bokprosjekt. For å ha noe å fylle kveldene med, gikk han på biblioteket for å låne noen bøker. I mangel av nasjonalt lånekort lot det seg ifølge bibliotekaren ikke gjøre. Den noe bistre damen henviste ham til noen tidsskrifter som lå i en haug i et hjørne. Han takket nei og gikk slukøret tilbake til hotellet.

Ti år senere fikk han det sammen benektende svaret da han ville låne en bok, men denne gangen tok han med seg tidsskriftet som lå øverst i bunken. I Vardø var det ikke særlig annet å gjøre enn å lese på kveldene. Heftet han rasket med seg, viste seg å være et militært tidsskrift fra 1960. Og ble også starten på 20 år med historien om de stjernekyndige gnagende i bakhodet.

– Det var egentlig et drepende kjedelig magasin som mest handlet om ulike festningstyper, minnes han. – Men der sto også en artikkel om astronomen Maximilian Hell og hans medhjelper János Sajnovics dramatiske reise fra Wien til Vardø i 1768 for å observere venuspassasjen. Bak seg hadde de en hasardiøs og meget krevende reise. Historien var helt fantastisk, og den gang ganske ukjent for de aller fleste. Jeg tenkte med en gang at dette må jeg gjøre noe med, men ikke akkurat da. Pliktoppfyllende leverte jeg bladet tilbake. Ti år senere var jeg igjen tilbake i Vardø. Heftet lå fortsatt urørt i bunken, og jeg rappet det. Fra da av var jeg sikker på at dette ville bli en roman, men jeg skrev i mellomtiden tre andre bøker.

Du er nøye med å påpeke at «De stjernekyndige» er en roman og ikke en historisk dokumentarbok. Like fullt har du gjort et dypdykk ned i historien?

– Selv om hovedtrekkene i historien stemmer med det som skjedde i virkeligheten, og jeg er etterrettelig i mine skildringer av geografi, miljøer og livsvilkår på den tiden, forholder jeg meg relativt fritt til hva som skjer på det personlige plan mellom de viktigste karakterene. Beskrivelsen av selve reisen er basert på atronomenes egne notater, dessuten ulike spennende sekundærkilder. Hvordan var det egentlig å reise oppover Gudbrandsdalen og ta seg over Dovre på den tiden? Jeg er opptatt av at tidsbildet er så korrekt som mulig, og er ei bikkje til å gjøre research.

Kan du utdype hvorfor denne ekspedisjonen til Vardø er så fantastisk?

– Den følger et voldsomt ambisiøst og vitenskapelig interessant mål, nemlig å observere den ventede venuspassasjen i 1769 (se rammesak). Med det ville de kunne måle avstanden til solen og fastslå jordas plassering i universet. Det er første gang i verdenshistorien at fenomenet kan observeres med ordentlige instrumenter i observatoriet som ble reist til formålet i Vardø. Jeg er mektig imponert over bredden i disse vitenskapsmennenes kunnskaper. Maximilian Hell var professor både i matematikk, astronomi, teologi og filosofi. Vitenskapsmennene reiser mot nord for å lage et bokverk som skal beskrive alt ved Norge. Ikke bare skal de kartlegge og beskrive alle dyr og planter, men de skal også avsløre morildens gåte og finne årsaken til nordlyset. Alle høyder skal måles og havdybdene loddes. Samtidig gjør de underveis en språklig oppdagelse av verdenshistoriske dimensjoner på Skjervøy i Troms, egentlig det største resultatet av hele ekspedisjonen. Vi tror at vi er kommet så langt, men hos disse mennene er ikke kunnskapen blitt fragmentert og spesialisert. Derfor skjønner de mye som ikke vi skjønner. Det er også fascinerende hvordan de både kan tro på Gud og være beinharde vitenskapsmenn.

Vardø ligger 5000 kilometer nordover fra Wien hvor de to astronomene startet reisen. Hvorfor Vardø av alle steder?

– Det sendes ekspedisjoner på samme tidspunkt, med samme målsetting, til en rekke steder i verden. Vardø er i utgangspunktet kanskje det gunstigste stedet fordi det er midnattssol, og passasjen skjer på natten. Sørover i Europa, for eksempel, er det mørkt. Den lille ekspedisjonen forbereder seg i to år på sitt store oppdrag. Det er Danmark-Norges konge som er initiativtager til denne reisen, og hele det vitenskapelige miljøet ute i Europa følger med. Problemet med Vardø er at det er circa 347 dager med overskyet vær i året, og de må ha solskinn akkurat de seks timene passasjen varer den 6. juni 1769. Ellers mislykkes de.

I Trondheim blir ekspedisjonen utvidet til en trio med nordmannen, og botanikeren, Jens Finne Borchgrevink. Han er en av romanens to fortellere. Hvem var han egentlig?

– Borchgrevink er en ung, rimelig mislykket teolog som drømmer om å bli naturvitenskapsmann. Han er den berømte Trondheim-biskopen Gunnerus’ assistent i en årrekke, men den naturvitenskapinteresserte biskopen holder ham nede. I hvert fall er det min tolkning, og jeg har satt meg nøye inn i det materialet som foreligger. Borchgrevink er nok det minst beskrevne bladet av de tre, noe som gjør det enklere for meg å fylle ut. Han får verken det presteembetet han er lovet eller en høyere naturvitenskapelig posisjon. Det er Gunnerus, som med rette, har fått æren for Norges første flora, «Flora Norvegica». Men det er stort sett Borchgrevink og biskopens andre assistenter som gjør skittjobben med å kravle rundt i fjell og hei for å samle inn råmaterialet. De andre assistene blir raskt medlemmer av Det kongelige norske vitenskapelige selskap, men ikke Borchgrevink. Enda han er en dyktig mann. Han har til og med, i en kort periode, studert hjemme hos selveste Carl von Linné, tidens mest berømte mann. Så berømt at selv Goethe sier at de to menneskene som har inspirert ham mest, var Shakespeare og Linné. Dette var Borchgrevinks første store sjanse i livet. Å bo hjemme hos Linné i Hammarby var like stort som om jeg i dag skulle ha flyttet hjem til Elon Musk. Men det ble ikke til noe mer for Borchgrevink hos Linné.

Da han endelig får jobben som den store professor Hells tolk og lokalkjent på reisen nordover i Norge, er dette hans andre, og kan hende siste, store mulighet i livet. Så da skuta forlater Trondheim høsten 1768 er det ikke bare med to, men tre svært ambisiøse menn om bord. Dette skal danne grunnlaget for de kommende konfliktene. «De stjernekyndige» handler om ambisjoner, sjalusi og drømmen om suksess.

Opplever du at du har noe til felles med din jeg-forteller?

– Borchgrevink er en mann med betydelige evner, men er kanskje ikke så storartet som han selv tror. Hans ambisjoner og misunnelse tror jeg de fleste av oss vil kjenne seg igjen i. De som tror at brutal ego-drive, skyhøye mål og akademisk forfengelighet er en frukt av det senkapitalistiske samfunn, må tro om igjen. Disse tre mennene overgår oss alle. De kjemper mot stormene, isen – og hverandre.

Du har tidligere skrevet den historiske romanen «1001 natt» som er basert på to norske slavers opplevelser i Alger. Hvorfor grave frem ukjente historier og dikte om til romaner?

– Jeg har alltid vært interessert i historie, men er kanskje mest fordi den har noe med oss i dag å gjøre. Når jeg dukker ned i fortiden, er det først og fremst fordi jeg ser på den som et speil hvor vi møter oss selv. Da jeg arbeidet med denne boken, frydet jeg meg over hvilke velkjente problemstillinger som dukket opp. Også for 250 år siden klager de over elendige veier, at brenselprisene har økt flere ganger, og at vi eksporterer all veden til Danmark mens vi i Norge sitter igjen og fryser. Russland har dessuten nettopp gått inn i Polen. De er pissredde for Russland, og Norge styres av en livsfjern elite i hovedstaden, den gangen København, som ikke skjønner vanlige folks behov. Det er like før Trond Giske dukker opp i pudderparykk. På en måte er historien noe som gjentar seg, men samtidig er den svært forskjellig.

Før du til de grader lyktes med dine tre siste bøker, har du tidvis fått ganske hard medfart av enkelte bokanmeldere. Har det gått inn på deg?

– Jeg innrømmer at slakt i mediene og nulling av komiteen som står for innkjøpsordningen, var smertefull. I flere år var jeg ganske langt nede, også fordi jeg slet med en hodeskade og leiligheten min brant. Nå har jeg innsett at det å skrive romaner er et håndverk som må læres i flere etapper. Jeg har skrevet siden jeg var seks år gammel, og vokste opp med en forståelse av at dersom du skrev godt, kunne du bli forfatter. Etter mange år som journalist, blant annet i Aftenposten, visste jeg at jeg skrev godt. Journalistikk er jo også å kunne formulere seg. Fordi jeg behersket det, trodde jeg at jeg nesten automatisk kunne skrive romaner, noe som viste seg å være et stort bedrag. Min ambisjon er å være en god forteller. Da måtte jeg lære meg å skrive helt på nytt. Selve fortellingen i en roman kan ikke reddes av kvikke formuleringer eller språket alene. Dramaturgi har ingenting med moteordet tekst å gjøre, et ord jeg misliker. Sovner leseren på side 11 har du tapt. Men det er vanskelig. Fortsatt tenker jeg på hver bok som en ny kamp, og jeg starter på bar bakke. Samtidig vet jeg at jeg har lært av å gå et langt løp. Nå synes jeg at jeg har fortjent å få til noe, og er selvsagt glad for at de siste bøkene har fått så god mottagelse.