Shelley Read – Vi trenger mer natur i livene våre

«Dit elven fører deg» er en ganske poetisk tittel på en roman. Hvorfor valgte du den, og hva betyr den? 

- I tittelen ligger egentlig hovedtemaet i boken. Den handler om en ung jente, Victoria Nash, som vokser opp ved bredden av den mektige Gunnison River, som er den nest største elven i Colorado og har sitt utspring høyt oppe i Rocky Mountains. Elven er viktig både i bokens handling, og for menneskene som bor langs den. Allerede i prologen fortelles historien om hvordan elven blir demmet opp til Blue Mesa-reservoaret og befolkningen i Victorias hjemby, Iola, blir evakuert. Elvens rolle i romanen er også metaforisk, nemlig ideen om elvevannet som baner sin vei fremover, går opp og ned, og graver seg frem når det møter hindringer. For meg er dette en vakker metafor for hvordan vi møter vanskeligheter i livet. Vi må bare ta oss sammen og komme oss videre. Victorias reise er å forsøke å finne ut hva det vil si å følge elvas strøm gjennom de mange vanskeligheter hun støter på gjennom romanen. For hvert steg på den trøblete veien skjønner hun mer av sin egen motstandskraft og evne til å overleve.

Hvordan fant du jeg-fortelleren Victoria og hvordan utviklet du henne som karakter? Du forteller i et intervju med en amerikansk avis at du har levd med henne i mange år, og er blitt svært glad i henne.

- Jeg opplever det som både magisk og mystisk hvor denne karakteren kommer fra. I det hele tatt er jeg litt forundret over hvordan denne historien vokste frem. I mange år var jeg altfor travel til å skrive denne historien. Dagene var fylt opp av det å kombinere professorjobben med mammaoppgavene. Like fullt begynte jeg å fantasere om Victoria. Hun slo rot i meg, og på en måte insisterte hun på at jeg måtte fortelle hennes historie. Etter hvert som jeg ble kjent med henne i fantasien, likte jeg henne bedre og bedre. Jeg ble rett og slett forelsket i henne. Det at jeg til slutt fullførte boken, handler om min hengivenhet til henne. Karakteren Victoria har mange trekk fra de sterke kvinnene som har vært en del av mitt eget liv. I likhet med henne er jeg femte generasjon som vokste opp på et lite sted vest i Colorado. Mine forfedre slet virkelig hardt for å skaffe seg et levebrød og overleve, omgitt av villmark og høye fjell. De var nybyggere og bønder i karrige kår. Selv vokste jeg ikke opp på gård. I mine besteforeldres generasjon var det et tegn på suksess å kunne leve i mer urbane forhold, men jeg hørte stadig fortellinger om de sterke kvinnene i slekten som bare gjorde det de måtte gjøre. Gjennom skrivingen ble personene «Dit elven flyter» svært virkelige for meg, selv om 

Victoria vokste opp på en gård som var viden kjent for sine smakfulle ferskenavlinger. Fra hun var liten jente jobbet hun på familiegården. Da hun er 17 år og på vei inn til byen med en kurv frukt, møter hun en omstreifende ung mann med navn Wilson Moon, og livet tar en helt annen retning enn det som kanskje lå i kortene. Hva vil du fortelle gjennom dette tilfeldige og skjebnesvangre møtet? 

- Noe av det som fascinerer meg både som menneske og forfatter, er tilfeldigheter og de helt uventede dreininger som livet kan by på. Mye i livene våre er bestemt av disse plutselige øyeblikkene som endrer alt. Jeg fremstiller den unge Victoria som svært naiv. Hun har aldri vært utenfor den lille landsbyen der hun vokste opp. Året er 1948 og hun har ikke evnen til å forstå hvem hun er, bare den hun er fortalt å være av mennene i sin familie. Wilsons og Victorias historie handler også om utestengning. Mens Victoria har dype røtter i landsbyen, tilhører Wil den amerikanske urbefolkningen, som i generasjoner er blitt fordrevet fra sitt rettmessige land. Han er en ung mann fra ingensteds. Victoria vil også få røsket opp sine røtter på grunn av den allerede da planlagte oppdemmingen av elva. Jeg tenkte at det å føre disse to karakterene sammen egnet seg til å utdype utestengning av mennesker. Samtidig sliter de også med nedarvede fordommer. I 1948, på landsbygda i Colorado, var det nesten uunngåelig. Den amerikanske urbefolkningen var systematisk undertrykket og umenneskeliggjort. Det var en nedarvet oppfatning at de var simple og dårlige mennesker. Mange av innbyggerne i landsbyen ser Wilson gjennom denne linsen, mens Victoria bare ser ham som en vakker og følsom ung mann. Jeg ønsket også å føre disse to sammen for å si at her er to unge mennesker som filtres sammen, hjerte til hjerte. Er ikke det vakkert? Samtidig kunne jeg ikke overse de rasistiske grusomhetene de to utsettes for.

Victoria velger å søke tilflukt i en liten hytte høyt opp i fjellene for å skjule sin skam. Etter flere måneder alene i villmarken føder hun sitt barn. Hvordan er det mulig å overleve under slike omstendigheter?

– Jeg er selv et villmarksmenneske og bruker så mye tid jeg kan ute i naturen. Jeg camper og klatrer i fjellene om sommeren og står på ski om vinteren. Det røffe landskapet gjør deg ydmyk. Jeg har lært mer om meg selv fra dette landskapet enn noe annet. Det er utfordrende, men gir også både fysiske og indre krefter. Jeg visste at det også ville bety mye for Victoria, noe som var grunnen til at jeg sendte den stakkars jenta ut i villmarken. Jeg ville imidlertid ikke romantisere denne tilværelsen. Hun er alene, og hun sulter. Været, som plutselig kan skifte, forteller hvor sårbare vi er i villmarken, og hvor farlig det kan være. Overlever du er du meget sterk. Og det er Victoria.

Victorias historie handler i stor grad om tap. Hun mistet moren sin som 12-åring, hennes elskede blir brutalt drept og hun tvinges til å ofre sitt utsultede spedbarn for at han skal overleve. Hvordan kan et menneske komme seg videre gjennom så mye sorg og ulykke?

– Det som også fascinerer meg med mennesker, er hvor mye vi er i stand til å tåle. Jeg kjenner så mange mennesker som bærer så utrolig mange vanskelige ting i sitt hjerte og sin sjel. Selv har jeg også opplevd min porsjon av tap, sorg, utfordringer og sykdom. Like fullt har livet lært meg at mennesker, og særlig kvinner, kan rammes av nesten utenkelige vanskeligheter og likevel komme seg videre. Jeg ønsket Victoria som et realistisk portrett av de mange lag av smerte, sorg og tap som kan gripe inn i livet. Men vi mennesker har også en utrolig evne til å takle utfordringer. Min erfaring er at menneskelig vekst er to skritt fremover og ett tilbake. Vi kan si til oss selv at «ok, jeg opplevde alt dette vonde og kom sterkere ut av det». I møtet med en ny utfordring opplever vi at vi kanskje ikke var så sterke som vi trodde. Evnen til å vise mot er ikke bunnløs. Gjennom karakteren Victoria ønsket jeg også å utforske hvor man som menneske fortsetter å oppdage seg selv gjennom de utfordringer man møter. Det er naivt å late som om nye vanskeligheter ikke vil dukke opp. Livet er en serie av utfordringer. Vi må alle tåle å bære savn og tap på denne reisen.

Etter at Victoria har vendt tilbake til dalen dør faren, og hun driver gården alene. Så må hun på nytt flykte. Denne gangen fordi hele dalen skal legges under vann for at reservoaret skal sikre jordbruk i de tørrere, vestlige delene av USA. Men Victoria holder motet oppe?

– Ja, Victoria er en av de første som lar seg kjøpe ut av Iola. Det ville kanskje ha vært enklere å fortelle historien om en kvinne som er så nedbrutt av evakueringen at hun gir seg ende over. I stedet kjøper Victoria en ny gård og setter seg fore å redde – og plante om – familiens ferskentrær. Hun ante ikke om hun ville lykkes, og det var mye gråt og strev i starten. Men jeg kjente Victoria, og visste at dette ville hun få til.

Du er 57 år og har i mer enn 30 år undervist i litteratur ved universitetet. Hvorfor tok det deg så lang tid å skrive din første roman?

– Svaret er at jeg ikke prioriterte skrivingen i mitt eget liv. Selv om jeg er meget velutdannet og bevisst, ga jeg – som så mange kvinner – mye av meg selv i omsorg for andre. Helt siden jeg var barn visste jeg at jeg ønsket å skrive. Etter to mastergrader ble jeg imidlertid tilbudt lærerstilling ved universitet, og oppdaget snart at jeg virkelig likte å undervise. Det er en stor og meningsfull jobb å hjelpe unge mennesker til å oppdage sine egne muligheter og ferdigheter. Med to barn hjemme ble det mindre og mindre tid til min egen skriving, men jeg bar alltid en forfatter inne i meg. På et punkt begynte Victoria Nash å forme seg i tankene mine, og jeg skrev mer og mer. Jeg følte at jeg måtte skrive denne historien, og opplevde at Victoria satt på skulderen min og maste. Til slutt måtte jeg lytte til henne. Det tok meg 12 år å fullføre «Dit elven fører deg».

Og så opplevde du at debutromanen ble en gedigen, internasjonal suksess. «Dit elven fører deg» er allerede oversatt til 31 språk og filmkontrakt er underskrevet. Det må være som et eventyr?

– Det er i hvert fall en merkelig situasjon å være i, og jeg undrer hele tiden på hvordan dette kunne skjenmed meg. Noe av forklaringen ligger kanskje i at jeg skriver autentisk om den naturen jeg selv lever i og elsker. Jeg har virkelig lagt sjelen og hele hjertet mitt i denne historien. En del av forklaringen tror jeg også er at pandemien og det som har fulgt etterpå, har lært oss at vi befinner oss i usikre tider. Dette tror jeg fører til en forsterket lengsel om å leve nærmere naturen. En stor del av menneskeheten har drevet bort fra naturens rolle i livet, bosatt i store byer som de er. Jeg har lært at nordmenn generelt opplever mer nærhet til naturen, og kjenner på hvor essensiell den er for menneskelig glede. Jeg håper at leserne kan lukke igjen «Dit elven fører deg» med en sterkere bevissthet om at de trenger mer natur i livene sine. Ofte er det ikke mer enn en tur i parken som skal til.