Kari Bremnes: – Jeg har lettere for å gi slipp på ting nå, tror jeg

I familien Bremnes’ hus i Svolvær var det rom for å bli sinna, men det gikk fort over, så i lageret under fordelingen av pappa Ole og mamma Randis ting, blir Kari Bremnes forbanna når storebror Ola plutselig fremstår som minimalist og bare vil ha et spisebord. Men når de hundrevis av kassene blir åpnet, angrer han likevel. Bilder, gamle noter, tekster fra far, albumene deres, kunst, duker, nips og instrumenter blir gått igjennom og historiene om deres og familiens liv brettes ut.

Jeg sitter med boka til Kari, Lars og Ola Bremnes, «Når du går – flerstemte fortellinger om det som blir borte og det som står igjen», og blir rolig. Pusten kommer dypt igjen. På samme måte som sangene deres har løftet og holdt oss i hånda, roter boka i meg. Historiene og bildene forteller om arven som har gjort disse eksepsjonelle søsknene til historiefortellere og musikere med varme, alvor og ikke minst humor. Olas beste år i livet var før Kari ble født. Ha-ha!

Sytten Spellemann-nominasjoner har Bremnes-søsknene fått, noen felles og flest hver for seg. Jeg anbefaler å lage en liten spilleliste med sangene de skriver om, mens man leser boka.

For «Når du går» er virkelig en nøkkel til Bremnes-musikken Samtidig som vi leser om hva de har fått med seg og som har vært viktig i deres liv, fikk jeg også plass til å tenke på det jeg har fått med meg og som har vært viktig i mitt. Som Kari Bremnes sier det i sangen «Spor», som står i boka:

Du e ikkje én, du e mange
Du e lag på lag på lag på lag på lag
Av glemsel og erindring
Av pine og av lindring
Av folk som har gått før
Av dåpskjole og sørgeslør
Av salve og av sår
Av mange tusen år

Jeg var heldig å få bokbade Bremnes-søsknene, og fikk Kari litt på egenhånd til Tara også. Kari, kan ikke du fortelle litt om hva dere sto i, som ble rammen for «Når du går»?

– Vi sto bokstavelig talt i et lager i Harstad, med innboet til hele vårt barndomshjem i Svolvær. Det hadde gått syv måneder siden mamma døde. Pappa døde tre år og syv måneder før henne. Han fikk slag og kom etter hvert på sykehjem. Mamma kunne ikke bo alene i det store huset, så hun flyttet til leiligheten. De fikk 56 år sammen. Nå skjønte vi at vi ikke kunne utsette dette
lenger. Vi sto midt i den store prosessen der vi måtte ta beslutninger om hvor alt skulle havne, hva vi ville beholde og fordele, selge, gi bort eller kaste. Jeg hadde vært veldig imot å skrive bok, men Ola fikk meg til å se at dette var en fin måte å gå igjennom livet og tingene på. For det handler om hva vi har med oss.

Hvordan hadde du/dere det når dere skulle gå i gang?

– Vi gruet oss veldig, det var så mye å ta stilling til, det var så mange kubikk, så mange minner, det kjentes virkelig overveldende. Følelsen av at den familien vi var, er ugjenkallelig over, var også hardt. Samtidig var det merkelig fint å møtes der, snakke om tingene, hva de vekket av minner fra barndom og ungdom. Bruke tid på å snakke, fortelle historier, drikke kaffe og spise mokkabønner. Vi kommer ikke akkurat fra et minimalistisk hjem, og vi er ikke spesielt minimalistiske sjøl heller. Å kvitte seg med ting, gi slipp, er ikke like lett for alle. Men vi ble enige om en metode og satte i gang.

Pianoet var veldig viktig i huset da dere vokste opp?

– Pianoet var husets hjerte. Det sto i stua og ble spilt på hver eneste dag. Mamma var lærer på fulltid og fembarnsmor, men hun tok seg alltid tid til å spille piano, særlig på kveldene. Huset var ofte fylt av musikk, mamma og jeg sang sammen mens hun spilte, vi hadde stort spenn i repertoaret, det var klassisk, jazz, Beatles, schlägere fra hennes ungdom, barnesanger da vi var små. Det var lystbetont å synge med mamma, hun hadde en lidenskap for musikk og spilte for sin egen glede. Og vår! Mamma spilte på gamlehjemmet, og det sies at medisinbruken gikk ned til halvparten!

Dere går igjennom kasse på kasse med papirer fra pappaen din, Ole. Han var rektor, men også poet. Hva har han betydd for sangskrivingen din?

– Pappa var opptatt av litteratur og leste mye. Jeg ble interessert og tidlig glad i å lese. Vi hadde mange bøker, og bokhylla for meg var en skattkiste. Etterhvert begynte pappa å skrive selv også, det vil si: han hadde nok gjort det lenge uten å vise det til noen, vi oppdaget fine sangtekster og dikt. Jeg likte også å skrive, stiler på skolen, dagbøker og brev. Jeg hadde sikkert rundt 10 faste brevvenner i en periode, folk jeg aldri møtte, men utvekslet lange brev med i ungdomstiden. Det var fantastisk å oppdage hvor nært man kunne komme et annet menneske gjennom å skrive. Man kan fort bli mer kjent med seg selv og. Dessuten var det jo pappas tekster vi brukte på det første albumet vårt som søsken. «Folk i husan», eller «Bruksnummer 3», som den het da.

Du skriver at du begynte å skrive tekster selv da du fikk en sønn, Hva skjedde?

– Jeg jobbet i Aftenposten som journalist, ble gravid, lille August ble født og jeg skulle ha mammapermisjon i ett år. Sønnen vår våknet ved 5-tiden hver morgen og da han ble rolig og fornøyd etter mat og stell, oppdaget jeg at de tidlige morgentimene var gull for skriving. Natta og drømmene har ikke helt sluppet taket, dagen har ikke ordentlig begynt, ingen telefoner ringte – og vi hadde jo ikke internett! Jeg hadde lenge hatt lyst til å skrive sanger selv. Hadde gitt ut min første plate med tekster av Tove Ditlevsen, og bestemte meg for å skrive noe eget til et nytt album. Jeg så på det året som et «nå eller aldri»! Samtidig var det å få barn en omveltende ting for meg, jeg ble så fylt av det, det var så overveldende og følelsessterkt at det kjentes helt nødvendig å skrive om det. Sånn kom mitt andre soloalbum, «Blå krukke», til å handle nesten bare om det å få barn.

Da Ole, faren deres, døde, skrev dere alle tre på forskjellige vis tekster, du skrev det som nå er tittelen på boka «Når du går», en utrolig sterk sang, som nå har nesten en million avspillinger på Spotify. Kan du fortelle litt om den?

– Jeg var veldig knyttet til pappa, og hadde et vilt håp om at han aldri skulle dø. Men ett år før han døde skjønte til og med jeg at han ikke var udødelig. Jeg begynte å skrive ned tanker jeg hadde om det å dø, disse tankene og spørsmålene vi går med alle sammen, som ingen kan svare på, men som vi aldri blir ferdige med å gruble på. I begravelsen hans leste jeg det jeg hadde skrevet. Med skjelvende stemme. En tid etterpå tenkte jeg at det kanskje kunne bli en sang. Så skrev jeg videre på teksten, skrev melodi til og spilte den inn.

Hva har det gjort med deg å skrive denne boka med brødrene dine?

– Jeg har lettere for å gi slipp på ting nå, tror jeg. Altså fysiske ting. Det gikk opp for meg at mye av det vi har rundt oss, har en verdi fordi det også har verdi for noen vi er glad i. Når det mennesket er borte, er det som om tingen også mister verdien sin. Ikke minst har jeg blitt enda mer klar over hvor heldig jeg er som hadde gode foreldre, som ga meg følelsen av å være verdt noe. Og ikke minst – som igjen ga meg gode søsken. Det er for meg den største arven.

Hva håper du boka "Når du går" kan være for folk?

– Jeg håper at vi skriver om noe som kan angå folks liv. Noe fint