«Den fæle følelsen av å sende en melding og ikke vite om du får svar, ble en vane som jeg helst skulle ha vært foruten»

En lang, strevsom og sorgfull vinter senere er Martes nærgående og engasjerte dokumentar fra et liv på Gaza utpekt å være vårens viktigste bok. Med den dødbringende krigen dundrende både over og gjennom den smale landstripen mellom Egypt og Israel, visste hun at hun hadde hastverk.

For å kunne konsentrere seg fullt og helt om bokarbeidet, sa hun opp jobben som underdirektør i NOREF (Senter for internasjonal konfliktløsing). Med konflikten som har vart i tre kvart hundreår som bakteppe, følger hun sporet til Al-Rantisi-familien fire generasjoner tilbake.

Gjennom denne historien er de fem ganger blitt forvist fra sine hjem og sendt på flukt. Den siste gangen, for bare noen måneder siden, ble de evakuert av britiske myndigheter og befinner seg nå i Egypt.

De kan glede seg over å være i live, resten er uvisshet. Noen «happy ending» er det ikke snakk om.

– Selv om de har kommet seg i trygghet, har de mistet så mange og så mye, forteller Marte med tunge sukk der vi sitter i norsk sommersol på Litteraturhuset i Oslo. – Teppet er dratt vekk under beina på dem. De vet ennå ikke om de klarer å gjenvinne fotfestet, og på hvilken måte. Samtidig vet jeg at de ikke har tenkt å gi seg med det første. Sånn sett er denne familien en inspirasjon og noe å feste blikket på, også for meg.

De illustrerer at menneskets vilje til å overleve, til å skaffe seg en hverdag og skape lykke i denne hverdagen, er utrolig sterk.

Evnen til å skape lykke ut fra minimale forutsetninger erfarte Marte allerede første gangen hun ble kjent med palestinsk kultur og levekår. Ifølge henne selv er både det å bli historiker og spesialist på Midtøsten noe hun «ramlet inn i». Det startet da hun studerte statsvitenskap i hjembyen Trondheim, og skrev bacheloroppgave om Midtøsten og Oslo-avtalen mellom PLO og Israel som ble inngått i 1993. Ekstrajobben for å spe på studielånet var i en klesbutikk. En av kundene var daværende leder for Palestinakomiteen, en organisasjon som siden 1976 hadde sendt solidaritetsarbeidere til en palestinsk flyktningeleir i Libanon. En dag hun var innom hadde de akkurat fått avbud fra noen som skulle dra. Da Marte ble spurt om hun kunne tenke seg oppgaven, tenkte hun hvorfor ikke? Hun var i begynnelsen av 20-årene og lysten på eventyr. Eneste betenkning var at hun nettopp var blitt sammen med ham som i dag er ektemann og far til deres to barn. Det viste seg at Palestinakomiteen trengte to, og mente at det ville være fint med en av hvert kjønn. Det ville gi tilgang til ulike rom i lokalsamfunnet.

Stemmen er begeistret når hun forteller fra oppholdet i Rashediyehleiren ved Middelhavskysten helt sør i Libanon:

– Leiren var voktet av den libanesiske hæren, og var helt avskåret fra resten av samfunnet. Vi var der et halvt år som eneste utlendinger. Jobben var blant annet å undervise i engelsk, et språk de færreste kunne noe av. Oppgaven var også å bli kjent med folk, og lytte til deres historier. Selv om vi plukket opp en del arabiske ord, ble det mye peking. Og mye latter. For to unge mennesker fra Norge gjorde det en virkelig forskjell å komme dit hvor folk hadde så lite, men likevel sto døren alltid åpen for oss. Det var stor stas for alle å ha utlendingene på besøk. Sosialt ble det et meget intenst halvår. Den første kvelden vi var alene, etter tre måneder, slo vi av lyset og lå under vinduene så ingen skulle se at vi var hjemme. Vi trengte en liten time-out.

Det neste oppholdet i Midtøsten for Marte og ektemann Olav startet i 2008. Sammen hadde de lest seg til en mastergrad i internasjonal politikk i Skottland. Tilbake i Norge jobbet Marte som vitenskapelig assistent for Midtøsten-spesialist Hilde Henriksen Waage ved Universitet i Oslo. Hun var nettopp blitt innvilget stipend for å ta en doktorgrad i historie da ekteparet på nytt flyttet på seg. Forskerarbeidet skulle ha fokus på det palestinske flyktningproblemet etter 1948. Olav Heian-Engdal ble stasjonert ved den norske ambassaden i Jerusalem. Sønnen Jesper var sju uker gammel da den nybakte familien ankom Israel.

– Jeg vil ikke anbefale noen å legge barseltiden til Jerusalem, fastslår hun og smiler før hun fortsetter:

– Etter mammapermen tok jeg fatt på doktorgradsarbeidet. Det var viktig kildemateriale å finne i israelske arkiver, selv om det krevde at jeg lærte meg en del hebraisk, i tillegg til arabisk som jeg kombinerte med mastergraden. Rent faglig hadde jeg stort utbytte av å bo i Jerusalem i så lenge som tre år.

– Men hvordan opplevdes hverdagen i en såpass beryktet by som Jerusalem?

– Politisk sett var det ganske rolige år, men en større krig på Gazastripen den første romjulen vi var der, gjorde veldig inntrykk. Det var rart å bo i et land som var i krig, men hvor du likevel ikke opplevde at den preget hverdagen, gatebildet eller folks samtaler. Selv om det var noen ganske fredelige år, er Jerusalem i seg selv et svært anspent sted. Så mye av konflikten – og historien – spinner rundt denne byen. Årene i Jerusalem er en erfaring jeg ikke ville ha vært foruten. Samtidig innrømmer jeg at jeg trakk et lettelsens sukk da jeg var ferdig med å bo der.

Før diplomatparet kom tilbake til Oslo, bodde de tre år i Washington DC. Der ble Marte så godt som ferdig med doktorgradsarbeidet, og datteren Sofia ble født. I dag er ektemannen Olav sjef for det kongelige hoff, med tjenestebolig i Slottsparken, som nærmeste nabo til Grotten. Marte Heian-Engdal har derfor bare en kort rusletur gjennom parken hvor sommeren har eksplodert i blomster på busker, trær og gartnerpleide bed. Særlig lenger unna masseutryddelsen av sivile i Gaza er det ikke mulig å komme.

Ironisk nok var det den fredfulle delen av Gaza-livet Marte ønsket å fortelle om da hun reiste dit i september i fjor. Gjennom felles kjente var hun blitt presentert for Al-Rantisi-familien, som mer enn gjerne ville dele sin kokekunst og sine fortellinger med henne.

Svaret på spørsmålet om hvorfor hun ville skrive om mat er ganske langt og ganske omfattende:

– Jeg er veldig glad i å lage mat, glad i å spise mat og servere mat til folk. Kjøkkenet er mitt favorittrom. Tanken bak den opprinnelige boken var at dersom jeg fokuserte på kjøkkenet i denne konfliktsonen, ville jeg kanskje få litt andre typer fortellinger enn hva vi får i nyhetsdekning og politisk historie. Vi har alle behov for fortellinger som er forenende, ikke bare splittende. Maten er i seg selv litt grenseløs. Den bryr seg ikke om hvem som spiser den, og hvem som lager den. Mange retter ligner på hverandre, med bare små forskjeller fra land til land. I alle år har jeg snakket om mat med alle jeg møter på min vei. Å snakke mat kan være en isbryter for å bli kjent med folk. Du kan spørre om mattradisjoner uten å ha kjent noen særlig lenge. Det er ikke privat, men det er personlig. Med seg i bagasjen fra research-oppholdet i Gaza hadde Marte en rekke oppskrifter. Planen var at hun skulle reise ned igjen 10. oktober. I mellomtiden benyttet hun høstferien i Värmland til å gjenskape noen av smakene som ble servert henne på kjøkkenet i Gaza. Lørdag 7. oktober ble hun vekket av telefonen som ikke bare smadret hennes egne planer, men snudde store deler av verden på hodet i vantro forskrekkelse.

Siden da har Marte Heian-Engdal levd tettere på denne krigen enn de aller fleste av oss. Vi andre kan dekke øynene med en pute og stikke fingrene i ørene når tv-bildene blir for brutale. Hun innrømmer at det på alle vis har vært meget slitsomme måneder med intenst skrivearbeid og mye frykt:

– Jeg har vært redd, lei meg og fortvilet både på det nære og på det overordnede, politiske nivået. I Gaza fantes en rekke mennesker som jeg hver dag måtte spørre om hvordan det gikk. Den fæle følelsen av å sende en melding og ikke vite om du får svar, ble en vane som jeg helst skulle ha vært foruten. Med min faglige bakgrunn skjønner jeg også hva denne krigen potensielt kan bety av langtidskonsekvenser og traumatisering av to folk, og to nasjoner. Palestinerne er i akutt fare. På litt lengre sikt tror jeg også at dette er en ødeleggende krig for Israel som samfunn. Samtidig var jeg opptatt av at boken ikke skulle handle bare om krigen. Jeg håper at leserne også kan bli fenget av de personlige skjebnene, og mennesker som i hvert fall tidvis lever ganske vanlige og tilfredse liv.