Kristin Valla hyller det overfladiske i ny bok

«Hvem foreldrene våre egentlig er, får vi kanskje aldri vite. Men hvem de er for oss, det bestemmer vi heldigvis selv.»

Fra romanen «Ut av det blå» 

Det nærmer seg 20 år siden du brakdebuterte med suksessromanen «Muskat». Hvordan opplevdes det?

– Jeg var bare 25 år og det opplevdes helt fantastisk og litt overveldende, men samtidig tror jeg at jeg tenkte at det sikkert var slik for alle som debuterer. Det var veldig gøy å oppleve at man ble lest av så mange. Boken min ble blant annet solgt til England og en del andre land før utgivelse, noe som den gangen var veldig uvanlig for en debutant. En del av motivasjonen for å sende inn manus til et forlag, var faktisk at jeg hadde så lyst til å bo i utlandet, og da måtte jeg finne en måte som gjorde at jeg hadde råd til det. «Kanskje jeg kan sende inn et manus og tjene masse penger», tenkte jeg, ha-ha. Det var herlig naivt, for jeg vet jo nå at på de fleste bøker tjener man egentlig ikke så mye. 

Har du følt forventningspress i ettertid?

– Det kjente jeg på. Prosessen med den andre boken var ikke så god. For det første føler du at alle ser på deg. Når man skriver sin første bok vet jo ingen at du er forfatter, da sitter man for seg selv og skriver i det skjulte. Min andre roman, «Turister», skrev jeg mest fordi jeg følte at jeg måtte. Jeg er egentlig glad for at det gikk så lang tid før det kom en ny roman.

Da snakker du om «Ut av det blå», som kom i høst?

– Toni Morrison har sagt at man burde debutere etter at man har fylt 40. Det er kanskje noe i det. Jeg husker at da jeg var i begynnelsen av 20-årene var det et så stort stress i generasjonen min om at du måtte realisere alt før du ble 30, og det kjente jeg mye på. Mens nå som jeg er i 40-årene, kjenner jeg bare at jeg har så himla god tid. Jeg har ganske store barn, jeg vet bedre hva jeg har lyst og ikke lyst til å bruke tid på, jeg har en helt annen ro i meg i dag. Jeg har også bestemt meg for å kun jobbe med skriveprosjekter som gir meg selv noe, ikke bare fôrer andres forventninger. 

Hva inspirerte deg til å skrive den?

– Jeg fikk ideen en morgen da jeg var på jobb som redaksjonssjef i motemagasinet Costume i 2006. Jeg følte at jeg måtte gjøre noe ut av leirraset som gikk i hjembygda mi Finneidfjord i 1996, selv om jeg i boken har flyttet raset til 80-tallet. At en av de fire omkomne aldri ble funnet igjen, inspirerte handlingen i «Ut av det blå». Da begynte jeg å tenke på hva som gjør at noen blir borte – forsvinner de på ordentlig eller kan det ligge en historie bak? Den ideen blandet seg sammen med alt jeg var omgitt av på jobb da, klær, sminke, og alt som vi tenker på som litt tøysete og jålete, så jeg lot Elin i boken også være redaksjonssjef i et moteblad. Jeg var lei av at folk snakket dette litt ned eller bagatelliserte det. Jeg føler på mange måter at jeg har skrevet et kjærlighetsbrev til det overfladiske, det materielle og til motebransjen.

Du hyller rett og slett det overfladiske?

– Ja, jeg tror at mange av disse tingene betyr noe i livene våre. Når vi snakker om klær og interiør, så snakker vi først og fremst om det som noe materielt. Men det materielle har også en veldig emosjonell side knyttet til spørsmål som identitet og tilhørighet – og det å beskytte seg selv. Moren i boken finner for eksempel veldig mye trøst i tingene hun har. Når hovedpersonen Elin rydder i barndomshjemmet, utløser tingene minner for henne. Jeg hadde lyst til å skrive noe positivt om det overfladiske – og om fasade, som er veldig viktig i boken. 

Du mener fasade ikke nødvendigvis er noe negativt? 

– Jeg tror de fleste oppfatter fasade som et ganske negativt ladet ord, men for meg handler det like mye om å ha et ønske om å beskytte seg selv og selvopprettholdelse. Jeg husker at jeg gjorde et intervju til Costume, der en dame fortalte meg om bestemoren sin, som hver dag sto opp, sminket seg, fønet håret og kledde seg pent selv om det ikke kom noen på besøk. Hun gjorde det for seg selv. Vi tenker at det overfladiske er knyttet til hvordan andre ser oss, men jeg tror det handler vel så mye om vår egenverd og hvordan vi ønsker å se oss selv.

Hvordan har boken blitt tatt imot i hjembygda di, som har vært preget av dette raset?

– Den føler jeg er blitt godt mottatt. Raset skjedde for over 20 år siden, men det er fortsatt et sår i bygda, så jeg tror folk synes det er positivt at historien blir holdt levende. Jeg ringte til datteren til kvinnen som aldri ble funnet etter raset. Jeg forklarte at jeg skrev en roman med utgangspunkt i raset, men der alt annet var oppdiktet, og at jeg ønsket at hun skulle vite om det. Jeg fikk lov til å spørre henne om hvordan ting hadde opplevdes, og vi hadde en fin prat. Jeg hadde lyst til å være litt ryddig, og det er et lite samfunn der alle kjenner hverandre. 

Din far har også inspirert deg, men du var litt bekymret for hans reaksjon på boken. Hvorfor?

– Moren i boken er veldig annerledes enn min mor, men faren har mange fellestrekk med faren min. Blant annet var begge direktører på Jernverket i Mo i Rana og reiste mye. Jeg tror også at det er grunnen til at det tok så lang tid å skrive historien, jeg var redd at folk skulle tro at det som skjedde med faren i boken, også hadde skjedd med pappa. Men en morgen for noen år siden satt vi og spiste frokost og snakket om debatten rundt Vigdis Hjorths bok «Arv og miljø». Plutselig sa pappa: «Jeg vil at du skal vite at det ikke er noe du ikke kan skrive om mitt liv, jeg er helt trygg på hvem jeg er». Det var utrolig frigjørende. Når han ikke var redd for det, trengte heller ikke jeg å være redd for det. I stedet fikk jeg masse hjelp fra ham. Nesten alle gjenstandene og sporene i boken har jeg funnet i pappesker hjemme hos pappa.

Du har sagt at boken er en kjærlighetserklæring til alt som er borte. På hvilken måte?

– Romanen er en slags bearbeidelse av sorgen over at den bygda jeg vokste opp i, ikke finnes lenger. Den har forandret seg, de to butikkene, postkontoret og kiosken er borte nå. Raset forandret også mye, både ved at den fine badestranden ble borte og omgivelsene endret seg, og at E6 som før gikk rett gjennom Finneidfjord, ble lagt utenfor bygda. Jeg tenker på raset hver gang jeg kjører forbi rasstedet. Du kan ikke se at noe har skjedd der, men alle vet det. Det er et sår som ikke ser ut som et sår. 

Bokens røde tråd er hemmeligheter. Hvorfor fascinerer de deg?

– Familiehemmeligheter er en av urfortellingen i litteraturen. Men det jeg synes var interessant, var den ambivalensen som Elin har når det gjelder hva det vil si å komme til bunns i familiehemmeligheter. Vil man alltid det? Hvor mye vil du egentlig vite om dine egne foreldre? Vil du at de skal være hele mennesker med alt det innebærer, eller vil du at de alltid bare skal være mamma og pappa? Jeg tror jeg hadde ønsket å vite – koste hva det koste vil. 

Har du funnet hemmeligheter i egen familie? 

– Kanskje ikke hemmeligheter akkurat, mer en oppdagelse av at foreldrene mine
har stått i ting mens jeg var barn som jeg ikke har visst noe om. Faren min var for eksempel involvert i en kjempestor nedbemanning på Jernverket, som jeg også har brukt i boken. Jeg husker at mamma mange år senere sa til meg at den perioden var tung for ham. Det hadde ikke jeg merket noe til, jeg var nok totalt selvopptatt og i min egen verden på den tiden. Jeg har tenkt en del på hvor mye de tok ut bak lukkede dører for ikke å bekymre oss barna. 

Jeg har hørt at du satte deg et mål med boken ...?

– Jeg lovet meg selv at dersom boken min ble trykket i et 2. opplag, skulle jeg gjøre noe så overfladisk som å kjøpe meg et par svarte pumps fra Manolo Blahnik. Så det skal jeg gjøre nå!