«Kampen om Narvik»: Kvinnelig komponist står for musikken

Etter å ha vært utsatt flere ganger grunnet korona-pandemien, kommer omsider storfilmen «Kampen om Narvik» til norske kinoer. Filmen har verdenspremiere i Narvik lørdag 10. desember og førpremierer i utvalgte norske byer frem til 1. juledag hvor filmen har premiere på alle kinoer over hele landet.

Den dramatiske musikken i «Kampen om Narvik» er det Christine Hals som har komponert:

– Det å være kvinnelig komponist i filmbransjen, er ikke vanlig. Derfor er jeg stolt av tilliten jeg fikk til å lage musikken til «Kampen om Narvik»-filmen. 1 time og 44 minutter med dramatisk musikk. Jeg har kjent på spenningen hele veien, forteller Christine Hals.

 Å skape filmmusikk er et spesialisert fag.

– Filmmusikk skal gå rett i hjertet med én gang, den må fungere til handlingen. Den skal ikke være for komplisert eller ta for mye plass, men skape stemning og følelser til rett tid. Så vil man gjerne skape et eget sound, jeg har laget egne instrumenter, spilt inn lyder av tog, maskiner og våpen og prosessert det. Musikk, film og lyd skal smelte sammen til en helhet.

Christine startet med å definere hvordan lyden av krig skulle låte da hun fikk de første opptakene.

– Jeg skulle skape de rette stemningene til «Kampen om Narvik» og jobbe med ulike scener underveis i prosessen. Det tok tid og det var krevende. Jeg måtte være inspirert. For å komme i flyt mediterte jeg og skapte gode rutiner. Mange kunstnere er nattdyr, meg selv inkludert, men i fjor sommer sto jeg heller tidlig opp. Fra klokken 6 er hjernen kreativ etter drømmesøvn, og jeg jobbet uforstyrret frem til klokken 10, da verden våkner og e-poster strømmer inn. Når det nærmet seg deadline falt jeg tilbake i gamle vaner og jobbet heller til klokken 6 om morgenen.

Alltid på jobb som musikkkomponist

Christine jobbet intenst med musikken, uten pauser, kun gåturer i naturen for å fylle seg med energi.

– Med en vanlig jobb er man ferdig etter arbeidstid, som filmkomponist er jeg alltid på jobb. Det er et stort ansvar, stort budsjett og mange mennesker involvert. Man kan ikke slippe taket og puste ut før man er helt ferdig.

Innen utgangen av oktober i fjor skulle alt være klart, men det ble forsinkelser underveis, slik det ofte skjer med kreative prosjekter. I midten av november var den lange prosessen ferdig, og med på laget valgte hun kor og orkestre som passet stilmessig til hennes dramatiske musikk.

– Innspurten ble som et maraton for sjelen og det kunstneriske. Det er så mange tekniske ting som må klaffe. Hvis en note mangler fra innspillingsrommene og det tar flere minutter å lete den opp, taper man verdifull tid og masse penger fordi musikerne venter. De siste delene måtte gå på skinner da jeg jobbet med et kor i London, The Pinewood Singers, som spilte inn på The Empire, og et orkester i Tsjekkia, Czech National Symphony Orchestra, som ble dirigert av Vladimir Martinka. Vi spilte også inn med en av verdens beste hornister, Richard Watkins, i London, fordi jeg hadde skrevet en solo som gikk helt til ytterpunktet av hva et horn kan klare. Jeg ville presse musikerne til det ekstreme for å gjenspeile menneskene i krigen som også ble presset til det ekstreme. Watkins’ hornsolo kommer inn et sted der en av hovedrollene er i ferd med å gå helt i oppløsning, det passer med veldig skjør og sårbar musikk akkurat der, forklarer hun.

Hva betyr denne filmen for deg rent personlig?

– Jeg har et spesielt forhold til «Kampen om Narvik» fordi min bestefar var med og kjempet i fjellene der, og fordi dette er et stort og viktig slag som har blitt oversett i norsk krigshistorie. Å få være med å fortelle denne historien betyr mye for meg. Jeg har også bodd deler av mitt liv i Troms og resonnerer veldig med naturen og menneskene der. Dette er en stor film som jeg håper vil nå ut i verden, da den har et tema som berører mange. Historien går rett inn i kjernen av det å ofre alt for friheten og landet sitt, og med det risikere å miste de man er glad i. Polen, Storbritannia og Frankrike var også med i dette slaget, og mange der vil nok føle en tilknytning. Jeg har en god følelse av at filmen vil gjøre det bra.

Hvordan taklet du presset underveis?

– Jeg har ikke hatt annet valg enn å stole på at musikken kommer til meg når jeg slipper taket. Det løsner når jeg ikke presser på for hardt. Tillit er et nøkkelord.

Og å stole på intuisjonen, og at kraften kommer til meg. Noen ganger fikk jeg panikk og kunne føle meg fullstendig talentløs. Det knuser gleden og det genuine, derfor har jeg måttet lære meg å ikke kontrollere for mye. Det er utenfor komfortsonen at vekst skjer. Jeg håper at min historie inspirerer andre til å følge drømmene sine og vite at det er normalt å være livredd og at det kanskje er nettopp det som gir kunsten din nerve. Frykt er vår største drivkraft. Dersom drømmene ikke skremmer deg, er de ikke store nok, slår hun fast.

«Du er valgt fordi du er kreativ, og har en unik stemme. Noe genuint som ikke er like lett for andre å takle», fortalte en kollega meg. Det var godt å høre i en krevende fase av prosjektet. Det er en hårfin balanse underveis som handler om å ikke miste seg selv. Det fine med filmkomposisjon er rammer og frister å forholde seg til.

Hva annet har du lært underveis?

– Jeg er jo vant til å tråkke inn på menns arenaer. Jeg betalte deler av studiene i USA ved å sage og knuse betong i Tromsø, og det sier kanskje litt om hvor mye jeg ville bli filmkomponist. For det er ekstremt tungt for kroppen og til tider farlig, når du står på stillas
5 meter opp med en boremaskin som veier 2/3 av din egen vekt. I retrospektiv kommer de erfaringene godt med når jeg møter lange og utfordrende dager i yrket mitt. Jeg er vant til å presse meg selv til det ytterst, og det tror jeg man må for å hevde seg i denne bransjen.

Sommeren 2019 ble Christines stefar diagnostisert med uhelbredelig hjernekreft.

– Det har jo også vært unormalt mange utfordringer i kjølvannet av min stefars sykdom og død, blant annet brann, kaos og annen alvorlig sykdom i familien, noe som pågikk mens jeg skrev musikken. Når man blir presset helt inn til beinet av hva man tåler, så innser man hva som er viktig i livet, så man velger bort alt overflødig. Jeg føler jeg er blitt mer selektiv med min egen tid og hva jeg fokuserer på.

Det å skrive filmmusikk er utfordrende og altoppslukende nok som det er, så når det føltes som om verden sto i brann og ramlet ned rundt meg, gjorde det ikke jobben lettere, men det passet kanskje bra med filmens handling, sier 40-åringen.

Stemmen til Elsa i «Frost»

Hollywood har vært viktig for Christine, men først flyttet hun til Sverige i 2002 for å bli sangerinne. Siden utdannet hun seg heller innen musikkproduksjon og skapte underveis musikk til studentfilmer.

– En av dem ble faktisk nominert til Oscar for beste utenlandske studentfilm.

Deretter fortsatte reisen til Los Angeles for å studere videre og komme i kontakt med filmmusikk-miljøet ved University of Southern California og faget Scoring for Motion Picture and Television.

– Der var jeg utrolig heldig som fikk mitt store filmkomponistidol James Newton Howard som mentor. Newton Howard har laget musikken til filmer som «Collateral», «Batman Begins», «King Kong», «Pretty Woman», «The Hunger Games» og «Blood Diamond».

Frem til 2021 var Christine Hals mest kjent som stemmen i den første Disney-filmen «Frost», der hun lokket frem snøen. Hun sang spesielt, kauking ble det kalt, og teknikken hadde hun lært seg da hun var gjeter i Tromsø i barndommen.

– Jeg var helt besatt av snø, vinter og kulde, så jeg følte meg svært hjemme i rollen som snødronningen Elsas indre stemme.

Christine kunne ha blitt i Hollywood, men bransjen er svært tøff. Utfordringene uteble ikke.

– En av de store Hollywood-komponistene stjal musikken min. Det var virkelig skummelt, for han truet med at hvis jeg fortalte det ville han sørge for at jeg ikke fikk flere oppdrag. Jeg var livredd for karrieren og økonomien min i nesten ett år. Samtidig opplevde jeg også at Disney valgte meg bort fra «Frost»-oppfølgeren til tross for at plottet handlet om kauking, noe jeg introduserte for dem i 2013 da jeg var solist i den første filmen. Slik er bransjen.

– Få ting skremmer meg etter de opplevelsene der! «Hva gir meg glede i livet?» tenkte jeg i den perioden. Det er musikk! Den kan ingen ta fra meg. Jeg kan alltid gjøre det jeg liker best, nemlig skape musikk.

Har du en visjon for din kreativitet?

– Jeg ønsker å komponere musikk for kreftsaken, og har en plan om å skrive en symfoni kalt «Glioblastoma», som skal vise hele reisen mot det som for de aller fleste med den diagnosen dessverre er den sikre død. Drømmen er å få inn penger til hjernekreftforskning samt å sette fokus på den grusomme kreftformen og at det vil bli nærmere samarbeid mellom forskere internasjonalt. Musikken skal hjelpe folk å få ut sorg og sinne, men også finne håp, trøst og forløsning. Jeg skriver musikk fordi jeg elsker det og MÅ, og jeg vet at det å velge et så usikkert yrke virkelig har utviklet meg som menneske. Det ønsker jeg å bruke i musikken. Jeg ønsker å bruke talentet mitt til å gjøre verden litt bedre. Jeg finner selv både trøst og inspirasjon i andres musikk, og drømmen min er at andre skal finne det i min musikk, avslutter Christine Hals.