"Det som slo meg da jeg ble gravid, var at man blir veldig bevisst på sine egne feil og mangler"

Jeg kan ikke få takket nok de som viser frem offentlig den totale sårbarheten, sammen med humor og vellykkethet. At man kan være et helt menneske selv om man er full av motstridende følelser. Håpløshet og angst på den ene siden, glede og selvironi på den andre. Den store svenske popstjernen Sarah Klang gir meg troen på at det er like bra som noe annet, kanskje til og med mer spennende. I hvert fall i kunsten. Jeg har aldri intervjuet Sarah før, men gjennom musikken og stemmen kjente jeg likevel de lagene.

For man kan faktisk snakke om klangen av Sarah. En uhorvelig vakker stemme hvor man kjenner levd liv, sorg, lengsel, glede og humor på samme måte som i tekstene hennes. Da Sarah Klang ga ut sitt debutalbum «Love in the Milky Way» i 2018, var hun 25 år gammel, og den kjente svenske journalisten Jan Gradvall skrev: «Når Sarah synger, så knekker man. Dette er det beste svenske debutalbumet noensinne» Hun vant også «årets album» på den svenske Grammisen, og siden har det bare gått fremover.

Hennes fjerde album, «Mercedes», har sanger som for eksempel «Belly Shots», som beskriver popstjerne-tilværelsen blandet med en lengsel etter et mindre selvopptatt liv, et liv med barn.

Fordi jeg er så bergtatt av Sarah Klang, skvetter jeg til når hun selv ringer 20 minutter før avtalt tid. Hun har glemt å levere et viktig ark i barnehagen til datteren Mercedes, og spør om vi kan utsette noen minutter. Klart vi kan! Datteren er jo kilden til det vidunderlige fjerde albumet med navnet «Mercedes».

Du kan velge om du ikke vil svare, men siden albumet ditt handler om å få barn, så tør jeg å spørre: Husker du hvordan du reagerte da du ble gravid?
– Det var alle følelser på en gang. Jeg var på jobb i Stockholm og ble så redd og glad og trist og stressa. Det var noe jeg og kjæresten min hadde sagt at vi ville, likevel ble jeg fullstendig i sjokk når det skjedde! Akkurat som jeg ikke visste hvordan man ble gravid, ha ha!

Sangen Mercedes starter «I come from a broken family – I hope that my baby can make it heal», kan du fortelle om den?
– Jeg hadde bare vært gravid i ni uker da jeg skrev sangen. Jeg skriver nesten alltid om livet mitt, og tar ett år om gangen. Så jeg bestemte meg for at denne plata skulle handle om alt som skjedde rundt det å få barn. Jeg er en engstelig person og urolig laget, så det å ha et prosjekt, noe utenfor meg selv som jeg kunne fokusere på, hjalp masse. Jeg bestemte allerede da at hun skulle hete Mercedes, så sangene er vel nesten som et brev til henne. Lengselen og forventningene jeg hadde til at hun skulle komme. Men jeg beskriver også hvordan jeg følte meg tung, hadde mareritt og at selv om min oppvekst ikke bare hadde vært bra, ville jeg gjøre alt for at hennes oppvekst skulle bli det.

Hvilke prosesser satte graviditeten og låtskrivingen i gang hos deg?
– Det som slo meg da jeg ble gravid, var at man blir veldig bevisst på sine egne feil og mangler. Jeg har alltid villet ha barn, men jeg tenkte alltid på et fremtidig meg som et annet menneske. En som var helt på plass og som hadde løst alle de sidene av meg selv som jeg ikke liker eller er vanskelige. I begynnelsen av graviditeten booket jeg terapi flere ganger i uka. Planen min var at jeg skulle fikses, så jeg tenkte: Jeg har ni måneder på å bli et helt menneske!

Ni måneder på å bli et helt og perfekt menneske, høres ut som et bra konsept!
– Ja, men det er jo ikke sånn det funker, dessverre, så det måtte jeg bare gi opp. Det jeg lærte i stedet, er at det ikke er så farlig. Man er den man er og gjør sitt beste. Jeg hadde alltid hatt et bilde av hva en mor eller forelder er – og det er jo et veldig voksent menneske. Jeg fylte 30 år da jeg fikk Mercedes, og tenkte: Åh, jeg er en sånn ung mamma. Et barn som har fått et barn. Haha, men det er jo feil, jeg er vel det man kan kalle en middelaldrende kvinne, sier Sarah, som er 31 år gammel.

Selv er jeg blitt over 50, og var sikker på at jeg skulle føle meg voksen, men jeg tror bare det har vært hemmelig at de fleste bærer med seg kompliserte følelser, usikkerhet og barndom, mer eller mindre gjennom hele livet. Ja, det virker som det har vært en hemmelighet som hver og en må finne ut av selv. Det at man føler seg ung og voksen, usikker og selvsikker, dum og klok om hverandre.

«A Beautiful Dream» høres ut som en lykkelig sang og du synger om en snill, kjærlig partner, men den har mørket i seg også?
– Ja, jeg var i skikkelig dårlig form, for jeg fikk alle svangerskapsproblemer man kan få. Jeg hadde for eksempel «restless legs», sånne slags elektriske støt og rykninger i beina som var helt ukontrollerte, så jeg ikke kunne hvile. Jeg gikk ute om natten og mumlet for meg selv, full av hormoner. Så jeg sov aldri, så da ble jeg ganske gal, og jeg klarte ikke å spise heller. En kveld så jeg skrekkfilmen «Rosemary’s baby» selv om alle sa: ikke se den! Men da jeg så den, tenkte jeg: Dette er bare en dokumentar om hvordan det er å være gravid. Det er ikke skrekkfilm, dette er mitt liv! Haha!

Det virker på albumet som du brukte ekstra tid på å se på din egen oppvekst også, som for eksempel i sangen «Halloween Costume»?
– Jeg visste jeg skulle få en jente, og da begynte jeg å tenke på meg selv som ung jente og alt det jeg opplevde da jeg vokste opp. Jeg har egentlig aldri tenkt tilbake på ting, men har bare tenkt fremover. Nå var det uunngåelig å ikke tenke tilbake. Jeg vokste opp med å flytte rundt utrolig mye til små rare steder i Sverige. Jeg startet å feste og drikke da jeg var 13–14. Jeg får frysninger og blir redd av å tenke på alt som kunne skje og hva som faktisk skjedde.

Hva gjorde det for deg å se tilbake på oppveksten?
– Jeg skulle ønske at jeg kunne si at det gjorde godt, men det kan vel kanskje hende at det vil føles sånn senere. Jeg ble mye sint, lei meg og skuffet i en tid der jeg egentlig bare skulle være opptatt av mitt eget barn, som jo er litt dumt. Men jeg tenker at det sinnet kommer til å gå over og at det å jobbe seg gjennom det er verdt det, når jeg er ute på den andre siden med litt mer perspektiv og aksept. Nå blir disse tankene en del av det neste albumet mitt, så det kan jo være fint det også.

Tenk at du klarer å lage så mye vakkert av det som er hardt og vondt, som du gjorde med «Mercedes»!
– Jeg var som i en rar Lars von Trier-aktig film i ni måneder, og var redd for at det kom til å bety at jeg ville få svangerskapspsykose eller fødselsdepresjon fordi det var så fælt. Men det utrolige var at i det sekundet Mercedes var født, forsvant alt sammen og jeg følte meg normal. Det var så deilig. Likevel har jeg hatt et stereotypisk første år som mamma, og noen ganger tenker jeg at jeg er verdens verste, som jeg skriver om i sangen «Worst Mom».

«Worst Mom» har en så fin musikkvideo som man kan se på nett. Det ser litt slitsomt ut, men hvordan har du det med det nå?
– Jeg har landet som mamma, men samtidig synes jeg at Mercedes hele tiden blir ny. Nå når hun har begynt å prate så mye, tenker jeg plutselig: Hvem er du? Hvorfor spør du meg om alle disse tingene? Skal du bo her? Haha, men 85 prosent av tiden er det fantastisk, gøy og man ler så mye med barnet sitt, og resten av tiden er jeg som en utslitt, oppvridd klut.