Cecilie Enger: - Jeg synes egentlig alle som lever slik de ønsker er modige

«I et forferdelig øyeblikk tenkte Bertha at det hun trodde og ønsket, var en misforståelse. Men det var det ikke, det var begges overraskelse over å stå der på kontoret, og vite at alt var kjent og likevel nytt og fremmed.»

Fra romanen «Det hvite kartet»

Hva inspirerte deg til å skrive historien om «mannedamene» Bertha og Hanna, som jo er basert på en sann historie? 

– Jeg så et svart-hvitt fotografi av de to kvinnene for mange år siden. Og ble så fascinert! Nesten bergtatt av to aldrende damer, i herrehatter og frakk, alvorlig avbildet på trappen til hjemmet sitt i Haugesund. Bildet var tatt en gang i mellomkrigstiden. Jeg klippet det ut av et fotoblad, og hadde det lenge på en oppslagstavle før jeg bestemte meg for å finne ut hvem de var. Det finnes ikke veldig mye dokumentasjon om livene deres, men nok til at jeg hadde lyst til å finne ut det som lot seg finne, og så dikte videre på deres historie.

Hvem var de? 

– De ble født i en tid med store omveltninger, i siste halvdel av 1800-tallet. De kom verken fra borgerskap eller overklasse, men fra sild og poteter og hardt arbeid, uten noe videre skolegang, og så ble de verdens første kvinnelige skipsredere. Og de levde tett sammen hele sitt voksne liv. I min roman lever de som lesbiske, som absolutt er tenkelig at de var. Men dette er i en tid da man knapt trodde at kvinner hadde noe seksualliv, og at kvinner skulle være åpne om å kunne elske kvinner på den måten, er fullstendig utenkelig. Lesbiske «fantes» verken i vokabularet, i folkesnakket, i lovverket eller noen andre steder. Og homofili var forbudt i enda hundre år. Likevel ble de to «mannedamene» i Haugesund akseptert som forretningskvinner og kompanjonger.

Hva var det med deres historie som fascinerte deg nok til å lage en roman om dem? 

– Det er så mye ved dem jeg synes er fascinerende, det at de skapte muligheter i en tid som var så annerledes enn vår egen. Vi snakker om en forventning til kvinner som stort sett dreide seg om å bli gift og få barn. I tillegg til arbeid med jord og dyr. Men de traff hverandre i et værhardt gruvesamfunn på Karmøy, de slo seg sammen som unge forretningskvinner, bygde seg en formue på manufaktur, og etter hvert kjøpte de gamle skip. Det fantes kanskje kvinnelige redere før også, enten som enker etter skipsredermenn, eller som arv etter en far. Men aldri før hadde kvinner investert i skip med egne penger. Hanna, som var rederiets ansikt utad, mottok og sendte brev signert «Herr Brummenæs». Dette var jo lenge før kvinner fikk stemmerett, og i en tid da kvinner mistet myndighet over det meste den dagen de giftet seg.

De kalles historiske pionerer. Hvorfor? 

– Det «pioneraktige» ved dem er at de skapte rederiet Brummenæs og Torgersen på begynnelsen av 1900-tallet. Og drev det med overskudd i mange tiår.

Hvorfor ble de kalt «mannedamer»? 

– Jeg er litt usikker på om de ble kalt «mannedamene» mens de levde, eller om det er et navn som er satt på dem siden. For selv om de var oppsiktsvekkende på sin måte, var de nok også akseptert. Synlige, driftige, originale. De kalte seg kompanjonger. Men de kledde seg ikke som andre kvinner i sin samtid. Særlig Hanna, hun gikk kledd i herrehatt, gjerne frakk, skjorte, og stilte seg bredbeint på skipsdekket og ga kommandoer til de ansatte på skipene. 

«At de ender livet som skipsredere med eget, stort hus, og millioner på konto, kan nok sees på som en klassereise av de helt store»

Hvorfor vakte stilen deres så mye oppsikt? 

– Jeg tror ikke stilen egentlig vakte så veldig mye oppsikt, og det var mye som før i tiden også kunne finne veien innenfor begrepet normalt. Jeg er ikke sikker på om vi i dag er mer rause overfor folk som skiller seg ut, det er bare andre ting som vekker oppmerksomhet. En stund var man kanskje opptatt av at Hanna gikk maskulint kledd, men så ble en ung kvinne gravid uten å være gift, og da glemte man en kvinne i herrehatt og frakk. 

Var damene feminister forut for sin tid? 

– Jeg er ikke sikker på om Hanna og Bertha var utpregede feminister. På flere områder var de kanskje også konservative. Og de sto ikke opp mot det etablerte, slik andre kvinnesakskvinner gjorde. Men de var begge tilhengere av kvinners stemmerett, og Hanna gjorde seg bemerket i politikken. Men ikke som spesielt radikal. Jeg tror først og fremst de var feminister på den måten at de gjorde det de ønsket, selv om det ikke var forventet. De bare gjorde det likevel. På den måten var de forbilder.

Synes du at de var modige? 

– Ja, jeg synes de var modige. De tålte å stikke seg ut. Tålte å leve annerledes enn datidens normer tilsa. Men de kunne jo ikke leve synlige, åpne liv heller, som må ha vært slitsomt for dem, eller kanskje tungt. Hva vet jeg. Jeg synes egentlig alle som lever slik de ønsker – uten at det ødelegger for andre – er modige.

Hva tenker du om at de måtte holde sin kjærlighet skjult i alle år? 

– Jeg tenker at det er naturlig, og at noe annet ville vært helt umulig. Vi snakker om en tid da folk ikke ante at kvinner kunne være seksuelt tiltrukket av andre kvinner. En tid uten opplysning om kvinners seksualitet overhodet. Selv om lesbisk kjærlighet naturligvis eksisterte. Men de levde tett sammen fra de var i tjueårene. De skapte seg et felles arbeidsliv, bodde sammen, skrev gjensidig testamente og ligger gravlagt sammen. Spørsmål om etikk dukker jo opp når man dikter om mennesker som har levd. Men jeg synes ikke lesbisk kjærlighet er noen kontroversiell ting å dikte om Hanna og Bertha. De to levde et liv som «i et ekteskapslignende forhold», som Bertha uttrykte det.

Boken er også en bok om klassereiser. På hvilken måte? 

– Hanna kommer fra trange kår, faren dør tidlig på havet og moren livnærer seg ved å leie ut soveplass i et bittelite hus. Bertha vokser nok opp i litt romsligere økonomi, men likevel er det hardt arbeid og lite utdannelse de er omgitt av. At de ender livet som skipsredere med eget, stort hus, og millioner på konto, kan nok sees på som en klassereise av de helt store.

Du kommer selv fra en kunstnerfamilie ... 

– Jeg vet ikke om jeg kan kalle det en kunstnerfamilie, men kunst, musikk, teater og litteratur har vært viktig og til stede i livet for både moren og faren min, og noe jeg var omgitt av i oppveksten. Familien på morssiden var nok det vi kan kalle en kunstnerfamilie. Morfaren min arbeidet på Nationaltheatret, mormoren min var malerinne. Og det er flere på den siden av familien som lever av å skrive.

Hvordan tror du familien har påvirket deg? 

– Jeg er helt sikker på at bakgrunnen min har påvirket meg til å velge retning i livet. Både litteratur og journalistikk. Moren min var teaterjournalist i Aftenposten, og journalistutdanningen min var absolutt ikke tatt ut av løse luften. Men at jeg forble journalist i over tretti år, kan jeg godt ta æren for selv. Jeg har vært heldig og fått jobbe med featurejournalistikk i Dagens Næringsliv i mange år, inntil jeg sluttet for et par år siden for å være forfatter på heltid.

I 2013 kom du med en veldig personlig prisbelønt roman, «Mors gaver», inspirert av din alzheimersyke mor. Hvilket forhold har du til denne boken i dag? 

– Jeg kan vel si at jeg er glad for den boken. Jeg syntes det var vanskelig og fint å skrive den, og ble utrolig takknemlig for måten den ble mottatt på.

På hvilken måte var den annerledes å skrive enn dine andre romaner? 

– Å skrive «Mors gaver» var annerledes på nesten alle vis, fordi den handler om min egen familie. Og fordi jeg lurte på om jeg hadde rett til å skrive om moren min, som var syk. I den romanen skriver jeg også om mange andre mennesker, og det var viktig for meg at de på forhånd leste og kjente seg igjen. Det ekstra fine med den romanen var at det jeg trodde var særegent og bare gjaldt vår familie, viste seg å være ganske allment og gjenkjennelig for veldig mange! Det var rett og slett en gave å oppleve.

Jeg har lest at du er mer interessert i å intervjue andre enn å bli intervjuet selv. Hvorfor? 

– He-he, jeg synes vel bare at det er mer spennende å høre folk fortelle. Jeg er interessert i historier og andres kunnskap, og de får man ved å være nysgjerrig. Når det er sagt, er jeg også takknemlig for muligheten til å snakke om denne romanen.

Hva er det beste med å være forfatter? 

– Tja, jeg synes det både er skummelt og fantastisk å være forfatter. Jeg er alltid litt engstelig for at jeg ikke skal få til å skrive, at jeg ikke skal ha en idé som holder til en roman, at – ja, tusen ting. Samtidig som jeg nesten ikke vet om noe bedre enn å ha en dag med manus, med konsentrasjon, når jeg får teksten til å leve, når jeg bare er «inne i» skrivingen. Da kan det fylle meg helt, og jeg vil bare være i den flyten.

Og hva jobber du med nå? 

– Nå jobber jeg med en roman. Og det er første gang i livet at jeg har skrevet meg langt inn i en ny bok før den forrige er utgitt. Det kjennes fint.