Bokaktuelle Nina Lykke: – Jeg tiltrekkes av kriser

«Man bør ikke undervurdere hvor tiltrekkende gifte, eldre menn kan virke på barnløse kvinner i midten av tredveårene. Utilgjengelighet kan virke svært skjerpende på appetitten. Disse mennene henger der som overmoden frukt, det er bare å se litt hardt på dem, så faller de ned.»

Fra romanen «Full spredning» 

Det tok helt av med debut-romanen din «Nei og atter nei» for tre år siden. Hvordan opplevdes det?

– Det er fortsatt litt uvirkelig. Senest i går sa jeg til mannen min: «Tenk om alt dette bare er en drøm?» Det viktigste av alt er at jeg kan leve som forfatter nå. Men jeg har ikke hatt suksess over natta, altså. Jeg var jo 45 år da jeg debuterte med en novellesamling, og så var jeg 52 år da det tok av med «Nei og atter nei». Det skjedde ikke med en gang boken kom, men da pocketen ble gitt ut et år senere. Og så ble boken solgt til Tyskland, Sverige og Danmark. 

På hvilken måte har livet ditt endret seg etter suksessen?

– Jeg har fått et femårig arbeidsstipend fra staten. Det var fantastisk. At suksessen kom i en alder av 52 år, gjør at jeg ikke føler at jeg jobber nå. Jeg føler at jeg har pensjonert meg og kan holde på med det jeg har lyst til. For meg er nemlig skriving ikke jobb, det er noe jeg alltid har gjort ved siden av å jobbe fullt. Og nå er det i tillegg noen som betaler meg for å gjøre det! 

Du bruker mye humor når du skriver, veldig mørk humor som er blitt varemerket ditt ..?

– Jeg liker å bruke humor i bøkene mine fordi jeg liker å lese det selv. Jeg ser humor mange steder: på t-banen, i middagsselskaper, på gata, jeg synes det er veldig mye som er veldig morsomt – uten at nødvendigvis andre synes det. I mellommenneskelige relasjoner er det mye komikk, eller er det kanskje bare jeg som synes det? Jeg har det med å le litt mye noen ganger – og litt upassende. Men jeg tror ikke jeg hadde overlevd om jeg ikke kunne bruke humor, i vanskelige situasjoner er det som antidepressiva. 

Både «Nei og atter nei» og din nye roman «Full spredning» handler om eksistensiell krise etter utroskap og skilsmisse. Hvorfor denne fascinasjonen for temaene?

– Oppløsninger er vel en rød tråd i forfatterskapet mitt. Jeg tiltrekkes av kriser, og dette er jo de største eksistensielle krisene etter kreft og pest og død. Vi lever ikke i krig, vi har det veldig fredelig, så i middelklassen i Norge er det utroskap og skilsmisser som er dramaet. Det er også spennende å se nærmere på når man havner på bar bakke, uansett om man var skyld i det selv eller ikke, men hvem er man egentlig når man har mistet så mye?

Det er mye utroskap i bøkene dine. Hvorfor?

– Utroskap er fascinerende, alle fordømmer det – selvfølgelig, men så ramler man plutselig utpå selv og tenker «men dette var jo noe spesielt». Plutselig skjønner man det innenfra. Men det viktigste er at jeg er fascinert av at folk gjør en ting og sier noe annet.

Hva mener du?

– Det er det samme med å spise og drikke og trene og sånt, vi vil en ting, men så gjør vi noe annet. Vi later som om vi er rasjonelle, men så er vi ikke alltid det. Likevel fungerer samfunnet. Er ikke det rart?

Utroskapen får store følger for den skyldige i begge romanene dine. Er det litt moralisme ute og går?

– Selvfølgelig, det er vanskelig å la være. Det er galt å lyve og gå bak ryggen på noen vi er glad i, vi er jo alle enig i det, likevel skeier vi ut iblant, vi er dårlige til å stå imot fristelser – om det gjelder boller, alkohol eller en annen enn partneren vår. Vi er heller ikke utstyrt til å takle all den friheten og alle de valgene vi til enhver tid må ta. Vi jager det perfekte. Å velge den perfekte filmen på Netflix, der det er 35 millioner filmer å velge mellom, gjør det vanskelig og ender opp som stress. 

Har du selv opplevd utroskap?

– Jeg er gift nå, men jeg har jo vært på begge sider av bordet, det har jeg, og det tror jeg de fleste som har levd såpass lenge har. Jeg har selv kjent på begge situasjoner, men det manglet heller ikke på inspirasjon til bøkene fra vennekrets, familien og øvrige omgivelser. Utroskap skjer jo hele tiden.

Hvordan har det vært å gjenoppleve det når du har skrevet om temaet?

– Selvfølgelig er det et vondt tema å skrive om. Men det er der humoren kommer inn. For vi tar oss selv veldig alvorlig, og vi tror at vi er flinkere enn vi er, men så går vi i baret. Og da blir vi opprørt – det er mye drama hele tiden. Hjernen vår elsker drama og konflikter, derfor er det bra å le litt av det, å få det litt på avstand. Samtidig som temaet er veldig alvorlig, er det kanskje sunt å drite det litt ut også? 

I begge bøkene går hovedpersonen gjennom en skilsmisse. Det har du også gjort. Dro du veksler på egne erfaringer i bøkene?

– De ytre omstendighetene er ganske annerledes enn i mitt tilfelle, jeg var 34 år da jeg ble skilt, og det foregikk forholdsvis udramatisk uten noen andre i kulissene. Det lar seg ikke bruke litterært. Men jeg gikk likevel gjennom en livskrise, så jeg kan jo relatere til det. 

Du har sagt i et intervju at det er naivt å tro at kjærligheten skal vare livet ut. Hva mener du med det?

– Det jeg egentlig mente med det, var begjæret og spenningen. Det sier seg selv at det må ta slutt på et tidspunkt. Kanskje ikke helt slutt, men i alle fall dabbe av. Lidenskap og forelskelse har ofte en best før-dato. Nesten alle ekteskap som varer over 10–20 år har på et eller annet tidspunkt et knekkpunkt. Om det er utroskap eller underslag eller kreft eller noe annet dramatisk som gjør at det blir en krise, enten styrker det forholdet eller ødelegger det. Det synes jeg at jeg ofte ser.

Bøkene dine er «midtlivskrise-bøker» der ingen er fornøyd med det de har. Hvor kommer all denne misnøyen fra?

– Jeg tror kanskje at mange av oss har en rastløshet i oss, noen mer enn andre, vi vil hele tiden videre. Det er den evige ubalansen mellom trygghet og spenning, for vi trenger trygghet, men så blir vi etter hvert rastløse. Det er en uløselig konflikt i livet for veldig mange av oss.

Forventningene til den nye boken må ha vært høye etter forrige suksess?

– Den forventningen er litt som en pølse i slaktetiden, for jeg har så store forventninger selv. Jeg husker at det var sånn med «Nei og atter nei» også, på et tidspunkt ville jeg kaste hele manuset, for jeg trodde ikke det gikk. Jeg kan også plutselig tro at jeg har plagiert noen, men jeg har jo bare lest mitt eget manus hundre ganger. Og skrevet det. Man blir litt gal og mister til tider gangsynet helt når man er i prosessen med å gi ut bok. 

Vi har valgt å trykke «Pang du er død» fra novellesamlingen din «Orgien, og andre fortellinger» fra 2010 på de neste sidene. Hva inspirerte deg til å skrive den? 

– Den er inspirert av en virkelig hendelse, fra da jeg selv som singel for lenge siden drev med nettdating. Og da opplevde jeg noe av det samme som i novellen. Etter at fyren sendte meg en kjip melding etter daten vår, hadde jeg lyst til å skrive tilbake «pang du er død». I stedet satte jeg meg ned og skrev novellen.