Ondskap skremmer og fascinerer. Fascinasjonen skjer åpenbart på avstand. Om du kommer for nær, vil du trolig være mer skrekkslagen enn betatt.
Noen få ganger i livet har jeg støtt på mennesker som har fått meg til å undres: Er han eller hun ondsinnet, eller kanskje bare dum? Kan hende vedkommende er nummen i følelseslivet, og dermed ikke i stand til å føle andres smerte. Eller sitter det en jævel der inne?
Derimot har jeg aldri møtt et menneske som har fått meg til å konkludere med at han eller hun regelrett er ond og farlig. Punktum.
For hva vet vi vel om andre?
Vi vet at vi alle kan bli presset til å reagere. Bli rasende. Ta igjen. Bli iskalde og uberørte. Å stenge av kan også være en reaksjon. Utenfra ser vi bare en flik av noen. Aldri hele mennesket. Og det hender at vi overreagerer. Putter i bås. Feilbedømmer.
Antagelig er det bare en glipp. Et øyeblikk hvor vi mister oss selv. Hvor det kultiverte skrelles av, og reaksjonen står igjen. Men ikke mennesket. I terapeutiske prosesser søker vi å få øye på saker som sinnet vårt, the mind, helst ikke vil vite om. Vi åpner for ubehagelig innsikt.
For det letteste er å peke utover. Hans feil. Hun begynte. Det er enklere å se på seg selv som et snilt offer, heller enn aggressiv bitch. Og sannheten om hvordan vi til enhver tid har det, finner vi i tanker og følelser. Ved å overvåke oss selv, kan vi erkjenne at nå «såret jeg den andre». Eller «nå lyver jeg». Kanskje «det der var helt unødvendig» og «nå er jeg misunnelig».
Vi ser en flik av oss selv. Og får muligheten til å endre på noe. Til å gi slipp. Det kalles selvutvikling. Man jobber med å bli et bedre menneske. Følelser er pekepinner som kan hjelpe oss å vokse. De er ikke noe å være redd for. Verken våre egne eller andres. Følelser forteller oss noe om situasjonen vi står i. De er ikke permanente. De går over. Og når du har vært inne i noen opprivende, så vil du elske roen etterpå.
Noen få mennesker, omtrent en prosent av befolkningen, har ekstremt dårlig kontakt med følelsene sine. Det er genetisk, de har ikke valgt det selv. Om slike mennesker opplever traumer, så kan de bli farlige å omgås. De har ikke det samme måleutstyret som vi andre, med følelser som kommer og går. De føler verken frykt eller empati. Derfor gjenkjenner de heller ikke slike følelser hos andre. De har problemer med å lese på et ansikt hvordan den andre har det.
Populært kalt psykopater, men den diagnosen brukes ikke lenger. Det handler om mennesker med anlegg og trekk som samlet sett gir en psykopatisk karakter. Slike mennesker treffes ikke på annethvert hjørne – men de finnes. Ofte i maktposisjoner. Robert Hare, professor ved University of British Columbia, anslår at rundt én prosent av den amerikanske befolkningen er såkalte psykopater.
Han har laget denne oversikten over stillinger som skårer høyt på «psykopatbarometeret»:
Administrerende direktører, advokater, mediepersoner, salgspersoner, kirurger, journalister, politi, prester, kokker og offentlige tjenestepersoner.
Mens disse yrkene skårer lavest på «psykopatbarometeret»
Omsorgsarbeidere, sykepleiere, terapeuter, håndverkere, stylister, lærere, kreative yrker, leger og regnskapsførere.
I studien «The dark core of personality» har forskerne Moshagen, Hilbig og Zettler samlet ni mørke personlighetstrekk i noe de kaller D-faktoren, og regnet på hvor stor statistisk sannsynlighet det er for at de ulike trekkene overlapper hverandre.
Det viste seg at hvis man først har en brist, så har man gjerne flere. Disse ni kategoriene er med:
- Egoisme – meg selv på bekostning av andre
- Machiavellisme – målet helliger middelet
- Overlegenhet – føle seg bedre enn andre
- Selvpromotering – demonstrere sin status
- Narsissisme – selvopptatt
- Ondsinnethet – å skade andre med vilje
- Psykopati – mangel på empati
- Sadisme – nyte å skade andre
- Skruppelløshet – uten samvittighet
Med høy D-faktor er det mulig at du både lyver, stjeler, lurer, skader andre, skryter og nyter å se andre lide. Ifølge forskerne, er det også sannsynlig at du er ekstremt aggressiv eller voldelig.
Men det skal mye til for å havne i D-faktoren. Tiden har endret hvordan vi ser på ondskap, skriver Videnskab.dk. For 100 år siden oppfattet psykologer ondskap som noe som fantes i den enkelte. At man ble født ond.
Etter 2. verdenskrig og konsentrasjonsleirer, oppsto en ny forståelse av ondskap: Konkrete situasjoner kan gjøre mennesker onde – selv om de i utgangspunktet har en normal psyke.
På 70-tallet kom sosialpsykologien frem til at roten til ondskap ligger i samfunnet. I dag vet vi at både gener og miljø spiller inn. Og at uheldig genetikk kombinert med traumatiske opplevelser tidlig i livet, kan forme mennesker på en måte som ikke er ønskelig – verken for samfunnet eller den enkelte.
Så elsk følelsene dine. Følelser er med på å utvikle oss som mennesker. De viser hvor vi står. Og den innsikten gir oss som tilhører 99 prosenten, en mulighet til foredling
Se også: Hva er empati?
