Lene Wikander Reise: Svalbard - en ørken på vinterstid

Jeg er ikke typen som liker snø, vinter og kulde. Mesteparten av voksenlivet har jeg sørget for å være alle andre steder enn nordkalotten vinterstid. Men da forfatter Anne B. Ragde inviterte til sin favorittby Longyearbyen på Svalbard da jeg laget Tara-serien «Mitt sted på jorden», kunne jeg jo ikke takke nei.

Vi dro mot slutten av det de kaller «solvinteren» der oppe. Solvinteren er den mest populære tiden for turister å besøke Svalbard og strekker seg fra 1. mars til 16. mai. Og riktignok fikk vi noen dager med sol, men også stiv kuling med snøstorm i kastene. Og når Svalbard sier vinter, mener de noe i retning av fimbulvinter.

Jeg var fullstendig tapetsert i stillongs, ullgensere, polvotter, en heldekkende form for sparkebukse av typen bobledress, og toppet antrekket med en diger pelslue jeg akkurat hadde kjøpt i Russland. Likevel frøs jeg. Man tager hva man haver når antall badedrakter langt overstiger mengden polarutstyr i klesskapet.

Jeg må innrømme at jeg var litt mutt av sjokk mine første timer på Svalbard. Omgitt av is og snø på alle kanter, pluss varselskilt mot isbjørn overalt, var det vanskelig å se særlig optimistisk på egen overlevelse de neste fem dagene.

Men Anne hadde revolver mot eventuelt angripende isbjørn, varm leiebil og noen helt fabelaktige venner hun tok oss med på besøk til. Så sakte, men sikkert, tinte jeg opp sånn mentalt sett.

Jeg elsker ørkenlandskap. Det er noe med det golde, ugjestmilde, nærmest utenomjordiske ved en endeløs ørken som griper meg i hjertet og får meg til å tenke tanker om hvor stort universet er. Hvor liten jorden er og hvor praktfullt det er at livet i det hele tatt eksisterer i et endeløst kosmos av stjerner som fødes og dør. Og landskapet på Svalbard er som en slags ørken på vinterstid. En is-ørken. Navnet «Svalbard» er av norrønopprinnelse og betyr «den kalde kysten».

Det er omtalt i flere islandske årbøker allerede på 1100-tallet. Svalbard ble norsk territorium ganske så motvillig. Allerede i 1890 ble Norge bedt om å gjøre krav på øygruppen, men det skulle gå tretti år før regjeringen etter lange forhandlinger godtok et fransk utkast til traktat ved Paris-konferansen i 1920.

En av grunnene til at vi skrev under på den, var den formidable forskningsinnsatsen til den unge realfagstudenten Hanna Resvoll-Holmsen. I 1907 og 1908 hadde hun nemlig utført et pionerarbeid om plantelivet på Svalbard, støttet av selveste fyrst Albert I av Monaco.

Til tross for sitt macho image med senere gruvedrift, våpen, isbjørn, villmarkens sønner og utgangspunkt for polarekspedisjonen til Roald Amundsen, var det ikke bare en sterk kvinne som satte Svalbard på norgeskartet, men også sterke kvinner som holder hjulene i gang der den dag i dag. Dessuten har det vært en del villmarkens døtre opp gjennom tidene som har blitt mer eller mindre forbigått i tundraens taushet når den testosteronbefengte polarhistorien skal fortelles.

En av de mest fabelaktige var kanskje Wanny Woldstad som overvintret som fangstkvinne på Svalbard hele fem vintre og utga boken «Første kvinnesom fangstmann på Svalbard». Jepp, på trettitallet måtte en fangstkvinne fortsatt titulere seg som mann for å bli akseptert som folk.

Da mannen til Wanny døde av spanskesyken, bare 27 år gammel, kjøpte hun seg en Ford T og startet som drosjesjåfør i hjembyen Tromsø for å forsørge seg og sine barn. Noe som i seg selv var et uhyre uvanlig yrke for kvinner på den tiden. Det var imidlertid i jobben som drosjesjåfør at hun kom i kontakt med flere fangstmenn fra Svalbard og ble fascinert av historiene deres om livet i villmarken. Så vinteren 1932 pakket hun snippesken, tok sønnene med seg og dro til Svalbard der hun overvintret i Hyttevika ved Hornsund de neste fire årene.

Det er umulig å ikke la seg imponere av kvinner som Wanny, som forut for sin tid, mot alle odds og med tonnevis av mot og vilje, fulgte sin indre stemme og ikke alle de andre stemmene som fortalte henne at hun måtte oppføre seg annerledes.

Det finnes et praktfullt bilde av Wanny som står solid plassert med rifla i hånden midt mellom to felte isbjørner. På mange måter var og er Arktis en moderne frisone der både kvinner og menn har fått prøve ut ulike roller og arbeidsoppgaver. Så kanskje det er på tide at vi slutter å se på Arktis som en setting for menns heltemodige erobringer?

I hvert fall var det sånn jeg tenkte da Anne skulle ta oss med på snøscootertur til Tempeldalen, sånn ca. 50 kilometer utenfor Longyearbyen. Vi skulle dra med Annes bestevenn på Svalbard, Leif, og hans kone. Leif var en aldeles herlig finnmarking med så mange jern i ilden at jeg vil driste meg til å kalle ham «Altmuligmannen på Svalbard».

Kona hadde vi ennå ikke rukket å møte, så da jeg satt der bakpå en av snøscooterne og skalv av skrekk som den absolutt ikkevillmarkens datter jeg er, holdt haka på å dette ut av scooterhjelmen da det kom en vever thaidame gående i fullt scooterutstyr med rifla slengt over ryggen.

Her hadde jeg sittet og gruet meg og tenkt at jaggu er det langt fra Oslo-gryta til Longyearbyen, men fra Thailand til Svalbard?! Jeg har vel ikke vært mer nesegrus av beundring i hele mitt liv enn da kona til Leif kastet seg på scooteren med fotografen bakpå og drønna utover mot Tempeldalen så snøfokken sto!

Senere, over en av de mer enn 1000 forskjellige whiskytypene de har på Annes faste vannhull i Longyearbyen, «Karlsberger Pub», fikk jeg da også vite at den største gruppen utlendinger på Svalbard er nettopp fra Thailand. Hele 128 thaier var bosatt på Svalbard den gangen, og av dem var 79 kvinner.

Jeg fikk også vite at de hadde blitt utsatt for mye rasistisk vås både fra media og akademia på fastlandet, men på Svalbard var de ikke bare akseptert, men sågar sett opp til.

Jeg mener, hvor tøff er du ikke i trynet når du er vokst opp i tropisk klima, aldri har sett så mye som et snøfnugg, ikke kan verken norsk eller skjønner bæret av norsk kultur, men har ambisjoner om å skaffe deg selv og familien inntekt og så sterk vilje til liv at du hiver deg på muligheten og reiser rett ut i isødet?! Og der lærer du deg ikke bare et fremmed språk og kultur, du lærer deg å kjøre snøscooter, skyte med våpen og overleve i arktisk villmark.

Jeg bøyer meg i snøfonna. En vakker dag skal jeg reise til Svalbard igjen og gjøre en reportasje på disse guddommelige thaidamene der. Dette er nåtids-Norges vaskeekte villkvinner og villmarkens døtre, gamle Wannys søstre i ånden. Og akkurat som henne, har de aldri fått den hederen de fortjener.