– Jeg var en nådeløs og forferdelig mor

Anette Moréns barn vokste opp med å være redd henne. – Jeg var en slem mor som terroriserte mine barn, både fysisk og psykisk, forteller 61-åringen.

18. mars 2016 av Lisbeth Skøelv Foto: Espen Solli og privat

 

Hei, Tara! Jeg var en heks til mor. I dag er jeg en elsket mamma.

Slik startet Anette Morén brevet til Tara i forbindelse med kåringen Årets modigste kvinne 2015. Hun var modig nok til å lansere seg selv til prisen. Og til å ville bruke sine egne dyrekjøpte erfaringer til å hjelpe andre.

Historien er komplisert, omfattende og vond, men den har heldigvis en lykkelig slutt.

Anette legger ingenting imellom når hun forteller om hvem hun en gang var.

– Jeg var en slem mor som terroriserte mine barn, både fysisk og psykisk. Barna vokste opp med å være redd meg. Det var helt umulig for meg som mor å gi mine barn kjærlighet, når jeg ikke selv hadde fått kjærlighet i oppveksten. Når et ganske ødelagt barn får egne barn, så går det ikke så bra, forklarer hun.

IMPONERT: Taras sjefredaktør, Torunn Pettersen, synes finalist i Årets modigste kvinne-kåringen, Anette Morén, har vært modig som har tatt grep og gjort endringene som skulle til for å skape et bedre liv for seg og barna.

– Ikke et ønsket barn

Sett i ettertid hadde hun en barndom med mobbing, undertrykking av følelser og lite nærhet og kjærlighet.

– Jeg føler at jeg ikke var et ønsket barn, og det føler jeg fremdeles at jeg ikke er, sier hun. 

Hun ble etter hvert gift og utdannet seg til sykepleier, og senere psykiatrisk sykepleier. De tre jentene Johanne, Ulrikke og Andrea kom til verden med to år mellom hver, på 1980-tallet.

– Barna var veldig planlagt og ønsket, og det var fantastisk å være gravid og amme. Men jo eldre barna ble, jo mer traff de meg negativt. I den tiden elsket jeg å være på jobb, men ikke å være hjemme. Jeg reiste bort på skole eller jobbet mye, og vi hadde hele tiden nye praktikanter. Jeg foretrakk at andre tok seg av barna. I ettertid ser jeg at jeg var veldig distansert fra barna, jeg hadde ikke evne til å ha en følelsesmessig kontakt med dem. Jeg skjønte ikke at jeg var en dårlig mor før lenge etterpå.

 

Redd for neste raseriutbrudd

Anette sier at hun var en distansert mor og ble en utålmodig eksplosiv mor da de sluttet å ha praktikanter. Da var hun nødt til å tilbringe mer tid med barna.

– Det var noe i dem som vekket ting i meg som jeg ikke hadde kontakt med. Jeg brølte til dem, raste, spyttet dem i ansiktet, slo dem, kjørte fra dem. Det var bare meg og mine behov som gjaldt. Hva hadde de gjort for å fortjene det? Det husker jeg ikke, de hadde vel gjort et eller annet som gjorde meg forbannet. Jeg oppførte meg ikke slik mot andre, bare mot barna mine, det var de som trigget noe i meg. Uten å vite noe om hvem jeg selv var som barn, vekket mine egne barn vonde følelser i meg. Jeg hadde ingen forutsetning for å skjønne verken det eller sinnet mitt, sier hun og fortsetter:

– Folk tror meg ikke når jeg forteller hvordan jeg var på den tiden: «Så ille var det vel ikke? Du overdriver nok» får jeg høre. Men jeg gjør ikke det. Jeg var en heks. Selv mannen min, som var mye borte, visste ikke hvor ille det sto til. Jeg var veldig opptatt av fasaden utad, noe jeg selv er oppvokst med.

Hjemme listet tre små jenter seg rundt på tå, redd for neste raseriutbrudd. Men ingen fattet mistanke til det som skjedde hjemme.

– Man hører oftere om at menn terroriserer familiene sine, mens mor er en slags hellig ku, det er mer tabubelagt når kvinner gjør det, så det snakkes det ikke om, sier 61-åringen.

ÆRLIG: – Jeg var både fysisk og psykisk slem med jentene. Jeg vil gå så langt som til å si at jeg bedrev psykisk terror, sier en åpenhjertig Anette i dag. Hun er takknemlig for at hun har greid å få et godt forhold til både Andrea og de to andre døtrene.

Husker moren som sint eller syk

Anette hadde imidlertid ingen begreper om sin egen negative oppførsel.

– Dårlig stemning hjemme hos oss? Jeg merket ikke noe til det, jeg hadde det bra, jeg. Jeg elsket jobben min, hadde tre nydelige jenter, fint hus, vi var vellykket med masse penger, jeg kunne ikke hatt det bedre. Trodde jeg da. Jeg skjønte overhodet ikke hvilken påvirkning oppførselen min hadde på barna, hvor psykisk skadelig det var. Og jeg jobbet selv i psykiatrien. Skjønner du hvor sykt det var?

Yngstedatteren Andrea (27) forteller at de trodde det var normalt å ha en mor som oppførte seg sånn, for de kjente ikke til noe annet.

– Jeg husker henne som enten sint eller syk i oppveksten. Vi turte ikke å ha med venner hjem, for man visste aldri hvordan mamma var. Vi var redde hele tiden, og måtte konstant være på vakt. Når vi hørte bilen komme, måtte vi kikke rundt oss for å se om det var ryddig, om vi hadde tøflene på oss, alt måtte være i orden, ellers ble mamma sint. Hun eksploderte for hver minste lille ting. De ordene vi hørte hele tiden, og som fortsatt sitter i oss, er når hun skrek «helvetes jævla drittunger, jeg tåler ikke å se dere, jeg spyr av dere!» Da måtte vi gå på rommet, lukke døren og gråte inn i puten for å ikke lage lyd. Hun hatet lyden av barnegråt, forteller Andrea.

Som barn ba lille Andrea til Gud om at han måtte gjøre mamma snill. Det tok mange år før hun ble bønnhørt.

 

– Urolig og eksplosiv

– Anette, du har sagt at Andrea var nesten usynlig for deg?

– Jeg husker henne nesten ikke etter ammeperioden. Hun var en nydelig unge, men hun forsvant liksom for meg. Med mine problemer, og søsterens sykdom, ble hun helt borte. Det gjør veldig vondt i dag å tenke på.

I 1995 ble nemlig eldstedatteren Johanne syk, og på grunn av behandlingen hun trengte, flyttet familien til Sverige. Etter hvert ble Anette og ektemannen skilt. Samtidig som hun tok terapiutdanning, begynte hun å gå i terapi selv, med fokus på barndom.

– Jeg hadde det ikke bra. Jeg var syk med stadig hodepine og smerter i magen. Jeg hadde noe i meg som gjorde meg urolig og eksplosiv og ga en følelse av å stå utenfor. Terapeuten skjønte at det foregikk noe i meg som vi måtte til bunns i, forteller Anettte.

STILLE FØR STORMEN: Under bursdagsfeiring for Anette kort tid etter at familien flyttet til Sverige. Johanne er 12, Ulrikke 10 og Andrea er 8 år.

Seksuelt misbrukt

Etter hvert kom det frem at hun hadde sår fra egen barndom. Litt etter litt nøstet de opp de seksuelle overgrepene hun mener hun ble utsatt for av familiemedlemmer i svært ung alder.

– Jeg hadde ingen forutsetninger for å skjønne at noe var galt. Det var først da jeg kom i kontakt med min egen sorg at jeg klarte å ta inn over meg hva jeg hadde utsatt barna mine for. Jeg orket dem ikke, men egentlig var det meg selv jeg ikke orket, forklarer 61-åringen, og legger til:

– Om jeg ikke hadde møtt en kroppspsykoterapeut med fokus på det lille barnet, hadde sannheten om min traumatiserte barndom, med de grusomme opplevelsene, forblitt skjult.

Den vonde prosessen ødela nesten kroppen hennes, og har gjort henne syk og arbeidsufør.

– Å finne tilbake til meg selv og bli hel igjen, har tatt meg over 20 år. Jeg har skrevet dagbøker gjennom hele prosessen, og jeg måtte gjennom mange øvelser for å komme i kontakt med kroppen. Jeg hadde for eksempel ikke kontakt med underlivet mitt i det hele tatt. Det er først de siste årene jeg har greid å ta inn over meg hvor ødelagt jeg faktisk har vært. Jeg tør påstå at et barn ikke kan bli mer ødelagt enn av seksuelle overgrep fra personer de stoler på. Å bygge seg opp igjen etter noe sånt, krever en hel del. Da jeg forsto hva jeg har opplevd, falt mange brikker på plass – også i forholdet til mine egne barn, sier hun.

 

– Jeg var en nådeløs og forferdelig mor

Hun har gjennom mange år gått i terapi for å nøste opp i barndommen og deretter bearbeide opplevelsene. Dette arbeidet klarer man ikke alene på grunn av følelsene det vekker, sier hun.

– Da jeg oppdaget hva som hadde skjedd, trodde jeg at jeg skulle gå i stykker. Jeg har heller ikke fått konfrontert overgriperne, for alle er døde.

– Når skjønte du selv at du hadde vært en dårlig mor?

– Dårlig mor? Det begrepet er ikke sterkt nok. Jeg var en nådeløs og forferdelig mor. Underveis i prosessen har jeg vært så alvorlig syk, at jeg har hatt mer enn nok med å bevare meg selv oppi alt. Men underveis har jeg lest mye, skrevet mye og forstått mye.

Trodde hun tok livet av moren 

Barna så endringen hos moren gradvis.

– I 2001 merket vi en endring. Da kunne vi si ting uten at hun eksploderte og brølte til oss. Men det var ikke før jeg gikk andre året på videregående at hun var blitt så bra at hun kunne hjelpe meg. Vi kranglet mye, for jeg har jo ikke hatt det lett jeg heller, sier Andrea, som i dag jobber i Forsvaret i Nord-Norge.

En gang kom det til en fysisk konfrontasjon mellom mor og datter, der det gikk så langt at Andrea trodde hun hadde tatt livet av moren. Det ble et slags vendepunkt for dem.

Litt etter litt ble også Anette en bedre støtte for Andrea og søstrene. Livet var ikke lett for de tre jentene, de var i varierende grad traumatisert av oppveksten.

– Jeg hadde et enormt sinne mot mamma og forakt mot meg selv, og eksploderte også lett. Det føltes godt da hun etter hvert ville hjelpe meg, men jeg var veldig langt nede, og ville egentlig ikke leve lenger. Jeg vil gå så langt som å si at hadde ikke mamma endret seg, ville jeg nok tatt livet mitt, sier Andrea ærlig.

 

Handlingen som forandret alt

Moren er opptatt av å få frem at et sinne slik både hun og Andrea har følt på grunn av en dårlig barndom, går i arv.

– Hvis man ikke får stoppet det, vil barna våre gjøre det samme mot sine barn. Slik oppførsel kan føre til at liv går tapt. Derfor var det så viktig at jeg fikk brutt den onde sirkelen. Hvis jeg ikke hadde endret meg, ville jeg ikke hatt tre barn i dag, sier Anette, og forklarer:

– Først ødela jeg alt med adferden min, men så reddet jeg oss alle ved å endre meg. Jeg er takknemlig for at vi alle har overlevd. SÅ tøft har det i perioder vært.

Anettes endring har kommet langsomt over tid, så det er umulig å tidfeste akkurat når hun forandret seg, men én spesiell episode har brent seg fast hos henne.

– I 2006 leste jeg at når man kan be sine barn om unnskyldning, så forløser det mye. Dette hadde jeg lest utallige ganger i en bok av Alice Miller, men denne gangen forstod jeg hva jeg leste. Da skjedde det noe inni meg, og jeg ba jentene mine, som da var blitt voksne, om unnskyldning. Det forandret alt. Det var en stor sorg å innse at jeg hadde vært den moren jeg hadde vært, men fantastisk å føle at jeg i dag er en elsket mamma, sier Anette.

Veien dit har vært lang og vanskelig, det har også vært perioder der hun har vurdert å gjøre slutt på alt. 

Les resten av Anettes sterke historie i Tara nr.4, som er i salg nå!

 

Kanskje er du også interessert i...