Forfatter krim Unni Lindell Aschehoug bokaktuell Dronen
RÅ DAME:

– Min indre heks kan være ganske rå, avslører forfatteren Unni Lindell. 

© Agnete Brun

Unni Lindell: – Jeg er blitt glad i min indre heks

– Det er bare kvinner som er Rødhette. Det er alltid ulver å passe seg for. Sånn vokser ikke menn opp. Det irriterer meg, sier bokaktuelle Unni Lindell (61) som mener kvinner må tørre å være litt mer heks. Selv gir hun sin indre heks mer og mer plass.

31. august 2018 av Lene Wikander

Holdt seg hjemme

Da kvinneopprøret nådde sitt historiske høydepunkt i Norge for førti år siden i 1978, marsjerte mer enn 20 000 i gatene 8. mars. Det resulterte i både likestillingsloven og abortloven. Men mens norske kvinner tok til gatene for å kreve flere rettigheter, gikk Unni Lindell mot strømmen og holdt seg hjemme. Det var helt bevisst, og motstrøms har Unni Lindell gått siden.

– Jeg var tjue år da jeg fikk mitt første barn og 23 da jeg fikk nummer to. Jeg var fryktelig ung, men veldig bevisst på at jeg ikke ville ha dem i barnehage. Jeg ville ha dem hjemme, de var jo ungene mine. For meg var det en verdi at barna skulle få ha det rolig rundt seg og være hjemme. 

Forfatter Unni Lindell Aschehoug bokaktuell Dronen
GIKK MOTSTRØMS:

– Dette var på slutten av 70-tallet, midt i kvinneopprøret, så man kan trygt si at jeg gikk motstrøms. He-he. 

© Agnete Brun

Ny bok

Unni ler en litt sånn hes, raspende hekselatter som likevel er ultrafeminin der hun krysser det ene benet kokett over det andre i en av Aschehoug-villaens ærverdige, antikke sofaer.

Det er i hagen til denne forlagsvillaen på Drammensveien i Oslo at den legendariske hagefesten holdes hvert år i slutten av august. Forfatter Unni Lindell er selvfølgelig fast gjest.
Og i år lanserer hun attpåtil sin siste krimroman «Dronen» med etterforsker Marian Dahle, samme dag. Hun har med seg et lass kjoler og en vaskekte heksehatt å velge blant til årets hagefestantrekk, men det kommer vi tilbake til. Først må vi gjøre
oss ferdige med 70-tallet.

Før suksessen

Unni var tidlig i tjueårene, tobarnsmor, dagmamma til tre, sto i bokhandel på lørdager og vasket gulv på Bærum Sykehus om kveldene når ektemannen var hjemme. Alt for å få råd til å ha ungene hjemme og holde dem unna barnehagen.

– Jeg både var og er selvsagt fullt for både abortloven og likestillingsloven, men den gangen da det sto på som verst, var jeg opptatt av andre ting.


Dysfunksjonell familie

– Jeg kommer fra en noe dysfunksjonell familie uten mye penger. Søsteren min og jeg vokste opp i en liten blokk­leilighet med mye krangel og bråk. Begge foreldrene mine døde veldig tidlig. Jeg ble gravid og giftet meg som tjueåring. Derfor måtte jeg tidlig jobbe mye for å få det til å gå rundt.

Da moren mine døde, hadde jeg ansvar for alt. Det var så mye i livet som var vanskelig og mørkt. Da jeg var 25, var jeg på mitt eldste. 

Ble ung som 40-åring

– Det var først da jeg fylte 40 og ungene hadde flyttet ut at jeg ble ung. Men jeg er litt glad i mørket mitt også. Det er i mørket det gror. Så jeg kjøper liksom ikke alle de overskriftene om hva man må mene, synes og tenke. 

Når det gjelder det med at barna bør være hjemme og ikke i barnehage når de er små, så mener jeg det samme i dag som jeg gjorde i 1978. Unger er liksom på jobb fra de er veldig små. Det er barna som har betalt likestillingens pris. De lever små, hektiske liv. 

Forfatter krim Unni Lindell Aschehoug bokaktuell Dronen
HEIER PÅ ALLE:

– Jeg heier på alle kjønn og føler at begrepet feminist i våre dager er litt innskrenkende, sier Unni. 

© Agnete Brun

Går i utakt

– Det finnes alle typer damer! Jeg er omgitt av en ektemann, to sønner, tre gutte-barnebarn og et jente-barnebarn; en liten «røverdatter» på tre år.

Min innerste vennekrets består av alle kategorier folk. Jeg liker ikke ordet «skeiv» om homofile en gang, folk er da «rette» uansett. Når noen sier skeiv, ser jeg for meg en skeiv påle. Jeg kjenner bare rette påler. 

Jeg orker ikke politisk korrekthet, klarer ikke å gå i takt. Er ikke medlem av forfatterforeningen, er ikke medlem av noe. Jeg er bare meg! Fri til å skifte mening eller holde på de gamle meningene mine. 

Forfatter krim Unni Lindell Aschehoug bokaktuell Dronen
STRENG:

– Jeg oppfattes nok som litt streng, for jeg mener det jeg sier. Det har jeg lært av min indre heks, sier suksessforfatteren. 

© Agnete Brun

Gir plass til heksa 

Min indre heks har jeg blitt flink til å gi mer plass med årene, ler Unni og kikker bort på den digre heksehatten som ligger på bordet sammen med et lass hagefest-kjoler.

– Heksehatten kjøpte jeg da jeg var i et bryllup i en liten landsby i Italia for tre år siden. Der ble det brent masse hekser under hekseprosessene, så som suvenirer solgte de sånne heksehatter. Jeg kjøpte den fordi jeg har vært invitert til Øvrevoll Derby kanskje fem år på rad, men aldri fått meg til å gå. Det er jo et sånt hatteshow. 

Jeg synes det er veldig gøy å kle meg i fine kjoler og hatter, men så synes jeg likevel at akkurat Derby er litt vel jålete. Men da jeg så den hatten så tenkte jeg at den kan jeg ha på Derby, da vil jeg føle meg komfortabel, he-he.

Hekselatteren får Unnis tette, mørke krøller til å skjelve.

– Men jeg er litt redd for at noen skal bli fornærmet, da. Neste gang tror jeg likevel jaggu at jeg skal gå. Med heksehatten på! He-he. 

– Må tørre å angre

Unni er nemlig opptatt av at vi kvinner må tørre å være litt mer heks. Hun mener selv hun har hatt god bruk for sin indre heks opp gjennom livet.

– Damer må tørre å være litt heks. Tørre å si dumme ting, gjøre noe som kanskje ikke er helt lurt, som vi angrer litt på. Jeg tror vi må tillate oss å ha et større rom der. Jeg er blitt veldig glad i min indre heks som kan være ganske rå. Jeg tror alle er tjent med å bli litt mer glad i heksa si. Når jeg ikke orker å skrive lenger, kan jeg kanskje begynne å holde heksekurs, he-he. Det å tørre å være litt sint og litt bitch innimellom, det vil jeg gjerne lære bort!

Var en vrien unge

Og Unni har allerede funnet en liten lærling i barnebarnet på tre år.

– Lille Tiril ble født på min 58-årsdag. Hun er en skjønn og sterk, liten gave. Hun vet hva hun vil og kan bli både fornærmet og sur. Og da kjenner jeg at yes! Vær sånn, du! Hun er veldig søt også, men hun får noen raserianfall som jeg bare elsker. Når alle løper rundt og prøver å roe henne ned, sitter jeg bare stille i kroken og tenker yesss, ikke gi deg!

For jeg var litt sånn selv. Jeg var en vrien unge. Jeg nektet å gå tur og slang meg ned og hylte og skreik.

Forfatter krim Unni Lindell Aschehoug bokaktuell Dronen
FEMINIST:

Unni Lindell synes Pippi Langstrømpe er den perfekte feminist.

© Agnete Brun

Er som Pippi

– Skal vi først snakke om feminisme, synes jeg Pippi Langstrømpe er perfekt. Hun var rampete og gjorde akkurat hva hun ville. Sånn er jeg også. Jeg gjør hva jeg vil og trenger ikke å bli fortalt hva som er riktig og galt. Det har gått bra så langt, jeg har jo fått til ting.

Jeg backer både kvinner og menn ut fra deres personlige kvaliteter og valg, ikke ut fra deres kjønn. Men jeg prøver faktisk å bli litt mer lik menn. Jeg beundrer menn veldig. De kjører på
og har generelt ikke den skammen vi kvinner ofte sliter med. Skam er noe dritt. Jeg vil være mer
som gutta.  

Har jobbet hardt

– Det er så mange som sier: Du er så heldig, du, Unni. Du har lykkes. Men jeg har fader ikke lykkes! Jeg har jobbet for å nå målene mine. Det å orke og gidde er det som har gjort at jeg har fått til ting. Jeg er en fighter. Jeg gidder ikke høre at vi kvinner ikke kan få til alt vi vil. Selvfølgelig kan vi det!

Unni Lindell fikk likevel en personlig vekker da #metoo braste inn over verden for fullt.

Aha-opplevelser av #metoo

– Jeg syns det er suverent positivt at vi endelig har begynte å snakke om disse tingene. Noe av det mest interessante for min egen del, var at #metoo fikk meg til å se ting som hadde skjedd tidligere i et nytt lys. #metoo ga meg virkelig noen aha-opplevelser.

Det er jo noe av det skumleste med #metoo; at vi liksom har trodd vi visste hva vi snakket om, men så gjorde vi egentlig ikke det. Derfor skjønner jeg veldig godt at mange saker kommer opp i retrospekt. #metoo er veldig viktig.

Forfatter krim Unni Lindell Lene Wikander tarapi Aschehoug Dronen
TARA TREFFER:

Taras journalist Lene Wikander har denne gangen møtt Unni Lindell i serien Førtiårskrisa.

© Agnete Brun

– Farlig å være kvinne 

Likevel tror ikke Unni Lindell at #metoo betyr slutten på overgrep, misbruk og seksuell trakassering av kvinner.

– Det å være kvinne er faktisk noe av det farligste som er. 

Selv ble jeg nok krimforfatter mye fordi jeg er en veldig redd person. Jeg ser farer overalt og har alltid gjort det. Jeg synes folk som ikke er redde, er veldig merkelige. Livet er jo farlig. Særlig hvis du er kvinne.

Barndomsangst

I den siste krimmen min, «Dronen» som lanseres nå, bruker jeg min egen barndomsangst. Vi var på mange familieturer da jeg var liten, og jeg var livredd for at noen skulle hugge meg i hjel gjennom teltveggen. I boken telter en enslig kvinne i en skog. Det går ikke så bra. Selv hadde jeg ikke turt å sove i telt i min egen hage engang, sier Lindell halvt humoristisk, halvt med bevrende frykt i stemmen.

– Jeg tør for eksempel heller ikke gå alene ute etter at det er blitt mørkt, fortsetter hun.

– En gang for mange år siden, da vi bodde ute i Røyken, gikk jeg langs veien da det stoppet en bil. Da kastet jeg meg utfor autovernet og rullet tretti meter ned og brakk håndleddet. Han sjåføren skjønte jo ingenting, han skulle bare spørre etter veien. Jeg trodde jo han var en voldtekts- og drapsmann. He-he. 

Forfatter krim Unni Lindell Aschehoug bokaktuell Dronen
BOKAKTUELL:

Unni Lindell er aktuell med krimromanen «Dronen» med etterforsker Marian Dahle i hovedrollen (Aschehoug, 399 kr).

© Aschehoug

Redd

Unni innrømmer at hun nok er litt nevrotisk, men mener det er en virkelig kime av harde fakta som ligger i bunnen for hennes engstelighet.

– Tar jeg siste toget hjem fra Oslo, for eksempel, så er det jo ofte helt øde på stasjonen der jeg skal av. Om det da kun skal av en enslig mann i tillegg til meg, tar jeg toget en stasjon til, og så taxi hjem. Det er nok ingen menn som gjør det samme når det kommer en enslig kvinne bak dem. Men jeg tror veldig mange kvinner er redde som meg. Og Norge er langt fra det farligste landet i verden sett med kvinneøyne.

Mer sårbar

– Menn er ikke nødt til å være så redde. Selv om ting kan skje med menn også, er det ikke det samme. Kvinner er mye mer sårbare og mye mer utsatt. Som jente er du vant til å være redd helt fra du er liten. Det er bare kvinner som er Rødhette. Det er alltid ulver å passe seg for. Sånn vokser ikke menn opp. Det irriterer meg. Noe av det farligste du kan være i verden i dag, er å være kvinne. Og dette lever vi med og må vi nok fortsette å leve med.

– Må ta ansvar selv 

– Det er helt forferdelig at det skal være sånn, men dessverre tror jeg ikke vi kan være naive og tro at #metoo skal føre til at grunnlaget for denne frykten blir borte.

– Vi kan ikke bare lage lover så blir virkeligheten slik vi vedtar at den skal være. Selvsagt skal vi ha lovverket på plass, men mye må vi også ta ansvar for selv. Mirakler skjer ikke av seg selv, de må du ville.  

Kanskje er du også interessert i...