Tove Nilsen
© Svein Finneide, Getty Images

Toves tanker: Rosegleder

En mor på roseslang i Frognerparken. En roman om kjærlighet – spesielt til denne blomsten – og et bed fullt av ugress der hjemme. Toves tanker spenner bredt denne gangen…

4. august 2019 av Tove Nilsen

Et barndomsminne dukker opp: Mor og jeg på utflukt i Frognerparken. Mor er i midten av trettiårene, jeg skal fylle fem. Vi går mellom skulpturene til Gustav Vigeland. Menn som løfter kvinner og barn, menn med hoder som minner om bowlingkuler, menn som svulmer av styrke. Jeg synes de er skumle, men jeg sier ingenting til mor, hun er interessert i noe helt annet enn menn av stein. 

– Se på alle disse rosene, kjenn hvordan de dufter, hør på alle biene! Fremdeles kan jeg huske det ene øyeblikket, det var en sanseopplevelse så deilig at jeg bare ville at vi skulle stå helt stille og ta inn alt det vakre. Det ville mor også, bokstavelig talt, hun ville ta med rosene inn. Opp fra sommerbagen kom en saks. Mor kikket seg rundt, la en finger over leppene og så begynte hun å klippe. 

Tove Nilsen

TOVE NILSEN (66) er en av Norges mest kjente forfattere. Hun har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap. – Men jeg elsker også den korte spaltistformen, og gleder meg over å dele tankene mine med Tara-leserne, sier Tove.

© Svein Finneide

– Men mor, begynte jeg, det lovlydige barnet. – Her er det blomster i overflod og vi skal ikke ta mye. Bare si fra om det kommer en vakt, sa mor ubekymret. Mitt femårige hode tumlet med motstridende følelser. Beundring for mors ureddhet, frykt for at vi skulle bli oppdaget, pluss anfektelser rundt fenomenet stjeling. Endelig var mor fornøyd med fangsten og vi gikk videre i retning Sinnataggen. Mor tente en Cooly, en mentolsigarett. Med sigaretten i den ene hånden og meg i den andre, skred hun fram på høye hæler, med sommerbagen over skulderen. Mot oss kom en mann i parkvaktuniform, men han var verken sinnatagg eller av stein.

Parkvakten smilte og sa noe om hvor fint det var at så mange kom for å se rosenes fineste blomstringsperiode. – Det gjør meg så glad at jeg faktisk vil gi dere en rose hver, sa parkvakten. – Men vi har hele sommerbagen full, sa søndagsskolebarnet. Mor lot seg ikke vippe av pinnen, hun viste fram de stjålne rosene og innrømmet at hun visste at det var feil å gå på blomsterslang i byens parker. – Men overfor roser mister jeg all moral, sa mor og smilte frekt. – Da må jeg kanskje få utnevne Dem til selveste rosedronningen, da? sa parkvakten, som heller ikke var tapt bak en vogn. 

Hele dette lille roseeventyret, som ble avsluttet på flørtete vis, dukker opp i hukommelsen idet jeg åpner en av bøkene jeg har valgt som sommerlektyre: «Roseromanen» av Øyvind Berg. For en fin tittel, tenker jeg, misunnelig over at jeg ikke har funnet på den selv. Ikke skal jeg frata noen spenning ved å røpe romanens handling, jeg skal nøye meg med å si at det er en bok som drives av kjærlighet til blomster generelt, og roser spesielt. «I tusenvis av år har roseduften gitt næring til erotiske fantasier», skriver Berg. For å føye til at det kan være mye livsglede i samvær med en gammel prestegårdsrose. Min frekke mor og flere med henne ville nikket til begge påstander.

© Getty Images

Selv er jeg ingen rosedyrker, jeg kan ikke fordra å luke. Etter å ha lengtet etter det grønne hele vinterhalvåret, byr det meg imot å røske opp vekster bare fordi de kalles ugress. På den måten kan ingen god rosedyrker tenke, men forfatter Berg har rett når han skriver at roser har verdens mest gavmilde blomsterprakt, de bare gir og gir. Min vanstelte New Dawn-rose kjemper seg opp fra kveke og brennesle. 

En morgen står den bare der med blekrosa blomster som dufter bedre enn den dyreste parfyme. Selv om jeg skulker unna luking, liker jeg så godt hvordan Berg skriver om følelsen som kan oppstå når man steller med planter, en følelse som er så dyp og sterk at han kaller den oseanfølelsen. Det beste av alt, man trenger ikke hage for å oppnå den følelsen, det er nok å ha en verandakasse eller en trapp med krukker. 

En gang i tiden ble rose-frø fraktet med kameler langs Silkeveien, frøene ble betraktet som verdifulle, de skulle foræres fyrster som ville skape hager med blomster ingen hadde sett før. På 17- og 1800-tallet, da sjekkemarkedet var blygere enn dagens, utviklet overklassen det som ble kalt rosespråket. Et språk der fargen på rosen røpet hva avsender ville si. Gult betydde vennskap, oransje betydde trofasthet. 

En hvit rose var tegn på respekt, en rosa betydde forelskelse, mens dyprødt symboliserte kjærlighet og lidenskap. Det siste fungerer fremdeles, du er sjelden i tvil når noen gir deg en eneste langstilket rød rose. Inspirert av «Roseromanen» velger jeg å lage en vri på det gamle reklamespørsmålet: Når ga du din venninne blomster sist? Du behøver jo ikke være like frekk som min mor, men ta med deg saks, gå ut på et jorde, lag en bukett og overrask en du setter pris på. 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...