© Getty Images/ Svein Finneide

Toves Tanker: Flotte sinnadamer!

Tove møter stadig på noen som leser spalten hennes her i Tara. Nylig møtte hun en sinna sådan. Eller som leseren selv sier: Forbanna!

28. august 2019

Det var på en av sommerens mange festivaler. Solskinn, musikk og diktlesing. Stemningen var lys, mot meg kom en kvinne med en halvliter i hånden. Jeg rakk å registrere sandalene med smykkesteiner og den fotside kjolen før hun spurte om hun kunne få snakke med meg om noe jeg hadde skrevet. 

– Selvfølgelig, smilte jeg og tenkte nokså smigret at hun ville si noe om en av bøkene mine. 

– Jeg leser spalten din i Tara, det har jeg gjort i flere år, men nå er det noe som har begynt å provosere meg med både deg og spaltister i andre magasiner. 

– Og hva er det, spurte jeg, med et smil som begynte å bli nervøst. 

– Det er at dere legger dere til en sånn småmorsom form, samme hva dere skriver om. Akkurat som om den indre tonen deres alltid er overbærende og munter. Som om ingenting i livet biter på dere. Som om dere aldri tør å vise dere ordentlig sårbare. Mens vi som leser dere ofte er nede for telling. Eller så rasende at vi holder på å bikke over. Tenker du aldri over det? 

– Jo, det er klart at … 

– Nei, det er ikke klart i det hele tatt! Dere skriver om alle slags menneskelige temaer, men alltid på trygg avstand fra det vanskelige, og akkurat det gjør meg rett og slett forbanna. Du aner ikke hvor forbanna det gjør meg! Før jeg rakk å svare, bråsnudde hun og feide videre. Det var bare en liten episode, men den forløste en serie med minner så sterke at jeg fikk lyst til å løpe etter henne og si tusen takk, men da ville jeg risikert å få halvliteren hennes slengt i ansiktet.

I stedet dumpet jeg ned på en benk og husket årene da jeg gikk i terapi hos en psykiater. Jeg var nyskilt og eneansvarlig for to tenåringer, jeg mistet fotfestet, mistet søvnen, mistet selvtilliten og da jeg begynte å skure kjellergulvet om nettene, skjønte jeg at jeg trengte hjelp. Etter noen måneder mente psykiateren at jeg burde bryte min egen aggresjons-sperre. 

– Så du mener at jeg burde bli en sinnadame? – Kall det hva du vil, men innimellom, definitivt ja. 

© Getty Images

Psykiateren og jeg hadde mange og fruktbare samtaler. For eksempel om at tristhet og depresjon kan handle om tilbakeholdt sinne. Eller at raseri kan være imponerende i filmer, hvem har ikke frydet seg over filmheltinner som kaster middagstallerkener i veggen så sausen spruter, men i det virkelige livet er det verre. 

Sinte menn kan vinne autoritet og respekt, mens sinte kvinner kan avvæpnes med spørsmålet om de er premenstruelle, de kan få høre at de er søte når de hisser seg opp eller de kan trues med at sinnet gjør dem stygge. Underforstått, hvem tror du vil ha en sånn sinnakjerring som deg? Hver gang en kjent kvinne har vist sinne offentlig, koker nettet av uttrykk som nazifemi og psykobitch. Hvorfor?

Fordi selv nettroll forstår at sinte kvinner ikke så lett kan kontrolleres og kues, de kan bli så sinte at lover og regler må forandres. I skrift koster det meg ingenting å si: Ja, jeg er en sint feminist og jeg er stolt av det kollektive kvinnesinnet. Ansikt til ansikt, i privatlivet er det verre, da blir navnet mitt Tove Konfliktsky Nilsen. 

Tidligere kjærester vil sikkert le om de leser dette, siden jeg har hatt min rolle i heftige krangler, men det er som kjent en egen sjanger, beskyttet av parforholdet. Men ute blant fremmede, hvordan vise sinnet sitt der? 

For ikke lenge siden var jeg på vei ut fra et legekontor. På fortauet sto en kvinne på min alder og kjeftet på en ikke kronisk norsk og svært ung taxisjåfør med en språkbruk som om han var den svarte tjeneren hennes. Helt uventet kom trykkoker-effekten. Uten tanke på hvordan jeg framsto, gikk jeg fram og sa at stilen hennes kvalifiserte til rødt kort og at hun burde skjerpe seg, og jeg stoppet ikke der, jeg sa at oppførselen hennes var så ekkel at hun fikk meg til å skamme meg over visse medlemmer av min egen generasjon. 

Som sinna-eksamen betraktet, var det bare en forberedende øvelse, et ørlite sinneutbrudd, men som det kan anbefales! I mange timer etterpå dirret jeg av adrenalin og fryd og jeg lovet meg selv at jeg skulle bli mye sintere, les modigere, både på egne og andres vegne. Siden jeg har en lang vei å gå, lærer jeg mye av å lese bøker av kvinner som øser av erfaringene sine. I sommerbagen har jeg både «Hvem sa hva? Kvinner, menn og språk» av Helene Uri og «Musikk for rasende kvinner» av Line Baugstø. Nyt sensommeren og pass dere for sinte veps! 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...