tove nilsen
© Svein Finneide

Tove Nilsen: Varme mennesker i kalde tider

Hva skjer når man ikke finner frem? Det er mørkt ute og gatene er fremmede. Jo, man får hjelp. Tove er av den oppfatning at nordmenn ikke er så innadvendte, kjølige og depressive som ryktet vårt sier. ”Nordmenn flest er varme, muntre og hjelpsomme”, skriver Tove.

6. mars 2019 av Tove Nilsen



Det var en kveld for noen uker siden, i de dagene som vi nå må kalle i fjor, selv om vi så vidt har summet oss etter julegalskapen. Det var mørkt og kaldt og jeg skulle holde litteraturkveld på et bibliotek sammen med to flotte forfatterherrer. Det gledet jeg meg til, men for å være ærlig, følte jeg meg både fysisk og psykisk nokså slakk. Dagene i forveien hadde jeg først vært hos fastlegen og deretter på ultralyd for å finne ut hvorfor jeg i ukevis hadde hatt smerter omtrent der jeg i min anatomiske ukyndighet innbiller meg at både lever og nyrer ligger.

– Nå kan du få se sammen meg, sa ultralydlegen og vred begeistret på skjermen sin.

– Nei, nei, ellers takk, sa jeg og lukket øynene.

– Vil du ikke se hva du har inne i deg? spurte ultralydlegen forbauset.

– Overhodet ikke. Jeg vil bare at du skal si at jeg er frisk. Og hvis du ser tegn på at jeg er alvorlig syk, vil jeg at du først skal legge en hånd på pannen min, så framsi en velsignelse og leie meg ut og love at du og resten av helsevesenet kan helbrede meg så jeg kan bli hundre år og fortsette å passe på de to flotte døtrene mine til de ikke trenger meg lenger.

Jeg sa selvfølgelig ikke det. Jeg lå bare der og var nervøs og så for meg alle mulige patologiske forferdeligheter, helt til legen la vekk ultralydssøkeren og sa at det ikke var noe i veien med de indre organene mine. Smerter kan skyldes stress og alle kan ha godt av å ta det litt mer med ro.

– Er det mye som hviler på deg? spurte han.

Jeg smatt bak et skjermbrett og først da jeg hadde dratt på meg så mange plagg at jeg følte meg presentabel, gikk jeg fram og sa:

– Det hviler vel en del på de fleste av oss?

– Det har du helt rett i, sa ultralydlegen og så et øyeblikk nokså sliten ut, før han tok meg i hånden, ønsket meg lykke til og sa fra at jeg ikke skulle betale, siden jeg hadde frikort.


tove nilsen
© Svein Finneide

Snakk om å leve i et land hvor man får igjen for skattepengene sine! Fortell om fenomenet frikort til grekere og de nekter enten å tro deg, eller de mener at du må være født i et paradis. Gratis friskmeldt dro jeg altså av gårde til bibliotekfilialen ikke langt fra Oslo sentrum. Det vil si, jeg tok taxi. Sjåføren var ikke kronisk norsk, men desto hyggeligere. Han ville kjøre meg til døren, men det var for mange forbudtskilt.

– Jeg finner det nok, sa jeg og betalte.

Sjåføren hadde yrkesstolthet, han kom ut av bilen og ville følge meg. Det var bare at vi ikke fant bygningen. En liten ungdomsgjeng skjønte problemet og begynte å lete på smarttelefonene sine. De fant adressen, men hvor lå huset? En festkledd fyr tversoversløyfe ville også være med på letingen. Så der steg vi fram som en forsinket Luciaprosesjon, uten hvite kjortler, men med lysene fra telefonene våre. Det mangler ikke myter om at sydlendinger er glade og utadvendte, de synger arier på t-banen, er varme og gjestfrie og ber vilt fremmede på pasta carbonara, mens nordmenn er innadvendte, kjølige og depressive, vi byr ikke på et halvt vaffelhjerte en gang, men er fulle av fremmedfrykt, jantelov og angstbiteri.

Løgn og forbannet dikt, tenker jeg da. Nordmenn flest er varme, morsomme, muntre og hjelpsomme. Vi sier unnskyld bare vi kommer nær hverandre på trikken. Vi hilser på hverandre på skogsstier og fjelltopper. Vi henger mistete votter i trærne, så de skal bli funnet igjen. Vi klapper for brannmenn når de redder katter ned fra høye trær. Vi setter skjerf og lue på statuer. Og vi iler til med hjelpende hender når uheldige ramler på isen.

Om jeg ikke begynner å bli litt selvgod på nordmenns vegne nå?

Mulig det, men siden Nokiaen min er antikvarisk og stedsansen så som så, må jeg stadig spørre om veien og aldri har noen svart surt eller uvillig. Jo yngre, jo mer hjelpsomme og blide, er min erfaring. Og hvordan det gikk med bibliotekkvelden? Vi fant fram i tide. To av hjelperne ble med inn og fikk pepperkaker, gløgg og litterær underholdning i en time. Etterpå tok vi følge ut og ble enige om at ideen om gratis bibliotek nesten er for god til å være sann. Bare tenk på det, at i vår grådige og kommersielle tid, kan vi fråtse i verdenslitteratur og låne bunker med lesestoff og filmer, uten at det koster oss så mye som en krone.

Hurra for biblioteket, sa vi og ønsket hverandre en fortsatt fin kveld, selv om vi ikke kjente hverandre. 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...