© Svein Finneide/Getty Images

Tove Nilsen: Ung, yngre, yngst?

Det var en lys kveld, vi var fem kvinner rundt bordet. Vi hadde kommet sammen for å snakke om noe faglig som egentlig handlet om at vi alle ønsket å bli bedre til å skrive, på hver vår måte. Men vi endte i stedet opp med å snakke om det altoppslukende temaet ALDER, skriver Tove.

20. mai 2019 av Tove Nilsen

På bordet sto skåler med hummus, tzatziki, salater og oster. I glassene hadde vi vin og fra kjøkkenet luktet det nystekte rundstykker. Gjennom det åpne vinduet hørte vi svarttrosten synge og i en vase foldet gule og hvite tulipaner seg ut. Stemningen var preget av den vennlige nysgjerrigheten som oppstår når man har lyst til å bli kjent med hverandre, særlig fordi vi alle tilhørte et yrkesfellesskap. 

Plutselig kom vi inn på alder: – Herregud, jeg fyller femti om en måned og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det, utbrøt hun som satt ved siden av meg. – Takle om du skal feire eller ikke, spurte jeg. – Nei, nei, å feire blir sikkert morsomt, men det som setter meg ut er selve følelsen. Jeg synes nettopp jeg fylte førti og det var skummelt nok, men FEMTI!? 

Brått gikk det opp for meg at jeg var den eldste i rommet, til da hadde jeg ikke skjenket det en tanke. Jeg var sytten år eldre enn hun som skulle fylle femti, noe jeg ikke visste hvordan jeg skulle ta inn over meg, siden det ga meg en motsigelsesfylt følelse: Alderen gjorde meg sjenert og sikker på samme tid. Da jeg skulle fylle førti var jeg bortimot desperat, fordi jeg så sterkt ønsket meg et tredje barn at jeg begynte med nytteløse og slitsomme hormonbehandlinger, helt til det sank inn hvor utrolig heldig jeg var som hadde fått to døtre. 

Da jeg skulle fylle femti, var jeg vantro. Femti år, takk og farvel, var det sånn det skulle bli? Femti år, tilsidesatt og gått ut på dato? På vei ned i restekurven? Skrekk og gru! I et intervju innrømmet Jens Stoltenberg at han fikk en femtiårskrise som drev ham til overdreven skiseiling og tindebestigning, før panikken heldigvis la seg. 

© Getty Images

– Men Tove, du har jo rundet mer enn seksti, sa en av de andre rundt bordet. – For å si det mildt, nikket jeg. Alle så spørrende på meg og jeg skjønte at det var nå jeg enten burde si noe klokt eller feie det hele vekk med at tall bare er tall og at ingen er eldre enn de føler seg. Verdens eldste kvinne er fra Japan og har fylt 116 år, opplyste en avis nylig. Det sto til og med at 116-åringen følte seg i fin form og fremdeles hadde et meningsfylt liv. Det lyder fantastisk, men nokså ensomt, siden alle vennene hennes må være borte for lengst. Venner var nettopp det som bar meg forbi merkepunktet seksti, jeg husker hvordan jeg så på alle de flotte vennene som deltok i feiringen og som ga meg følelsen av at dette er vi sammen om, forundringen over hvor langt i livet vi har kommet.

«Inni er vi alltid unge» har Sissel Gran kalt sin siste bok, hvor mange av refleksjonene og erfaringene er lett gjenkjennelige. På en av de beste dagene kan du gå gjennom byen med en følelse av å holde deg godt. Så får du et glimt av deg selv i et butikkvindu og skvetter til av at det er moren din du ser, moren din som kanskje har vært død i mange år. Mange av oss har hatt den opplevelsen, for å gå til innkjøp av alskens foryngelsesmidler, men innerst inne skjønne at det som gjelder er en blanding av aksept og protest. Hva det siste skal bety? At hvis vi er så heldig å få være her lenge, må vi godta noen rynker, men si nei til alle aldersstereotypier. 

Håkon Bleken, den store maleren, fylte nitti tidligere i år. I den anledningen ble det utgitt en bok med tittelen «Lyset i støvsøylen». Der samtaler Tom Egil Hverven og Bleken blant annet om barndom, familie, inspirasjon, religion, musikk, litteratur og kvinner, de siste i og utenfor kunsten. Det er en bok som alle kan finne noe interessant i, og som får meg til å lure på hvordan en som har fylt nitti kan se så kul ut, arbeide for fullt og være vital som få. 

Kanskje fordi han er i konstant kontakt med sin egen skaperkraft, fordi han sier at han synes det er nesten like morsomt å leve nå som da han var sytten år, at han har samme glede over å få oppleve ting, men også samme opprør i seg som da han var yngre. Hvor fint er det ikke å uttrykke at kunst er det motsatte av tidsfordriv, det er noe så modig som dødsfordriv. Så hva sluttet vi fem skrivende kvinnene den lyse maikvelden med? En skål for Håkon Bleken og bildene hans, selvfølgelig. 

Kanskje er du også interessert i...