© Xenia Villafranca / Getty Images

Tove Nilsen: Takk til de modige

Tove husker tilbake til en ferietur der en ung, svart bussjåfør sto opp for seg selv og kastet dem alle av bussen – helt i Rosa Parks ånd.

14. august 2020

Jeg var i begynnelsen av tyveårene og skulle på min første utenlandsreise. Det vil si, jeg hadde vært i både Sverige og Danmark, men det føltes nesten som hjemme. 

Nå skulle jeg til London og gledet meg stort. Hva jeg gledet meg mest til? Å fly for første gang. Å bo på hotell med kjæresten. Å gå rundt på markedet i Portobello Road. Å være i hippiemotens mekka, byen til dronningen av miniskjørtet, Mary Quant. Byen hvor Who og Rolling Stones holdt konserter. Byen hvor alt mulig kult skjedde, tenkte jeg. 

LONDON Byen hvor alt mulig kult skjedde, tenkte Tove på sin første utenlandsferie 

© Getty Images

Vi fløy charterfly og ingen omtalte fenomenet charter med ironi den gangen. Vi landet trygt og satte oss på bussen som skulle frakte oss inn til sentrum. Bussen var halvfull og sjåføren ventet på flere norske passasjerer. En av dem, en ung mann, ble utålmodig. Kanskje han også var halvfull, hva vet jeg, men vi hørte alle hva han utbrøt:

- Kan ikke den svartingen sette i gang bussen og kjøre! Noen fniste. Ja, de gjorde faktisk det, men de fleste så beskjemmet og feigt ned. Stillheten ble mer enn pinlig, til den ble brutt av sjåføren som, på et rolig og nesten perfekt norsk, ba oss alle forlate bussen, siden jobben hans ikke handlet om å la seg fornærme av rasister.

Som jeg skulle ønske at jeg kunne beskrive ansiktsuttrykket til han som forårsaket at vi alle måtte slepe ut koffertene og finne oss hver vår dyre taxi. Som jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg var den som brøt inn, den som sa den norske idioten noen sannhetens ord, før jeg bifalt at sjåføren handlet i Rosa Parks ånd. 

Rosa Parks var kvinnen som nektet å gi fra seg buss-setet sitt til en hvit mann og som ble arrestert og bøtelagt på grunn av det. En hendelse som i 1955 utløste en 381 dagers buss-boikott i Montgomery, hvor bussene hadde en hvit og en svart del. Hvite gikk på foran, folk med mer farge gikk på bak, og om de hvite setene var besatt, kunne hvite kreve at svarte reiste seg for dem. Dette var vanlig og lovlig praksis, helt til Rosa Parks en dag tok omkostningen ved å bryte loven og vise at hun nektet å bli behandlet som et annenrangs menneske.

Dette tenker jeg på i kjølvannet av demonstrasjonene som nylig spredte seg fra USA til andre kontinenter, deriblant mange europeiske storbyer, med det smertefulle slagordet I can’t breathe, de siste ordene George Floyd sa før han ble myrdet, jeg får ikke puste. Vissheten om at det er hele femogseksti år siden Rosa Parks satte sitt modige eksempel, kan få noen og enhver til å sitere Henrik Wergelands spørsmål om hvorfor menneskeheten skrider så langsomt fram.

Jeg har ikke svaret, men jeg blir fylt av håp når unge mennesker bærer plakater med No justice, no freedom, uten rettferdighet, ingen frihet. Og jeg blir fylt av enda mer håp når unge og eldre bryter tausheten og forventer å bli lyttet til når de forteller om undertrykkende handlinger og holdninger de nekter å godta.

Og siden jeg har usvikelig tro på fortellingers forandrende kraft, benytter jeg disse sommerdagene til å lese Toni Morrisons «Elskede» nok en gang. Omgitt av roseduft og humlesurr sitter jeg på en benk og leser den brutale, men også vakre fiksjonen som er inspirert av en virkelig kvinne: Margaret Garner, som gravid og såret, rømte fra slaveri i Kentucky ved å krysse Ohio River og som, da hun ble innhentet, valgte å drepe barnet sitt i stedet for å gi det en framtid som slave. «Eiendom som formerte seg kostnadsfritt».

Slik ble slavekvinner definert, og på salgsskjemaet ble egenskapene deres listet opp som dels menneskelige, dels dyriske. De ble redusert til kropper som hvite menn når som helst kunne gjøre hva de ville med. Da Toni Morrison begynte på «Beloved», eller «Elskede», visste hun at hun skrev om alle afro-amerikaneres historie, og hun gjorde det så sterkt at hun heldigvis fikk Nobelprisen.

Romanen handler om overgrep og vold, men like mye om sensualitet og kjærlighet. Som når en av kvinnene i boka roper ut viktigheten av å eie seg selv som fri: «her hvor vi er nå, er vi kjød; kjød som gråter, ler, kjød som danser barbeint i gresset. Elsk det. Elsk det alt dere kan!» 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...