Det er en septembermorgen med strålende sol. Jeg våkner tidlig, og siden jeg er ferdig med en roman som snart skal lanseres, er jeg foreløpig fri til å gjøre hva jeg vil. Det lyder griseheldig, men jeg har tre år med pc-kvelder og stive skuldre bak meg. Derfor ligger jeg noen minutter og nyter friheten og alle dens valgmuligheter.
Jeg kan gå på blåbærtur. Jeg kan lete etter den eneste soppen jeg tør å plukke, den som kalles skogens gull. Jeg kan dra til nærmeste strand og insistere på at vannet ikke er for kaldt å svømme i. Jeg kan høste epler hos en nabo som ikke orker å høste selv. Eller jeg kan ta meg en bytur og drive rundt i gatene og se på høstklær og kanskje kjøpe meg noen nye plagg, eller kanskje tenke at den ullgenseren var lekker, men den får kjøpes av en annen, siden jeg har gensere nok.
Før jeg legger dagens program, skal jeg bare google noe på datamaskinen. Jeg leter etter stoff om en italiensk forfatter, en kvinne ved navn Natalia Ginzburg, som ble født på Sicilia i 1916 og som skrev essays med erfaringer fra fascismen og nazismen. I sidefeltet dukker det opp reklame, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få den vekk. Sidesynet mitt distraheres av et spørsmål som stilles med store bokstaver: HATER DU OGSÅ KROPPEN DIN?
Spørsmålet kommer fra et firma som selger slankemidler, alt fra koffeinpiller til noe som kalles karbo recovery. Midlene er illustrert av før- og etter-bilde av en kvinne i bikini. Kvinnen kan være 35–40 år og nei, hun er ikke overvektig på noen av bildene. Hun er ikke engang lubben, hun har bare naturlige former. Kanskje har hun født barn, kanskje ikke, uansett ser hun ut som en vanlig voksen kvinne. Som et firma har retusjert og gjort smalere i håp om å få solgt midler som i beste fall ikke virker, og i verste fall har bivirkninger.
Fra å ha våknet glad og fri, sitter jeg med et bråsinne før frokost. Her har jeg altså googlet en interessant forfatter som skrev prisbelønte bøker og som kjempet mot sin tids tyranner, men fordi jeg googler en kvinne møtes jeg av reklame som spør HATER DU OGSÅ KROPPEN DIN?
Les det spørsmålet en gang til og tenk etter, nei, kjenn etter hva de ordene gjør, eller håper på å gjøre med deg. De vil at du skal gå til speilet, de vil at du – med en retusjert modell i tankene – skal se med vemmelse på armene dine, de vil at du skal bli flau over magen din, de vil at du skal ekles over lårene dine, de vil at du skal skamme deg over hver kilo av det som er deg, og til slutt skal du altså krype til korset og si ja, også jeg hater kroppen min, jeg vil gjerne kjøpe et middel som krymper meg. Og hvis du nå spør om jeg ikke har oppfattet at overvekt har blitt et helseproblem i hele den rike delen av verden, og at også gutter utsettes for reklame som gjør dem usikre, så er svaret joda.
Hvis du spør om jeg ikke har tiltro til at oppegående mennesker avslører dumme salgsforsøk, er svaret også joda. Hvis du til slutt spør om jeg ikke har fått med meg at for mange jenter har idealet tynnest mulig for lengst blitt byttet ut med sterkest mulig, er svaret også joda. Jeg blir bare så opprørt over sleske forsøk på å øke kvinners kroppsskam.
Psst... Dette er podcastene du må høre!
Pc-en ble slått av, reklamene ble borte og jeg visste øyeblikkelig hva jeg skulle bruke septemberdagen til. Som en turist i min egen by, stilte jeg meg i kø for å komme inn i landets nye hovedbibliotek, Deichman Bjørvika på Anne-Cath. Vestlys plass. (Å, så stolt og glad hun ville blitt om hun hadde fått oppleve det!)
Seks etasjer med bokhyller, scener, møterom, lesenisjer og eventyrlige dekorasjoner. For et bokslott, for et litterært skattkammer, for et reservoar av kunnskap og fantasi mot dumhet og sløvhet. Mot dumheten kjemper gudene forgjeves, heter det, men det er ikke sant. Mot dumheten hjelper bøkene, det er bare å ta seg en tur til det nye biblioteket og se barn sitte tett sammen, fordypet i en bok som de ikke trenger å kjøpe, men likevel kan få oppleve.
Glad og fornøyd gikk jeg hjem og begynte å lese i en av bøkene til Natalia Ginzburg «The little virtues» – «De små dyder». Fritt sitert fant jeg det som passet ypperlig for denne septemberdagen, påminnelsen om at det viktigste å lære våre barn, er at kjærligheten til livet aldri må avta.
