© Svein Finneide / Getty Images

Tove Nilsen: Påskegjesten fra Kreta.

– Men hvor er alle menneskene, undret en av Toves greske gjester, da han skulle oppleve norsk påske i Oslo i fjor. Langt unna folkefesten og den tradisjonsrike feiringen hjemme på Kreta…

14. april 2019

I fjor påske kom en kretisk venn på besøk for første gang. Hvem av oss som gledet seg mest er ikke godt å si. Han ankom Oslo på skjærtorsdag og jeg ville gjerne vise ham litt av byen før vi dro hjem til rekkehuset mitt i forstaden. Vi gikk oppover Karl Johansgate og jeg spilte guide og pekte på Stortinget og Slottet og Nationaltheatret, mens jeg forklarte at der står statuen av Henrik Ibsen, han som skrev om Nora, hun som har inspirert kvinner verden over til å forlate ekteskapet, og der står…

-Yes, but where are all the people?

Spørsmålet var ikke så rart, siden det norske folketallet der og da virket nokså glissent. Foran oss gikk et par enslige gatetravere og bak kom en flokk kinesiske turister med kameraer. Riktignok satt det en god del kafegjester under ulltepper og varmelamper, men de gjorde ikke så mye ut av seg, selv om de sikkert koste seg med halvliteren sin. Dermed startet guidestemmen min igjen, jeg forsøkte å forklare at nordmenn hadde et uttrykk i språket som få andre har, nemlig: Den første utepilsen.

-U-t-e-p-i-l-s-e-n, gjentok jeg.

-Yes, but where are all the people?

-Up in the mountains, innrømmet jeg.

-Why?

Jeg la av meg guidestemmen og sa at noe av det første nordmenn gjør når våren endelig kommer, er å oppsøke restene av vinteren. De kjører i kø opp til hytter og hoteller og der bedriver de skisport i alle slags former, langrenn og utfor og after-ski, og akkurat der hørte jeg stemmen min bli litt sarkastisk, noe som bare skyldes at jeg er dårligere på ski enn Abid Raja før han tok skikurs. Dermed er jeg misunnelig på alle som mestrer kunsten så til de grader at de etter fem timer i løypa, kan skifte til inneklær og sitte foran peisen med god samvittighet over rødvinsglass nummer tre mens de gleder seg til neste dags strabaser.

Vennen min kommer fra en fjellandsby som kan ta pusten fra enhver. Han elsker fjell og han har sett nok av ski-videoer, men han stirret likevel forvirret på meg.

-But it is Easter! sa han.

Ja, det er påske, nikket jeg. Fullstendig klar over at skjærtorsdag er den dagen folk på Kreta vasker hus og gater. Såpeskummet flyter mens de skrubber og spyler for at alt skal skinne under festene som følger. Og den som har vært så heldig å få være med på kretisk påske, vet at det handler om Jesu død og oppstandelse og prester som svinger med røkelse, påkaller Vårherre og forbanner Judas med salvelsesfull røst, men det handler også om fyrverkeri, prosesjoner, måltider og folkefest med grill-os og sang til langt på natt.

Klart vi også skal lage folkefest, tenkte jeg. Julefeiring med alle sine krav kan drive de fleste til vanvidd, mens påske er ren avslapning. Er det noe jeg kan, så er det å gjøre klart til påske, det tør jeg å påstå. Den dagen forfatterskapet mitt er nedadgående, åpner jeg butikk med Nilsens dekorerte påskeegg. Døtrene og jeg er rå til å dekorere egg i alt fra romantisk til politisk stil, vi har egg med perlepynt og egg med slagord mot Trump. Til ære for gjesten hadde jeg hengt disse eggene fra spirende bjørkegrener rundt om i leiligheten. I tillegg hadde jeg hvit og rød vin, gule og røde tulipaner, Kvikklunsj og marsipan, lammestek og gravet laks, pluss en kake som kanskje avslørte at det var bra at jeg aldri søkte konditorlinja, men tross alt.

På vei hjem, spurte gjesten min forventningsfullt om vi ble mange til bords.

-Tja, smilte jeg. Noen av vennene mine befant seg i Rondane, noen i Vietnam, noen i Valdres og noen i Napoli. Gjesten min og jeg gikk av bussen i forstaden. Der var det enda mer folketomt enn i sentrum. Bordet ble dekket til to. Sammen med oss var naboens to slørhaler i bolle, som jeg hadde lovet å passe på.

Gjesten og jeg underholdt hverandre, mens vi gjorde så godt vi kunne for å skjule at vi begge så for oss hvordan det ville gått for seg på Kreta.

– Norge er stille og rent, konstaterte gjesten diplomatisk før han satte kursen hjemover.

Ok, vi har kanskje ikke de mest spektakulære høytidsfeiringene, men vi har svarttrosten som synger om nettene, vi har hestehov i skråningene og krokus som lyser langs murveggene. Og vi har en vårlengsel så vill at enhver sydlending bare kan gi opp å måle seg med oss.

God påske til deg, samme hvor og hvordan du feirer. Ønsker du noe annet enn krim, anbefaler jeg «Heftige bånd» av Vivian Gornick som skriver skarpt, morsomt og gjenkjennelig om mor og datter i New York.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...