Tove Nilsen: Miraklenes hus

Jeg er født på Aker sykehus, men tenker ofte at jeg er oppvokst i et bibliotek. Det siste fordi jeg var så heldig at moren min ofte tok meg med til hovedbiblioteket i Oslo, og der, mellom søylene, leste hun lavt for meg. Elsa Beskows «Putte i blåbærskogen» og Anne-Cath. Vestlys «mormor og de åtte ungene». Det var en fryd og attpåtil fikk vi ta med bøker hjem, helt gratis. 

Tenk dere om noen hadde lansert ideen om folkebibliotek i dagen politiske klima:

– Dere, vi setter av et hus i hver by og hver bygd, så fyller vi det opp med bøker og så lar vi folk komme og forsyne seg så mye de vil, mot at de (kanskje) leverer tilbake.

Jeg vedder på at det forslaget ville blitt nedstemt.

Gjennom et langt forfatterliv har jeg reist Norge på kryss og tvers og vært innom om ikke alle, så de fleste bibliotekene i landet. Det er noe av det fineste jeg kan tenke meg, å se småbarn, skoleelever og pensjonister sitte side ved side mellom bokhyller og datamaskiner. Den som tror at biblioteket er et støvete og kjedelig sted, skulle vært på Stovner bibliotek da jeg intervjuet Zeshan Shakar om suksessromanen «Tante Ulrikkes vei». Tenåringer og voksne nærmest hang oppetter veggene, sjelden har det vært så folksomt og så følelseladet i et lokale. Etter at Shakar gikk av scenen, hørte jeg minst tre unggutter si at de aldri hadde lest en bok, men nå skulle de prøve. 

Hvis ikke det er et øyeblikk av lykke, så vet ikke jeg.

Alt dette drar gjennom hodet, mens jeg er på vei til nok et bibliotek for å bokbade kollega Thorvald Steen. Jeg liker å være ute i god tid, det var jeg også denne gangen. Bokarrangementer trekker kvinner i fleng, de såkalte kulturkjerringene (hurra for oss!), men færre av det motsatte kjønn. Derfor ble jeg glad da en mann som skulle være publikum, kom bort og presenterte seg. 

– Vet du hva som er min yndlingsroman?

– Nei, men jeg vil gjerne høre det.

– Anna Karenina av Tolstoj.

– Den som åpner med setningen om at... 

– «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte», fullførte mannen foran meg fornøyd. Etter at vi hadde sagt vårt om det storslagne portrettet av kvinnen som ofrer hele sitt respektable liv for lidenskapen med offiser Vronskij, senket mannen på biblioteket stemmen:

– Vet du hvorfor jeg er så opptatt av romaner med familiehemmeligheter?

– Nei.

– Fordi jeg har vokst opp på samme måte som Jack Nicholson.

– Nå er jeg ikke helt med?

– Jack Nicholson var 37 år da han oppdaget at moren var bestemoren hans, mens søsteren var moren.

Mens jeg summet meg, fortalte mannen at han var litt yngre da han forsto at den seksten år eldre søsteren egentlig var moren hans, men siden hun var så ung, bestemte besteforeldrene at de skulle spille mor og far, så barnet og den egentlige moren fikk bo sammen i en periode. 

– Det kan ikke ha vært lett?

– Nei, men nå som voksen er jeg faktisk takknemlig for at jeg har en så spesiell historie.

Sa mannen, uten å ane at han ga meg ekstra inspirasjon til å presentere Thorvald Steen og den nye romanen hans: «Det siste fotografiet». En roman om så mange familiehemmeligheter at leseren innimellom må snappe etter pusten. Sønnen har passert 60, han sitter i rullestol på grunn av en arvelig muskelsykdom, han har kone og gravid datter. Ikke minst på grunn av det siste, trenger han å vite alt om sykdommen sin, den som moren hans en gang forbød ham å nevne til en levende sjel. Den voksne sønnen oppsøker moren med spørsmål etter spørsmål, men den 87 år gamle moren tier så hardnakket at tittelen like gjerne kunne vært «En bønn til mor». 

– Kan vi ikke heller snakke om noe hyggeligere, sier moren, som så mange mødre, og viderefører fortielser, taushet og skam i usalig blanding. 

Thorvald Steens roman er et familiedrama, et knallhardt morsportrett og et angrep på ulike samfunns kyniske syn på menneskeverdet. Fordi den er skrevet med tilbakeholdt affekt, med humor og kanskje til og med forsoning, er det en bok som handler om oss alle. Finnes det noen som ikke lever med små eller store hemmeligheter som for all del må skjules for omverdenen? Og finnes det noen som dypest sett ikke lengter etter å bryte fortielsene og snakke åpent?

Jeg tviler på det.