Tove Nilsen: Min fremmede venninne

Det var en av de mørke kveldene som passer best for sofakroken med pledd og god bok. Jeg måtte ut. Jeg hadde en avtale på Grønland, det strøket i Oslo som noen elsker og andre frykter eller har fordommer mot. Noen mener det bor for mange ikke-kronisk norske der, de kaller det ghetto, de mener at hijab må være = undertrykkelse og synes at samlinger med mørke menn er skumle saker. 

Mitt forhold til Grønland stikker dypt. Det var der far fulgte meg bak sirkus-teltet så jeg kunne få se Arnardos elefanter på nært hold. Allerede den gangen skjønte jeg at det var feil å bruke ville dyr som underholdning, men jeg var så fascinert av de enorme skapningene, en fascinasjon som aldri går over. Det var på Grønland jeg fulgte min blodfattige mor til det gamle fellesslakteriet. Mor ba slakteren om å øse opp en liter blod i et spann. Slakteren øste og rørte rundt med gaffel før han la på lokket. Tanken på at moren min skulle sette i seg en liter blod, i form av blodpudding med sukker på, fikk håret til å reise seg på hodet mitt.

Det var til platebutikken ved Grønland t-banestasjon jeg dro for å bruke lommepengene mine til å kjøpe siste nytt fra Stones eller Hendrix, som jeg knapt fikk spille hjemme, fordi faren min mente det var samfunnsnedbrytende musikk. Det var midt på Grønland torg en natt på vei hjem fra fest, at jeg så to rever leke som i et drømmesyn. Det var i en av grønnsaksbutikkene på Grønland at jeg første gang fikk smake pakistansk mango og det var i den samme butikken at jeg fikk høre om Irans mest berømte kvinnelige poet. 

Alt dette hadde jeg i hukommelsen da jeg kom opp fra t-banen i høstmørket. Jeg er ganske kjent i min egen by og trodde jeg visste hvor målet mitt lå, men der tok jeg feil. Etter å ha virret rundt i noen minutter, kom en kvinne bort til meg.

– Er det noe jeg kan hjelpe deg med?

– Ja takk, sa jeg og nevnte gatenummeret jeg ikke fant.

– Der bor jo jeg! Vi kan dit gå sammen.

– Så fint.

– Jeg snakker ikke godt norsk, men jeg går på kurs.

Redd for å stille det plagsomme spørsmålet som mange, forståelig nok, blir så lei av, stilte jeg det likevel:

– Hvor lenge har du bodd her?

– I snart to år.

– Da snakker du veldig bra norsk.

– Takk. Jeg er født i Mogadishu, men har bodd i flere andre land før jeg kom hit. Det er en lang historie.

– Det skjønner jeg.

– Mogadishu var veldig flott før alle krigshandlingene.

Vi svingte rundt et hjørne, det begynte å småregne og hun som var født i Mogadishu slo opp en rød paraply og under paraplyen håndhilste vi.

– Sohila.

– Tove.

– Har du arbeid?

– Jeg skriver bøker.

– Og jeg har fått jobb i barnehage. Har du barn?

– To døtre. De er voksne nå.

– Jeg har ikke barn og ikke kjæreste, men jeg har flere venninner.

– Så bra. Jeg skal på middag til en venninne.

– Skal du overnatte hos henne?

– Nei, jeg må hjem i kveld.

– Så dumt. Hvis ikke kunne du kommet ned og spist frokost hos meg. Jeg har ny brødrister.

– Det høres flott. Kanskje en annen gang?

– Ja, da vet du hvor du skal ringe på, sa Sohila og pekte på navneskiltet sitt.

Vi ga hverandre en klem og sa ha det. 

Så gikk ukene, fylt med travelhet og gamle venner. Jeg var i ferd med å glemme henne. Til jeg begynte å lese Alice Zeniters kritikerroste roman «Kunsten å miste». En mangfoldig og utfordrende fortelling om Naima som lever i Paris, har familie fra Algerie og motvillig tvinges til å manøvrere mellom to kulturer, flust av fordommer og enda flere spørsmål. 

En moderne kvinne som konfronteres med kommentarer som: «Hva tror dere døtrene deres gjør om kveldene i storbyene? De sier at de drar dit for å studere. Men se på dem: De går i bukse, de røyker, de drikker, de oppfører seg som horer. De har glemt hvor de kommer fra.»

«Umulig å ikke treffes rett i hjertet», skriver en anmelder om denne komplekse romanen. Noe jeg uten å nøle underskriver på.