© Xenia Villafranca / Getty Images

Tove Nilsen: – Jeg vil ikke se mennesker på skjerm, jeg vil se dem på nært hold

Hei, jeg skal ikke inn, men her er en pose med hjemmebakte boller. Håper de er gode, sa hun som ringte på hos Tove, før hun forsvant like raskt. Takknemlige Tove erkjenner at hun trenger venner for å konsentrere seg om skrivingen. Og avbrytelser for å få arbeidsro.

4. juni 2020 av Tove Nilsen

Tove Nilsen (67)

Tove Nilsen er en av Norges mest kjente forfattere. Hun har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap. – Men jeg elsker også den korte spaltistformen, og gleder meg over å dele tankene mine med Tara-leserne, sier Tove.

Det var tidlig på 2000-tallet en gang, døtrene mine var tenåringer. Sammen med kjærestene sine satt de tett i sofaen. Hele leiligheten luktet popcorn, på bordet sto liters-flasker med  sukkerfri brus og på tv lød kjenningsmelodien til «Friends», eller «Venner for livet», som serien heter på norsk. I naborommet, uten dør mellom, satt jeg og trente på simultankapasitet. Det vil si at jeg prøvde å skrive en roman samtidig som jeg lurte på om døtrene mine hadde det bra med kjærestene sine, samtidig som jeg hørte Ross rope «We were on a break», for å bli fulgt av Joeys stadige «How you doin’?»

Nå er ikke jeg den type forfatter som er avhengig av et elfenbenstårn eller et lydisolert rom for å kunne konsentrere meg om skriving, men når kysselyder (ikke fra tv-en) vekslet mellom Phoebes sang om «Smelly cat, smelly cat» og Jennifer Anistons «Oh My Goood» for tyvende gang, da holdt det hardt å huske hva mine egne romanpersoner var i ferd med å si.

En kveld, etter fem episoder, brøt jeg inn: – Kan noen av dere fortelle meg hva som er greia med «Friends»? Fire unge mennesker så på meg som om jeg var en blanding av en alien og selveste Metusalem. 

Men mamma da, nå er du så dum, sa blikkene til døtrene mine, før de nedlot seg til å forklare.

– De er seks bestevenner.
– Som alltid er sammen.
– De fester.
– Og de krangler, men kommer alltid sammen igjen.
– De har hverandre uansett hva som skjer, ikke sant?

– Dette tenkte jeg på en av de første dagene etter påske. Fremdeles i koronaens underlige tid. Stille i byen, stille i forstaden der jeg bor. Stille i rommene mine.

– Hei, sa jeg til speilbildet mitt. – Litt av en ettervekst, Nilsen! Like heftig som justisministerens! Rommene forble like stille. På bordet lå avisa med trøstediktet som Lars Saabye Christensen skrev til oss alle og byen sin. Det som begynner på denne måten: «Snart kjenner jeg ikke byen min igjen. Så forlatt, så øde, at det er like før den letter.» Et dikt tilegnet den norske hovedstaden, men gjenkjennelig i Italia, Spania, Frankrike, USA og India.

Mange trenger trøste-dikt nå, trøste-sanger og trøste-handlinger. Den digitale verden byr på mye, skype og facetime, konserter og opplesninger, flott alt sammen, men for min måte å være sosial på, blir det likevel blodfattige surrogater. Jeg vil ikke se mennesker på skjerm, jeg vil se dem på nært hold. 

Vi kan gjerne pynte oss med prat om å være individualister, men når pynten skrelles av, er det bare å innrømme at vi er flokkdyr som trenger hverandre. Dypere rakk jeg ikke å tenke, før det ringte på døren. Der sto nabovenninne Unni med en krukke full av stemorsblomster.

– Vær så god, nå trenger vi farger.

– Å, tusen takk, du er snill. Hva synes du om hårfargen?

– Jo, du har blitt svartblondine.

– Ja. Ny-stygg, kan ikke det være en stil?

– Jo. Og snart går vi en lang tur sammen.

– Mer enn gjerne.

Så ble det stille igjen. Men, du hverdagens mirakel, det tok ikke mer enn fem minutter, så ringte det på nok en gang. Der sto søsteren til kjæresten min og sa:

– Hei, jeg skal ikke inn, men her er en pose med hjemmebakte boller. Håper de er gode. Så var hun borte som en vind, jeg gikk inn og erkjente i hvert fall to ting: For å konsentrere meg om skriving, trenger jeg venner. 

"Jeg vil ikke se mennesker på skjerm, jeg vil se dem på nært hold."

Jeg trenger paradoksalt nok forstyrrelser for å få arbeidsro. Egentlig har jeg visst dette i mange år, helt fra døtrene først fylte huset med skrik, kolikk og legoklosser, så med popcorn, kjærester og tv-serier. Bøker, filmer, musikk og magasiner, som vi alle trenger, skapes ikke i elfenbenstårn, det skapes der ute i samfunnet, blant de andre. Nå, som vi må leve med avstand på ubestemt tid, blir bøkene desto viktigere. Ikke som erstatning, tvert imot, men som en samværsform som overgår mye annet.

På Verdens bokdag skulle Lars Saabye Christensen og jeg hatt en samtale på et bibliotek. Den ble utsatt på grunn av smittefare. Så snart det blir tryggere tider håper jeg at vi skal ta den samtalen for full sal. Få har skrevet finere om vennskap enn Saabye Christensen. «Byens spor» heter det nye verket hans.

Du kan bo langt fra Oslo, men likevel kjenne deg igjen når forfatteren, i tredje bok av serien, åpner slik: «Fire gutter sykler ut mot Huk, badestranden på Bygdøy, den fornemme halvøya innerst i Oslofjorden hvor kong Olav slapper av mellom slagene ...»

Du vil (garantert) også like

Kanskje er du også interessert i...