Påstanden om at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær, lød dummere enn noen gang. Værmeldingen hadde ingen lyspunkter å melde, bare mørke skyer så langt det gikk an å spå. Mismotet var i ferd med å senke seg, men så ringte eldstedatteren:
– Du har laget så mange middager til oss, i dag vil jeg lage middag til deg.
– Å, så snilt! Hva skal du lage?
– Briam. Jeg har forberedt alt, så du slipper å gå ut i regnet. Jeg kommer med formen om ti minutter, du trenger bare å sette på stekeovnen.
Gjett om jeg følte meg heldig! Briam er en gresk grønnsakrett som både kan serveres som tilbehør og som hovedrett. Kokkene på Taverna Manolis i Agia Marina på Kreta, lager den herligste briam, og døtrene og jeg har mange ganger gjort vårt beste for å leve opp til dem. Det kan virke så enkelt: Du skjærer poteter, squash, aubergine og tomater i skiver som du legger lagvis sammen med hvitløk, persille og oregano. Så tilfører du den riktige mengde sitron og olivenolje, for å toppe det hele med fetaost. Ikke litt, men mye fetaost.
Inn kom eldstedatteren med fatet fullt, og etter kort tid luktet hele huset av gresk landsbysommer med solvarme tomater og krydderurter, det var like før vi hørte geitene mekre og svarttrosten slå triller mens valmuene foldet seg ut.
– Nå er det ferdig, bare sett deg, sa eldstedatteren blidt.
Tennene løp i vann, og vi visste begge at dette ikke bare dreide seg om å spise, men også om å minnes. For hver munnfull kom vi til å se for oss deler av det landskapet vi så ofte lengter til, vi kom til å huske alle gangene vi har sittet ved et tavernabord og fått den ene delikatessen deiligere enn den andre, servert med stolthet over lokale tradisjoner.
Og nå altså hjemmelaget briam. Som vi gledet oss! Der kom datteren bærende med den fargerike retten, det var bare at gryteklutene mine var farlig tynne. Som i sakte film glapp hun taket, og i løpet av sekunder var hele rommet gjort om til noe som Salvador Dalì kunne ha funnet på. Dessverre fotograferte vi det ikke, men du kan jo prøve å se for deg hvite vegger med tomatsprut opp til taket, blå stolputer klint inn med fetaost, høstens nye bøker dynket i olivenolje, bildene på veggene dekket av aubergine og pc-en pyntet med persille. Ikke så mye som en smaksprøve lå igjen i fatet.
Ja, vi bannet. Ja, vi forbannet de tynne gryteklutene. Ja, vi lo til tårene trillet. Etter å ha vasket ned hele rommet var vi skrubbsultne. Og hva gjør man i nødens stund? Man henter pakken med Barilla n. 5 som ligger i bunnen av kjøkkenskuffen, koker spagettien, vender den i olivenolje og pepper og sier at dette er mer enn godt nok. Og hva gjør man videre i mørke kvelder med pandemi-nytt på tv og visshet om at vinterkulda ligger på lur?
Jeg gir deg gjerne et av høstens beste leseråd: Få tak i «En middag i Roma. Verdenshistorien i et måltid» av Andreas Viestad. Med restauranten La Carbonara som ramme, tar Viestad leseren med på en historisk reise gjennom matkulturen. Det handler om de basale ingrediensene, brød, olje, pasta, pepper, salt, sitroner, kjøtt og vin. Her er ingen oppskrifter og ingen bilder, det trengs heller ikke.
Mens du leser trekkes du vekk fra alt grått og smått, du ser for deg mylderet mellom grønnsaksbodene på Campo de’ Fiori. Du følger forfatteren der han tråkker over brukne nelliker og nedtråkkete blomkålblader, på vei til stamstedet hvor servitøren Angelo har jobbet i femogførti år og hvor carciofi alla giudia, artisjokk på jødens vis, følges av Romas viktigste rett, pasta alla carbonara. «Det er mer historie i en bolle med pasta enn i Colosseum eller noe annet historisk minnesmerke». Viestad har ingen problemer med å underbygge påstanden, han skriver så alle sanser vekkes.
Det er lærerikt, det er tankevekkende, det er morsomt og inspirerende. Aldri før har jeg lest en bok om mat i ett strekk. Dagen etter trosset jeg regnet, gikk til nærmeste grønnsaksbod og kjøpte nye ingredienser til briam, pluss ekstra tykke grytekluter i håp om å gjenopprette det Viestad, italienerne – og også grekerne – kaller bordets sivilisasjon.
Les også: 4 oppskrifter på sunn snacks
