Det ligger i menneskers natur å legge planer. Vi kjøper feriebilletter mange måneder i forveien og krysser av for jobbavtaler og middagsinvitasjoner. Alt går sin vante gang, helt til det som alle infeksjonsmedisinere har vært klar over, inntreffer:
En dag bryter det løs en epidemi som blir til en pandemi. Nå vet også vi legfolk litt for mye om fenomenet.
Det var midt i mars, og jeg skulle til en av Norges flotteste bygder for å holde foredrag. Togbilletten var kjøpt og manus var renskrevet. Hodet var eplekjekt, men magefølelsen elendig. Så kom myndighetens råd og avgjørelsen var ikke lenger min, men samfunnets: Hold deg hjemme.
I samme uke gikk yngstedatteren min i fødsel. Fra sms-en tikket inn, tråkket jeg hvileløst rundt og ba til alle gode makter om at det måtte gå bra. Klar over at vordende bestemødre (og -fedre) i alle land var i lignende ventetilstand. En liten gutt kom til verden. Nyfødte trenger fysisk kontakt. Først og fremst med mor, men også med andre.
Jeg hadde sett det for meg som i en italiensk film: Den lille som gikk fra fang til fang mens venner og slektninger kom og gikk for å hylle de nybakte foreldrene. Slik ble det ikke. Med antibac på hendene og tre meters avstand satt vi og beundret det lille mennesket. Det er ikke bare de nyfødte som trenger fysisk kontakt, vi trenger også å holde dem, snuse på dem, bysse og bære dem.
Mye av det fysiske ble lagt på vent og slik måtte det være. Så havnet venner i pålagt karantene og etter hvert gikk også vi andre inn i karantenelignende tilstander. La barn kjede seg, kjedsomhet forløser kreativitet, har eksperter sagt i alle år. Det samme skjedde med oss voksne. I nabolaget mitt etablerte unge gutter hjemkjøring av mat til eldre og syke. En av lokalbutikkene pakket varer og satte dem på butikktrappen for kunder som ikke ville ha nærkontakt. Folk tilbød seg å lufte hunder for alle som måtte holde seg inne. Tilbudene florerte på nettet. Og per telefon meldte naboer seg: Skal jeg kjøpe med et brød til deg? Er det noe annet du trenger?
I starten var det mange bekymrede ansikter og også advarende blikk: Nyser du på meg, så slår jeg. Det er klart det var frykt og dysterhet, men hele tiden fantes det motvekt. Napolitanerne som sang opera fra balkongene. Spanjolene som klappet for helsevesenet. Folk på Kreta som sendte videoer hvor de sto i hagene og sang ut håpet om seier over viruset. Ja, mer av dette, tenkte vi. Mer overskudd og flere påfunn. Etter dagens skrivetimer fikk jeg ånden over meg og kokte og frøs ned sunne supper til de nybakte foreldrene, full av lengsel etter den lille som ikke ante noe om verdens skumle tilstand.
Noen fikk plutselig mer enn nok å gjøre. Helsevesenet, hurra for dem! Men også for alle som jobbet i butikker, kjørte busser og trikker, vasket lokaler, hentet søppel, rapporterte nyheter og holdt – og fremdeles holder - samfunnet i gang.
Andre fikk uventet mye fritid. En venninne sendte e-post om alt vi kunne gjøre i fravær av sosialitet: Endelig mulig å få lest de 7 bindene av Prousts «På sporet av den tapte tid». Lytt til bokfinkens sang. Følg med på alle blomstene som springer ut. Ring til en som bor alene. Gi en oppmuntring til noen som sliter økonomisk. Gå turer og ta pause fra frykt for smittefare.
De 7 Proust-bindene kom jeg aldri gjennom, men jeg gikk til bokhylla og fant «Dekameronen» av Boccaccio, en samling erotiske og andre fortellinger bygget rundt ideen om at en flokk unge rømte fra pesten i Nord-Italia i 1348 og måtte fordrive frykt og mismot ved å fortelle hverandre underholdende historier.
Og hva nynnet jeg ubevisst mens jeg leste? Selvfølgelig melodien til Jahn Teigens «Optimist», med refrenget: «Optimist, jeg vet det går bra til sist Så lenge jeg lever her er jeg en optimist». Det er sjelden man ønsker, som jeg gjør nå, at det jeg skriver skal virke utdatert for deg som leser.
Om så er, må vi si at både du og jeg er heldige. Og om vi fremdeles er fanget av koronanyheter, får vi passe på oss selv, hjelpe hverandre så godt vi kan, være solidariske og ikke glemme hva som er definisjonen på optimisme: «En til bøye lighet til å se lyst på livet og til å tro at alt til slutt vil ordne seg på beste måte»
