Tove Nilsen (67) er en av Norges mest kjente forfattere. Hun har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap. – Men jeg elsker også den korte spaltistformen, og gleder meg over å dele tankene mine med Tara-leserne, sier Tove.
Junimorgen med sol, blomster og fuglesang. Hvem kan ønske seg mer? Bare en grådig og reiselysten sjel, jeg våkner med et intenst sug etter Kreta. Hele øya, med strender og fjell, klipper og raviner, byer og landsbyer, kjennes som en magnet. Hundene som bjeffer, kattene som ligger på kaféstolene, geitene som breker, timian som dufter i skråningene, tavernaene med blekksprut til tørk på klessnorene, de stupbratte veiene ned mot det libyske hav, de gamle konene som roper kalimera, god dag.
Alt trekker i meg så det verker, men hva gjør man når fly flest står på bakken? Null problem, man bruker det flotteste reiseselskapet som finnes, det som når alle destinasjoner i løpet av sekunder og som attpåtil er gratis. Jeg sitter hjemme og reiser i hjernen. Det var en påske, eldstedatteren og jeg dro til Agia Marina på Kretas vestside. Vi kom sent fram, det ble midnatt og vi stupte i seng, men så hørte vi sang og salutter og skjønte at vi måtte ut og bli med på feiringen. Presten messet så det hørtes til neste landsby, helgener ble båret fram og beundret, stjernene blinket på himmelen og rakkerunger som burde vært i seng for lengst, løp rundt på kirkeplassen og kastet kinaputter mellom beina på folk. Etter at alt det seremonielle var over, kom det lokale brennevinet fram, alle fikk hver sin raki, også presten, som så ut til å kose seg himmelsk.
Det var en annen gang, en het sommer i de samme bakgatene, mellom olivenlunder og hønsegårder. Vi passerte tilfeldig en hage hvor en hel familie i flere generasjoner var samlet. Besteforeldre og barnebarn i skjønn forening. Musikk fra kassettspiller og et bord fullt av flasker. Far i huset, iført joggebukse, singlet og slippers, fikk øye på oss.
– Fiesta before the wedding. Come on and join us. Have a small shot!
Dermed var vi, to fremmede fra Norge, innlemmet i et gresk bryllups-vorspiel, som bød på mer enn en shot til hver. Far i familien gjorde det vi ville kalle hallingsprang, før han lå med strake armer i planken og tømte drammeglasset uten hjelp av hendene. Det hele mens bestefar sto midt i veien og danset til felespill fra kassettspilleren mens han fyrte av geværskudd etter geværskudd mot himmelen. Deretter toget hele familien til kirken for å se brudeparet, mens vi to norske sto igjen omtåket i de lutheranske hodene våre.
Jeg kan ikke si hvor mange ganger jeg har fått mat, drikke, husly og hjelp av kretere, men det jeg kan si er at jeg elsker grekernes rause holdning til livet og alle dets prøvelser. Enda mer elsker jeg deres stolthetsfølelse og rebelske vesen. Det lovløse landet, har sørsiden av Kreta blitt kalt, fordi det har blitt preget av lang vei til sentrale myndigheter og lite kontroll.
I en by jeg ikke vil nevne navnet på, men hvor man ofte støter på norske turister som har tatt reisen over fjellene, deltar jeg hvert år i samme skuespill. Nei, det er ikke et spel med amatører utkledd i historiske kostymer. Stykket har bare to roller, de spilles av stedets apoteker og undertegnede. Det hele foregår slik:
Apotekeren, i sekstiårene, står bak disken med hvalrossbart og strengt blikk. Kunden, i sekstiårene, kommer inn med ydmykt uttrykk. Først kjøper kunden noen dyre kremer, som påskudd, så sier hun innstudert tilfeldig:
– Insomnia. No sleep. Umulig å sove. Innsovningstabletter. Må jeg ha resept?
– Yes. From the doctor. The doctor is the chef.
– You look like the chef here. Er det ikke slik?
Hvorpå apotekeren nikker strengt over barten, bryter loven elegant og gir meg det jeg ikke har rett til med et ubetalelig glimt i øyet (unnskyld, norske helsemyndigheter!).
Hukommelsesreiser fører hverken til stress, gnagsår, solbrenthet eller minustall på kontoen. Det fører i verste fall til et mildt vemod og i beste fall til et strålende humør.
Hvor jeg skal i sommer, bortsett fra å sitte i ro og drømme meg bort? Jeg har et håp om å få kjøre langs nordvestkysten av Norge og besøke øyene som morsslekten min kommer fra. Med meg skal jeg ha den norske reiseklassikeren «Ferdaminne frå sumaren 1860» av Aasmund Olavsson Vinje. Det var han som skrev de berømte ordene «No ser eg atter slike fjell og dalar». På tide å gjenoppdage sitt eget land. Og Vinjes klassiker kan du bestille på nettet for mindre enn tohundre kroner. Nyt den kommende sommeren.
