Tove Nilsen
Tove er en av Norges mest kjente forfattere. Hun har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap. – Men jeg elsker også den korte spaltistformen, og gleder meg over å dele tankene mine med Tara-leserne, sier Tove.
Sist vi fire så hverandre var det fremdeles snø, nå henger klatrerosene tungt fra kaféveggen mens replikkene faller lett.
– Ja, så ble vi brått et halvt år eldre. Vet dere hva en gynekolog sa til meg rett etter at jeg hadde født sønn nummer to? At biologisk og evolusjonistisk sett kunne jeg like gjerne gå hen og dø, siden jeg hadde oppfylt mitt kjønns funksjon.
– Du vet hva du skulle ha svart?
– Nei.
– Sett på den måten, har jo menn oppfylt sin misjon langt tidligere. Lik hannedderkoppen som blir spist av hunnen rett etter befruktningen.
– Hold opp, den gynekologen var ikke et fruktfat, så jeg betakker meg.
– Dette går i retning bitterbitch-snakk, gjør det ikke?
– Bitter Bitch er jo egentlig et ølmerke.
– Kjent for å ha aggressivt sting.
Hun som ifølge gynekologen kunne ha takket for seg for to sønner og en skilsmisse siden, googler raskt på mobilen.
– Her står det seks egenskaper som kvalifiserer til betegnelsen bitterbitch. Utakknemlighet, sjalusi, hevngjerrighet, sinne, misunnelse og hjelpeløshet.
– Utakknemlige og hjelpeløse, vi?
Det blir stille rundt bordet og det er ingen tvil, på ulikt vis tenker vi på hvor heldige vi har vært i en tid som har rammet og fremdeles rammer mange så hardt. Vi har overlevd, vi har ikke mistet slektninger eller venner, og vi klarer å betale regningene våre. Servitøren skjenker vin og konverserer vennlig. Han beveger seg til neste bord og vi begynner å fortelle hva vi har drevet med i de månedene da vi måtte leve hver for oss.
– Som alle andre begynte jeg å rydde, men innså at rydding egentlig er en omskriving av rot kombinert med dødsangst. Brev og postkort fra tyve år siden, det blir bare vemod. Så jeg har, midt i mitt vanlige kaos, forsøkt å lære meg italiensk på kveldstid. Kall det gjerne en lengselshandling, jeg har hverken vært i Bergamo eller Venezia, men håper fremdeles på å få komme dit.
– Etter jobben har jeg skrubbet og malt vaskekjelleren fra helvete. Jeg har luftet hunden til naboen som vant uheldighetsprisen ved å brekke ankelen samme dag som alt ble stengt ned. Og siden alt sosialt ble lagt flatt, har mannen min og jeg hatt noen oppløftende kveldssamtaler.
– Og jeg har avsluttet den romanen jeg har holdt på med i tre år. Det er alt jeg rekker å si, før hun som ifølge gynekologen burde ha dødd for lenge siden, i stedet tar fyr:
– Altså, nå mangler det bare at dere søker prektighetsprisen ved å si at dere både har lest «Pesten» og «Kjærlighet i koleraens tid», pluss at dere har fått dere en ny baby kalt surdeigskultur som ikke kan være alene hjemme. Og at dere i tillegg har malt stuetaket, sovet i hengekøye, trent biceps hengende fra trær, gått Besseggen og funnet tilbake til dere selv ved å begynne på digitalt greskkurs. Hør her, er dere klar for et enkelt regnestykke?
– Ja takk.
– Hjemmekontor pluss hvetebakst pluss rødvin til hverdags, hva blir summen?
– Vet ikke.
– Summen blir syv ekstra kilo, SYV HELVETES KORONAKILO! Vi andre blir et øyeblikk stumme over det nye uttrykket som unektelig har en viss bibelsk kraft, men vi er for taktfulle til å spøke med de syv magre og de syv fete år, vi legger an en langt mer hensynsfull tone: – Hvis det plager deg, går du det fort av deg igjen. Det finnes folk som har slanket vekk mange ganger så mye. Og dessuten ser du så flott og sterk og …
– Å, hold opp! Jeg ler av dere. Jeg har ingen planer om å slanke meg. Jeg har nok en gang planer om å finne meg en voksen og klok kjæreste. Ikke glem noe så enkelt som å stave det ordet som holder gjennom alle tider. K-j-æ-r-e-s-t-e.
Noe jeg fortsetter å tenke på etter at vi har ledd av oss selv, betalt regningen, brutt opp og begitt oss på hver vår hjemvei i den mørke augustkvelden. Jeg lytter etter gresshopper, men alt er stille og jeg burde gå til ro. I stedet åpner jeg pc-en og leser at gresshoppene har vært her i 30 millioner år, noe som kanskje burde få oss til å se våre egne liv i et større lys. Før jeg legger meg, noterer jeg at jeg snarest skal lese «Insektenes planet» av Anne Sverdrup-Thygeson.
Les også: Hvordan motivere seg selv
